Article / Interview taken from the
Norwegian e-zine
ORIGO.NO, 1997.

Første gang undertegnede kom over Motorpsycho var på en demokassett i 1990. En shabby 60 minutters kassett med seks låter fra noen trøndere som foreløpig ikke hadde noe annet å skilte med på band cv`en enn at de hadde varmet opp for Oslo-bandet Turboneger.

Lyden var grumsete og ærlig talt - det var ikke akkurat innlysende at dette bandet seks år senere skulle selge 20000 plater. Men lovende var det. Undertegnde så for seg at de kanskje kunne selge noen plater og spille litt rundt. Kort sagt oppnå en viss stautus i visse miljøer. Så feil kan man ta.

I 1997 er Motorpsycho et band på linje med DumDum Boys om ikke i plateslag så hvertfall i kredibilitet. Motorpsychos nye plate "Angels & Daemons at Play" har igjen fått anmelderne til å trekke frem superlativene. Fansen løper til platebutikkene for å få tak i EP`ene trykket i 500 eks som kom i forkant av albumet og som samlet utgjør hele plata og litt til. Motorpsycho er faktisk rockestjerner i 1997 selv om de selv ikke akkurat vil vedkjenne seg betegnelsen. Origo Musikk intervjuet Motorpsycho vokalist Bent Sæther tidligere i uken om blant annet stjernestatus, demoner og sære EP`er.

Det var en veldig lett plate å spille inn. Vi har ikke sensurert oss i samme grad som tidligere på "Angels & Daemons at Play". Det er en mer naturlig plate som har kommet av seg selv, den er ikke så konstruert som f.eks "Blissard". Den er kanksje mørkere men også gladere. Spennvidden er større. Jeg har veldig gode minner fra den plata her.

"Blissard" var bevisst en veldig konsis plate. Vi gikk i studio med et øye å komprimere oss selv. Alle låtene var arrangeret før vi gikk i studio.

Vi prøvde ikke bevisst å være spesielt vanskelige med disse EP`ene. Men det var litt usikkerhet knyttet til hva vi skulle gjøre. Om de kom i det hele tatt. Men samtidig er det morsomt å så litt tvil, kødde litt med pressen, putte kjepper i hjulet i systemet. Utfordre dem, det var jo derfor vi blant annet ga ut denne boksen ved siden av. Vi klarte jo å lure P3 her å med å få dem til å tro at Snah hadde sluttet. P3 trodde de hadde gjort et scoop, men det var jo selvfølgelig bare kødd.

Det er mye musikk i hodet vårt. Vi spiller sammen seks dager i uka, til seint på kveld. Musikken må ut bare. Det blir en slags livsstil. Samtidig er det sånn at jo mer vi lager, jo mer må vi få ut. At vi har fått så god feedback av kritikere og publikum er selvfølgelig også viktig.

Samtidig synes jeg det er litt merkelig ettersom vi er rimelige sære på vårt område. Jeg overasket over hvor høy status vi har. Jeg er glad for at det finnes plass til et band som Motorpsycho.

Vi har jo utprega pop-kvaliteter i musikken vår, men personlig synes jeg de sære aspektene ved musikken vår er vel så interessent. Men det er klart enkelte ganger er det vanskelig å leve opp til myter som folk har av også. Det er klart til en viss grad så er vi rockestjerner. Men det blir litt schizofrent. Jeg kan sitte å se og lese om den offentlige Bent å fnise litt fordi det ikke helt er meg. Når jeg var 12 år og leste Kerrang visste jeg hvordan det var å være rockestjerne. Nå veit jeg faktisk ikke helt fordi du blir en del av noe som blir noe mer enn deg selv. Det blir så annerledes. Det er klart det er morsomt og samtidig handler det igjen litt om stikke kjepper i hjulene, kødde litt med systemet, med rocken, med hele greia.

Siden jul har vi skrevet ti nye låter. Jeg har en konkret ambisjon om å konstruere en plate, bruke et helt annet formspråk enn det vi tidligere har vært borti. Jeg føler på en måte at vi har bevist nok ganger at vi kan lage gode rockelåter, vi har lagd country med "The Tussler" og vært borti jazz. Det kunne nå vært spennende å lage noe annet i et mer "ny musikk"-terreng, med innslag av ambient og eletronisk lyd. Vi har allerede hooka oss opp i et studio med et vannflygel så vi får se.

Ove Dalen