Radio interview with Bent and Snah at the
London soundcheck / 2000-04-15 taken from the
Norwegian radio channel
NRK NORD-TRØNDELAG, 2000-08-28.
Found at the nrk-site and transcribed by Kristoffer.

O: En gedigen tysk toetasjers buss med tilhenger snor seg gjennom de trange gatene i Camden i London. Sjåføre finner etter hvert The Underworld, der Motorpsycho skal på scenen om noen timer. Kvelden før har de spilt i Paris, før det igjen i Italia og Tyskland. I en måned har de vært på veien over hele Europa, og London er bare et sted på veien mot mai. Hans Magnus Ryan fra Steinkjer, kjent som "Snah", og Bent Sæther med røtter på Snåsa og Steinkjer, tar seg tid til en prat mellom soundcheck og konsert. De er klare for The Underword, som er klar for dem, og lokalet fylles med flere hundre mens vi prater.

[soundchecklyder, Bent gir instrukser til Pidah]

B: Vi har vært på veien i noe sånt som borti fem uker, vi starta med et par uker i Norge, de litt store stedene der, før vi bevega oss videre via Sverige og Danmark, til først Tyskland, så Østerrike og Italia, der vi var i ei uke, og så til Sveits, og så til Frankrike, vi spilte i Paris i går, og så er det England nå. Og etter i dag så skal vi til Nederland, og Belgia, og tilbake til Tyskland, før vi skal til Stockholm, og så avslutter vi hele turneen i Oslo, det er natt til 1. mai ...

O: 38 konserter på 40... 42 døgn?
B: Jaja, det går ikke an å... hehe, hva skal man si, ligge på laurbærene, holdt jeg på å si. Det koster så mye å holde dette sirkuset på veien at vi er nødt til å gjøre det sånn. Vi har faste utgifter pr. dag på... eh... over 5000. Og spilledagene er det over 10 000. Så det koster mye å holde sirkus. Ja, vi er 11 stk. på veien, det er fire som spiller, og så har vi lyd- og lysmikser, vi har en egen monitormikser, vi har en egen backlineroade, som det heter på fagspråket.. Managementet er med, og en egen mann som driver med merchandise, selger T-skjorter og sånne ting, og sjåfør, så det blir "my' kaill".

O: Og buss, det er det dere bruker når dere kjører rundt... toetasjers buss, det er ikke sånt som en får tak i i Steinkjer eller Trondheim?
B: Nei, det er ikke lov til å få registrert den i Norge engang, så den er henta i Tyskland. Det er noe de kaller en "nightliner", den har 10 senger ombord i andreetasjen, og så en liten "lounge" både nede og oppe... video og i de hele tatt... et lite kjøkken.

[busslyder]

O: Mr. Ryan, hvordan er det å være i London?
Snah: It's great to be in London again, yes. Det er vel tredje eller fjerde gangen, femte gangen kanskje, vi spiller i London?
B: Tja.
S: Jah, samme kan det være. Eh, England er litt "trægt" for oss. Vi kunne godt ha tenkt oss at det hadde vært flere scener å spille på her, men sånn er det nå engang.

O: Ja, hvorfor er det sånn?
S: Dæm hi vel traddisjon på å vårrå protektiv, da, og ikke være noe særlig interessert i å importere igjen rockmusikk, og det... man kan jo... nei, det er ikke til å forstå, egentlig. Men jeg er jo sjøl avhengig av engelsk rockmusikk og musikk generelt, så... det er jo så mye som har skjedd der opp gjennom tidene, så de har vel kanskje blitt litt sånn arrogante, da.

O: Hvordan var det da dere var i Italia, der har dere fått kjempekritikker, har jeg sett, i italienske aviser, som er lagt ut på deres nettside?
B: Ja, nei, det er liksom den uka på hver turné hvor man føler seg som rockestjerne, hehe, det er jo sånn. De er veldig mye mer utadvendte, italienerne, og utagerende i sitt emosjonelle liv enn det vi er vant med, så man føler seg ganske flott, man gjør det. Vi solgte nå vel ut stort sett rubb og stubb av der vi spilte, og da snakker vi sånn mellom 800 og 1000-størrelse hele veien, så det begynner å bli ganske svært der òg, det gjør det.

O: Og maten?
B: Ikke minst.
B og S: Hehehe.
B: Det er jo det som er hele moroa med Italia, ikke sant, det er det. Det er bestandig en eller annen som arrangerer som har en onkel som driver restaurant, så blir du tatt med dit, så sitter du og gomler og eter i flere timer, og drikker vin, og blir ordentlig fin og "slækk" til du skal på scenen. Så det... det er flott, det er det.

O: Men jeg kommer tilbake til det med 38 konserter, jeg synes det er mye, hvordan klarer dere å holde koken?
B: Nei altså, det blir en sånn rytme, altså. Det er det som skjer med hele greia, at du bruker tjueto timer i døgnet på å slappe av, og roe, og bare prøve å samle energi til du skal på scenen i to timer og gjøre det du kan. Så det blir liksom en sånn derre... dagens fokus er konserten, og det er det du bruker tid på å vente på, holdt jeg på å si, og slappe av fram til, så det går fint, altså. Man mister jo stemmen, sjølsagt, en gang eller to i løpet av en sånn tur, men ellers går det fint.

O: Sånn for å ha nevnt det, så har jo du røtter på Snåsa ...
B: Mm.

O: ... jeg leste et aldeles nydelig lite portrett i Uke-Adressa for noen uker sia, om gutten som får nerver bare du hører Snåsa ...
B: Neeei...

O: ... men det er vel ikke så gærent?
B: Nei, det er ikke det. Han satte det veldig på spissen, han derre tjommien som skreiv det der, så jeg ble nesten littegrann flau da jeg leste det. Det er ikke riktig så anstrengt, det er det ikke, men jo, det er nå klart, man... altså, når du driver på i den bransjen vi gjør, så blir det en helt annen verden, ikke sant, så man forholder seg til helt andre ting, og små lokalsamfunn oppe i Nord-Trøndelag betyr liksom ikke så mye i ditt hverdagsliv engang. Så det blir litt sånn rart, det gjør det, så det har forandra seg på de siste femten åra, det har det, det kan man iallfall trygt si. Men det er jo ... røttene er jo der, da. Det er jo sånn det er. Det er potensielt tolvte-trettende generasjon med "bon" på Snåsa, så det ... jah. Nei, vi får se. Det blir vel en ordning.

Odd Birger Grønli