Ínterview on occassion of the Phanerothyme release
taken from the Norwegian magazine
NATT & DAG, September 2001
Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

HVIS NOEN OM TJUE ÅR skal skrive boka Beatles på nytt, vil den kanskje bli hetende Motorpsycho. Motorpsycho har nemlig besørget soundtracket til mangt et traumatisk nittitalls tenåringsliv. Trondheimstrioen har siden oppstarten rundt 1990 vært gjenstand for religiøs, friksjonsfri tilbedelse. Bandet som ikke kunne feile. Bandet som er ekte vare. Et band som elsker musikk, for folk som elsker musikk. Metallbandet som ble omfavnet av hver eneste forståsegpåer i hele Norges land. Dette var grunnene til at jeg i mine desperat individualistiske yngre år prøvde å omtale bandet med behørig avmålthet. Jeg ville liksom ikke gi meg helt over, jeg og. Men det var ikke alltid lett. Denne gangen venter en popplate. Bent har namedroppet Burt Bacharach og Carol King. Menigheten venter i åndeløs spenning. Vil de klare det denne gangen også?

PHANEROTHYME ER ET ORD skapt av forfatteren Aldous Huxley. Han prøvde å sette ord på det vi i dag kaller en psykedelisk opplevelse. Men forslaget hans blei forkasta. Kompisen hans kom opp med psykedelia i stedet. Phanerothyme ble kassert, det er et glemt ord. Inntil nå. Bent forteller om tittelen på den nye plata, som kommer den tredje september. To dager før dette intervjuet fikk jeg høre igjennom den, en gang. Slik at vi hadde noe å snakke om. Jeg forteller at jeg synes den nye plata hørtes bra ut, kjempebra. Låtene satt liksom i øret med en gang. Samtidig som det var veldig mye som skjedde. Det var strykere og blåsere og flerstemt sang og masse kompliserte greier.
Bent: Litt av intensjonen med Phanerothyme var å skape låter som tilsynelatende er ganske catchy. Samtidig skulle de inneholde nok substans til at man kan spille dem over tid. Det skal være mulig å dykke ned og virkelig undersøke hva som egentlig foregår. Forhåpentligvis funker låtene på flere nivå, sånn at det ikke blir kjedelig.
Geb: Og i stedet for å bli repeterende, så har vi prøvd å dytte flere låter og partier inn i hver låt. Slik at det blir litt mer intenst.
Bent: Ja, det blir litt sånn eventyrpop eller noe. Låtene har flere deler enn bare vers-refreng-vers-refreng-solo. Som små lommesymfonier.
Geb: Og så har vi prøvd å få alle påleggene til å høres naturlige ut. Fløytene og celloene skal ikke ligge oppå musikken, de skal være inni den, integrert i stedet for klaska oppå.
Bent: Ja, låtene er jo skrevet med slik instrumentering i hodet, ganske helhetlig tenkning fra første sekund. Jeg føler at alt henger naturlig sammen, jeg håper i alle fall det. For jeg har hørt nok uheldige kombinasjoner av stryk, blås og rockemusikk. Så vi måtte jo gå litt annerledes fram enn tidligere, hele innspillinga var litt mer ryddig. Helt fra starten har vi visst hvordan vi ville ha for eksempel trommelyden. Så da måtte vi flytte og fikse på trommene helt til vi fikk den lyden vi ville ha.
Snah: Let Them Eat Cake-innspillinga var lærerik. Det var da vi først prøvde å arrangere hver låt nøyaktig. Baard Slagsvold hjalp oss da også, og nå kjenner vi ham to år bedre.
Bent: Cake ble litt som en transition-plate. Mellom det gamle Motorpsycho og det nye. Vi fomla vel kanskje litt mer den gangen. Den føltes jævlig riktig der og da, men nå gir den meg en eller annen overgangsfeeling. Denne er mer gjennomført, både komposisjonsmessig og lydmessig.
Geb: Vokalarbeidet er litt mer komplisert denne gangen. Stemmene fungerer nesten som egne instrumenter.
Bent: Ja, det er veldig vokalbaserte låter. Nøye arrangerte kor og slike ting. I gamle dager ble alle spor fylt opp med instrumenter. Til slutt hadde vi to spor til vokalbruk. Nå brukte vi en sånn 24-spors greie, og da hadde vi plutselig en haug med spor å fylle opp.

PHANEROTHYME LÅTER RADIKALT annerledes enn det Motorpsycho har gitt ut tidligere. Likevel slo det meg at dette låt umiskjennelig som Motorpsycho. Hvordan kan dette ha seg? Skyldes det soundet eller stemmene eller lydene eller hva?
Bent: Det har vel noe med preferanse for spesielle klanger i akkordvalg, vil jeg tro. Jeg knep meg i å tenke; faen, dette har vi gjort før. Samtidig som det låt helt nytt. Man gjentar jo verken melodier eller lydbilder, så jeg kom til at det måtte være noe med hvilke akkorder og fraseringer vi som låtskrivere foretrekker.
Geb: Jeg tror det er et eller annet karakteristisk med lyden også. For hvis et annet band hadde spilt in en liknende plate, så hadde den jo hørtes helt annerledes ut.
Bent: Hva vi liker av klangbilder i musikk, det har jo ikke forandra seg.
N & D: Da var det kanskje en eller annen kjerne også rundt midten av 90- tallet, da dere spilte på Down On The Farm, Kongsbergjazzen, Dynamofestivalen, alt i løpet av en sommer. I tillegg spilte Snah og Deathprod på Ultimafestivalen, med samtidsorkesteret Cikada. Følte dere at dere bherska alt det der til fulle?
Geb: Det som funka dårligst den sommeren var faktisk de "tradisjonelle" Motorpsycho-konsertene.
Bent: Det er jo når du føler at du ikke behersker det du står og driver med, at det oppstår interessante ting. Det der er litt raison d'etre for Motorpsycho. Så fort vi kan et eller annet, så er det ikke interessant lenger. Så da blir det noe annet neste gang. man må holde seg i bevegelse.

PLIKTLØPET ER UNNAGJORT. Motorpsycho har i et par timer vært superstars i fotografens factoryliknende studio i femte etasje, og vi har pratet ferdig om den kommende plata. Det ser ut til at kelnernenes ivrige oppvarting passer bra. Credo har et briljant kjøkken, og en svart pub som skjenker øl til rockere og freaks i alle aldre. Musikken er deretter, i dag har de for eksempel spilt Neil Young. Snah ser ikke ut til å bry seg nevneverdig mye om hva som skjer rundt bordet. Mens Bent og Gebhardt svarer, sitter Snah og gynger til musikken, spiller lufttrommer og småsynger, humdidum. Tilsynelatende såre fornøyd med musikken, livet og verden generelt. Jeg får lyst til å stille ham et spørsmål.
N & D: Snah, tilbake til det Cikada-prosjektet. I en anmeldelse kunne jeg lese at "klangfarge, stabilitet og stofflighet er parametere som fokuseres i musikken". Kan du forklare meg litt...?
Snah: Hm? Hvem har skrevet det der? Det må være Ultimaprogrammet eller noe sånt, de har jo for vane å si slike ting. Det blir fort ganske traurig, fullstendig klar over det. Det er beklagelig at man må ty til en sånn, skyhøy, ambisiøs retorikk. Det blir som å lese kunsttidsskrifter, de bruker jo alltid et sånt bedrevitende språk. Jeg synes det er kvalmt, det virker bare skadelig for musikken. La oss ikke blande for mange ord inn i det, la oss heller la musikken tale for seg selv.
Bent: Det beste med en konsertopplevelse er når du glemmer at du står der og spiller, eller lytter. Når det ikke lenger er oss tre som spiller, når det er en eller annen kollektiv trip, noe større på gang. Slik at man underveis oppdager musikken på nytt.
N & D: Hm. En annen ting, Bent. Du er åpenbart i besittelse av visse antiautoritære følelser. Det ser man både gjennom tekster og gjennom intervjuer. Samtidig uttaler du deg ekstremt bastant, med en tidvis ganske belærende retorikk. Siden du er et forbilde for mange, så blir du dermed en ganske autoritær figur?
Bent: Hm, ja. Det er et lite paradoks, det der. Jeg vil jo at folk skal tenke selv, jeg vil jo det. Nothing To Say handler om akkurat det der. Ikke kom og trøkk meninga di opp i trynet på meg, liksom. Men det er også den største slagordlåta jeg noen gang har skrevet. Så da blir den jo ganske dust. Sånn sett blir Nothing To Say en helt patetisk låt. Kanskje hadde jeg den selvmotsigelsen i huet da jeg skrev låta, jeg et ikke. Jeg tror vel egentlig ikke det.

MOTORPSYCHO ER INTET eksplisitt politisk band. Likevel utstråler de en eller annen tanke eller idé. Som gjør at man som lytter kan føle at man er på bølgelengde med bandet, både kunstnerisk og ideologisk. Den samme følelsen kan dukke opp både i forbindelse med med bøker, filmer og billedkunst. Selv om ikke ting blir sagt direkte, så føler man seg som tilskuer helt på nett med utøveren. Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slik. Når man digger noe føler man seg ofte svært nær kunstneren, uten å kunne peke på hvorfor. Hva er grunnen til dette? Jeg presenterer problemet for Motorpsycho.
Bent: Det blir en slags ideologisk slektskapsgreie, ikke sant. En eller annen udefinerbar gjenkjennelsesfaktor. Dette snakker til meg, dette kommuniserer med meg. Uten at man kan si akkurat hva som gjør det. Det er det som er det kuleste. Med bøker eller kunst eller plater eller hva det nå er. Det snakker til deg, på en måte som ikke kan verbaliseres, som ikke kan sies sånn og sånn. Det er bare en følelse av et eller annet.
Geb: Det er jo nesten frustrerende, når du blir skikkelig grepet av noe. Så skjønner du ikke hva det er, men det er et eller annet som gjør at du kicker så jævlig. Det er frustrerende og utrlig kult.
Bent: Og da er du evig nysgjerrig, ikke sant. Det er derfor man trenger å høre musikk og lese bøker og i det hele tatt – oppleve verden.
Geb: Vi vet jo ikke alltid selv hva som gjør at noe blir vellykka. Av og til gjør vi noe feil, men så blir det liggende på teipen, så viser det seg senere at det ble knallbra. Man mister kontrollen, så er det en eller annen kaosfaktor som gjør at det blir knallbra.
Bent: Kaosfaktor, ja, det var jo så kult, vi spilte på festspillene i Bergen i vår, sammen med en kunstner som heter Joe Coleman. han maler portretter og ikonbilder, enhånds shortpensel med lupe. Veldig drøye, veldig bastante greier. Han sendte en video som skulle vises ved festivalen, der han har filmet sine egne verk. Agentene hans ville at vi skulle komponere et stykke som vi skulle spille mens filmen ble vist. Men vi valgte å ikke se på filmen i det hele tatt. I stedet dro vi til Bergen, satte på filmen, og improviserte. Kun reaksjon. Vi spilte hva vi følte der i øyeblikket. Det var oss tre og Deathprod.
Geb: Det var veldig delig å gjøre en sånn ting midt oppi en finjustert, fininnstilt plateinnspilling. Coleman ble jo glad da han hørte at vi skulle improvisere. For han arbeider på den måten selv. Han begynner på et bilde uten å ane hva han skal male. Så blir det til slutt et stort bilde som er sinnssykt metta på informasjon. Så ser han i ettertid hva som leda han til å male det ene og det andre.
Snah: Ved den spillinga der ble det litt sånn; jo større fallhøyde jo bedre.
Bent: Jo mindre vi visste jo bedre var det. Så nært pur reaksjon som mulig. Agenten ble sur, men Coleman syntes det var knallbra.
Snah: Agenten var vel redd for å det skulle bli totalt planløs überjamming, hehe.
Geb: Hardrock og kunst, hehe.
Bent: Noen av publikum var helt himmelfalne. Andre syntes det var så som så.
Geb: Vi fikk en sånn rar interngreie, der vi konkurrerte om å være stille lengst. Hvis man er helt stille, blir det en litt spesiell stemning. Du skal jo helst lage lyd på konsert.
Bent: Men det tok jo litt av etter hvert. Jeg tror jeg og Snah spilte litt for høyt.
Geb: Jeg skjønte ikke alltid hvor alle disse lydene kom fra. Hvem som gjorde hva og greier. Ganske kult forresten, å komme rett inn i den heletablerte kunstverden. Det er jo svære greier. Så improviserer vi i en halvtime, og de liker det.
Snah: Festspillene er jo ganske rigid og innavla. Kanskje derfor de syntes det var et kick.
Geb: Kult å menge seg med den tunge bergenske kultureliten. 40 år gamle damer i lilla sjal som er så åpne og ivrige.
Bent: Greit å ha kryssa av festspillene på lista. Over ting ting som er verdt å gjøre.
Geb: Mangler snart bare Moldejazzen. De ringer jo hvert år og vil ha oss med.
Bent: Det går ikke på sommeren, for da er Snah på Island.
N & D: Drar du til Island?
Snah: Ja, jeg har en kjæreste fra Island. Så da blir det veldig greit å stikke dit. Så kan vi dra rundt og bo hos slekt og venner. Det er jo ganske dyrt på Island. Men ellers er det veldig bra. Odd Nerdrum drar ofte dit, han hadde utstilling i Reykjavik nå nylig, forresten. De brukte det derre ståkuk-bildet som reklamefolder. Med svart sladd rett foran. Det var jo et triks for å få folk til å komme og se.
N & D: Nerdrum er litt som deg, Bent. Antiautoritær fyr med superbombastiske uttalelser og en mengde followers.
Bent: Odd Nerdrum er stor, synes jeg. Det eneste som plager meg litt er at han prater så mye om kitsch. Det er unødvendig. Det han gjør er så bra at han ikke trenger det gnålet der.
Snah: Det er nok bare for å fjerne seg fra debattering generelt. Han orker vel ikke. Naturen på Island er forresten ekstremt kul. Jojo.

OG SLIK FORTSETTER DET. Prate prate prate, og det ene gullkornet følger det andre, men vi kan da ikke godt gi ut et eget Motorpsycho-bilag heller. Alle er gode og mette etter middagen, øl, kaffe, dj'n spiller fin rock fra søttitallet, og litt før vi skal gå, kommer jammen Gebhardt med konklusjonen også:
Hm, ja. Det er et merkelig sted å være, denne jordkloden.
Sier trommeslageren, som viser seg å ha en hjerne fylt opp av underfundig filosofisk lurendreieri. På Phanerothyme for eksempel, lever han en av de cooleste linjene i Motorpsychos historie: Everything's great when you're dead. Your family surrounds you, there are flowers in your bed...
Nesten så jeg gleder meg. Til å dø.

Marius Lien