Personalities in Norwegian culture interviewing the band
taken from the Norwegian magazine
NATT & DAG, 2001-07-09.
Norwegian. Transcribed by Trond Brandal. Picture scanned by Kristoffer.

Anneli Drecker, Bel Canto: Hvordan i helvete går det an å hanke inn fire Spellemannpriser og fortsatt beholde cred'en, de gamle fansa og i tillegg være undergrunn?
Motorpsycho: Det er jo slik det burde være, men jeg husker at vi var litt bekymret for å bli for dus med det gode selskap da vi fikk våre første priser. Heldigvis blir vi fortsatt sett på som litt utafor i dette selskapet. Det som er bra med Spellemannprisene var jo å få litt cred fra foreldre og besteforeldre!

Kunne dere tenke dere å bli et band med internasjonal suksess på linje med Soundgarden og Pearl Jam, eller er dere fornøyd slik det er?
MP: Klart at vi vil selge masser av plater, og det er jo et mål at ting utvikler seg hele tiden på alle plan, men det viktigste er jo at vi får laget musikk vi synes det er utfordrende å jobbe med. Da blir tilfredsstillelsen så mye større om vi skulle slumpe til å selge slike mengder. Så blir man vel aldri fornøyd med tingene slik de er, slik er det med det meste i livet, alltid på jakt etter noe nytt og bedre.

Føler dere at norsk presse har oversett den internasjonale suksessen deres etter at Beat / Rock Furore gikk inn?
MP: Nei, slik har det ikke vært, det er heller ikke vi som har ønsket å ha en slik vinkling på det. Det er jo typisk at alle vil komme og lage reportasjer straks du spiller i London, noe vi har sett et par grelle eksempler på de seneste år fra andre norske band, så det har vi takket nei til. Vi føler vel at de som trenger å vite at vi gjør det bra i Europa nok er godt informert via våre internett-sider og g-35. Men jeg merker savnet etter litt flere norske musikkaviser når vi nå slipper ny plate, vi må nå folk gjennom dagspressen, som sjelden har tid eller kapasitet til å skrive bra og interessante artikler, det blir fort overfladisk og tabloidisert.

Thomas Seltzer, Turbonegro: Har dere abonnement på Mojo? Har isåfall dette abonnementet påvirket deres musikalske uttrykk og utvikling?
MP: Vi abonnerer ikke, men synes det er et fint blad. Spesielt numrene med mye Beatles-stoff engasjerer.

Øystein Greni, Big Bang: Hvem lager gitarkassene deres? Kan jeg få telefonnummeret til denne personen?
MP: Roar på "Capro" på Melhus i Sør-Trøndelag. (Støtt opp om det lokale næringsliv!)

Claes Olson, So What: Hvorfor er ikke Motorpsycho flinkere til å invitere andre norske band som support, både i Norge og i Europa?
MP: Mest fordi vi er så dyre i drift at vi ikke har råd. Det er først de siste par åra at vi har hatt noen grunker som helst igjen etter endt turné, og det er ytterst få/ingen som gidder å spille gratis... Vi får oss heller ikke til å ta spenn av andre band for å få "æren" av å varme opp for oss (ved for eksempel å betale nightliner etc., jmf vanlig bransjepraksis), så det stopper liksom der. En annen, mer praktisk greie, er at vi har så mye stæsh med oss på scenen at omrigg blir en hel operasjon med et supportband oppi det hele, noe som strengt tatt blir mer pes enn kult for alle involverte. Og sist, men ikke minst: Har du blitt utsatt for så mange lokale helter som det vi har både her og "derute", tenker du deg om 2-3 ganger før du sier ja: du aner ikke hvor mange bedritne tyske pønkeband det finnes...

Kristin Arbjørnsen, KRØYT og Dadafon: Jeg bare lurer på hvorfor ikke Motorpsycho skal spille i bryllupet til Mette-Marit og Haakon Magnus. En liten psychovals hadde da gjort seg?
MP: Ingen har spurt...

Audun Vinger, musikkredaktør i Natt & Dag: Art: a mirror held up to reality, or a hammer with which to shape it?
MP: Dette spørsmålet forutsetter at rock er kunst og at vi ergo er kunstnere; på gode dager, kanskje... Hammer? Speil? Vet ikke. Litt av begge deler? TRBNGR tok seg så grundig av de store manifestene på vegne av norsk rock at vi andre slapp. Det var greit sånn, og her i Trøndelag spørs det liksom litt på dagsformen når det gjelder slike ting. Det "filosofoske grunnlaget" (hvis det noen gang har vært noe sånt) har vel egentlig for vår del gått over til å bli mer en slags instinkt / magefølelse-greie enn en "stor visjon" / proklamér-bar, konkret ambisjon – or whatever. Analysen av det eventuelle meningsinnholdet i ting får Skjeklesæter / Seltzer / Rønsen og andre synsere ta seg av – det anser jeg ikke som min oppgave. Hvis man som utøver intellektualiserer for mye, blir det lett prog/fusion eller satire-vås a la Zappa, og det blir for dumt. Jeg tror det er bedre å la det stå til, og hvis det holder så holder det. Da prøver man i hvert fall, og hva er vel rock verdt uten hjerte?

Lars Lien, eks-bandmedlem og venn: Bent, når der det på tide å synge duett med en kvinnelig norsk vokalist a la Lynni Treekrem eller Anne Grete Preus?
Bent: Når jeg finner min Tammy, skal vi duettere oss inn i evigheten. Inntil da får Sissel og han derre fra Tromsø ta seg av duetteringen.

Hvorfor har ikke Motorpsycho slått gjennom i USA?
MP: Vi er vel ikke gode nok...