Review of the Oslo show / 2001-10-18
taken from the Norwegian newspaper's culture website
OSLOPULS (AFTENPOSTEN AFTEN), 2001-10-19.
Norwegian. Found at the oslopuls.no site by Kristoffer.

MOTORPSYCHO
Rockefeller
Publikum: 1150
Aktuell CD: "Phanerothyme"
oslopuls.no mener: 1  2  3  4  5  6

Det er det viktigste norske rock-ritualet siden NRKs "Nattrock fra Essen"-sendinger natt til 1. mai hvert år ble skrinlagt tidlig på 80-tallet en gang. Motorpsycho på Rockefeller hver vår, hver høst. Det har vært enorme oppturer og marginale skuffelser. Aldri dårligere enn "bra", tidvis helt himmelsk. Gårsdagens parademarsj av en konsert må regnes som en av de virkelig klassiske tildragelsene i serien.

Med sekken full av materiale fra det i somme kretser nokså miskjente sistealbumet, vestkyst-psykedelia-skjønnheten "Phanerothyme", og et inspirert fjerdemedlem i form av eks-Tre Små Kinesere-tangentmannen Baard Slagsvold, åpnet de med "Bedroom Eyes" og gikk rett over i "Feel" fra mammutalbumet "Timothy's Monster", norsk rocks kanskje fremste bauta. Og dro dermed linjen elegant fra det "nye" Motorpsycho til det "gamle". Vi ble dratt ned i katakombene i form av en suveren versjon av den avdøde New York-gatesangeren Moondogs klagesang for verdensrommet, "All Is Loneliness", opp i skyene av den ballerina- grasiøse "Now It's Time To Skate!" og sendt ut i vektløshet av store deler av "Phanerothyme"-materialet (som låt enda bedre live enn på plate). Fire tiendedeler av Jaga Jazzist bidro med grunnvolls-blås til helt sensasjonelt kraftfulle utgaver av blant annet "The Slow Phase Out", "The Other Fool" og et utvidet skrekk-kabinett av en "Superstooge". Til slutt en sublim "Upstairs-Downstair", og derimellom mye blandet og fryktelig, fryktelig godt, inkludert en fin "The One Who Got Away" for å tilfredsstille nostalgikerne.

På kvelder som den i går er det nærmest umulig å gå fra en Motorpsycho-konsert uten å være hellig overbevist om at du nettopp har sett verdens aller, aller beste korps. Trioen (med venner) er hver for seg musikere i den absolutte verdensklasse: Bent Sæther har forlengst gjort sin bass til et levende, pustende soloinstrument, Gebhardt er landets beste trommeslager, Snah spiller gitar med en originalitet og eleganse som kunne fått både John McLaughlin og Robert Fripp til å skjære tenner i grønn misunnelse. Men sammen har de i sine beste stunder en nærmest overnaturlig kjemi, en intern kommunikasjon man i rock-sammenheng må tilbake til The Whos velmaktsdager for å finne maken til, og som John Coltrane utvilsomt hadde nikket anerkjennende til. At de til alt overmål fremdeles er et band med en søkende sjel, en ivrig nysgjerrighet og en entusiastisk tro på musikkens uendelige variasjonsmuligheter og utviklingsevne, gjør dem til et av de mest hjertevarmende og inspirerende bandene i nyere musikkhistorie. Og altså: Når de er på sitt beste... Aaah!

Kveldens konsert på samme sted er utsolgt, men blir tatt opp av NRK. Viktig melding: Lytt på radio.

Morten Ståle Nilsen