Band feature
taken from the Norwegian radio channel's website,
NRK Musikk, 2001-10-03.
Norwegian. Found at the nrk musikk site.
 |
 |
Motorpsycho har Norges mest hengivne fanskare. At bandet i tillegg ikke evner å mislykkes, uansett hva slags musikalsk genre de forsøker seg på, gjør at de er et av norgeshistoriens mest bejublede rockeband.
Bandet ble dannet i Trondheim så tidlig som i 1989, og besto da av Bent Sæther (vokal, bass), Hans Magnus "Snah" Ryan (gitar) og Kjell Runar Jenssen (trommer).
Navnet tok de fra kultregissøren Russ Meyers film "Motor psycho" fra 1965. Trioen rakk å gi ut albumet "Lobotomizer" i 1991 før Jenssen sluttet og Håkon Gebhardt tok hans plass. På dette tidspunktet hadde de allerede rukket å få et stort navn i den lille rockebyen Trondheim - deres tunge, progressive rockemusikk var noe som absolutt stakk seg ut i mengden.
Etter å ha en mengde "løse" utgivelser bak seg – blant annet EP-ene "Soothe" og "8 songs for Rut", var det i 1993 duket for deres neste, store utgivelse. Albumet "Demon box" ble deres store undergrunnsgjennombrudd. Da det utkom viste Motorpsycho seg virkelige frem for musikk-Norge som et helstøpt band med store vyer og enormt potensiale. Musikalsk allsidighet viste de også her; fra den folk-aktige "Waiting for the one" (som også er der i en rockeutgave, da kalt "The one that went away") via den voldsomme og episke åtte-minutter lange "Plan no. 1" til den melodiøse og nærmest pop-aktige "Junior".
Albumet ble nominert til Spellemannprisen dét året, og Motorpsycho begynte også nå å bli populære utenfor Norge – da spesielt i land som Nederland og Tyskland.
 |
|
Noe av det som er best med Motorpsycho, er deres evne til å hele tiden gå i nye musikalske retninger.
Med dobbelt-CDen "Timothy's monster" (1994) gikk de mer i retning av alternativ poprock, og med Blissard (1996) fikk de sin første "hit", med poplåten "The nerve tattoo". Alt dette mens de også startet opp et sideband kalt "The International Tussler Society", der de spilte countryversjoner av sine egne låter – samt coverversjoner av artister som The Grateful Dead, Neil Young og Gram Parsons.
Produktiviteten stopper ikke der. Albumene "Angels and daemons at play" (1997) og "Trust us" (1998) fulgte, og på disse utgivelsene fortsatte de å kombinere god, melodisk poprock med en dronende, episk innpakning.
Den mest radikale omveltningen skjedde med albumet "Let them eat cake" (2000). På dette tidspunktet var trioen forsterket med keyboardist Baard Slagsvold (Tre Små Kinesere), og resultatet var et album som var mye mer inspirert av band som Beach Boys og Zombies enn Captain Beefheart og Sun Ra, som gjerne hadde blitt nevnt ved deres forrige utgivelser.
Albumet bød også på vokalprestasjoner fra både Snah og Gebhardt, noe som var med på å gi albumet bredde. "Let them eat cake" ble – ikke uventet – deres største kommersielle suksess så langt.
knappe besetning, skape massive lydvegger samt å ha et gjennomtenkt visuelt aspekt har vist seg fruktbar. Dessuten er de naturligvis musikere av rang. I tillegg til å holde de tradisjonelle rockekonsertene har de vist seg frem på andre måter, blant annet ved å opptre på Kongsberg Jazzfestival sammen med jazztrioen The Source og støygeni Helge "Deathprod" Steen. Sistnevnte har også assistert Motorpsycho ved gjentatte anledninger, både som livemusiker og produsent.
I 2001 kom deres foreløpig siste album, "Phanerothyme". Her fortsatte bandet på den stien "Let them eat cake" hadde påbegynt, og igjen imponerte de med vanvittig bra grep om virkemidler, melodier og referanser.
Her fikk de i tillegg musikalsk assistanse av de unge norske jazz-innovatørene Jaga Jazzist.
Motorpsycho har en uendelig mengde singler, EPer og album bak seg. Det som er gjennomgående på alle disse er at graden av intelligens, energi og gjennomførthet er ekstremt høy, selv om utgivelsene spenner over alle genre fra jazz via hardrock til den pure pop.
Vissheten om at man alltid kan stole på at Motorpsycho-navnet er synonymt med kvalitet, gjør at de er i en unik stilling – både med tanke på fanhengivenhet, kjøpsskare og plass i norsk musikkhistorie.
"Nothing to say" (fra "Demon box", 1993)
"Now it's time to skate" (fra "Timothy's monster", 1994)
"The nerve tattoo" (fra "Blissard", 1996)
"Walking on the water" (fra "Angels at daemons at play", 1997)
"Dr. Hoffman's bicycle" (fra "Barracuda EP", 2000)
"Hey, Jane" (fra "Trust us", 1998)
"Big surprise" (fra "Let them eat cake", 2000)
"When you're dead" (fra "Phanerothyme", 2001)
Jørgen Hegstad
