Band feature
taken from the Norwegian festival's site
OYAFESTIVALEN.COM, 2002-03-04.
Norwegian. Found at the oyafestivalen site.

Det er en stor glede for oss å presentere Norges ukronede rock-konger på Øyafestivalen, for anledningen forsterket av medlemmer fra Jaga Jazzist! Etter et titalls album og EPer, hektisk turnevirksomhet gjennom tolv år i Norge og Europa, imponerer Motorpsycho bare mer og mer. Fjorårets knallsterke album "Phanerothyme" er siste bevis i rekken så langt. Motorpsychos samlede produksjon står som en bauta i norsk musikk, og bandets karriere er et forbilde for den nye generasjonen av norske band og artister.

Motorpsycho kom friskt inn på den norske rockescenen med albumet Lobotomizer i 1991, og omdefinerte med denne utgivelsen vår forståelse av begrepet trønderrock. Her ble en sterk Black Sabbath-inspirasjon blandet med fuzz, punk og skrikende, opprørsk vokal i en svært lovende albumdebut. Med EPene "Soothe", og "8 Soothing Songs For Rut", samt singelen "3 Songs For Rut", fikk anmeldere og publikum for alvor opp øynene for at Norge var i ferd med å få et nytt stort band. Klassikeren "Demon Box" fra 1993 ble både en artistisk og publikumsmessig seier for Motorpsycho, og viste et band som maktet å lage store hits og klassiske låter uten å inngå kompromisser på noe punkt, akkurat som bandets inspirasjonskilder i Beach Boys, Grateful Dead, Black Sabbath og Sonic Youth. I 1994, etter "Mountain EP" og "Another Ugly EP", kom dobbeltalbumet "Timothys Monster". Nok en gang klarte Motorpsycho å lage en album- klassiker, mer indie-pop og artcore-inspirert i forhold til den hardere Demon Box. Som om ikke det skulle være nok, inneholder Timothys Monster også mer flytende, dronete materiale som låtene "Giftland", "The Colden Core" og "Watersound". Den musikalske rekkevidden bandet innehar kan knapt nok vises bedre enn ved å nevne at de samme år også rakk å gi ut det legendariske country-soundtracket "The Tussler". Først to år senere fulgte Motorpsycho opp med albumet "Blissard". Her utforsker bandet sin mer poppede side, og singelen "Nerve Tattoo" går sågar til topps på VG- lista! Året etter kommer plata "Angels And Daemons At Play", mindre umiddelbar og mer eksperimentell enn Blissard, og et svært særpreget og sterkt album. På låter som "Walking On The Water" og "Starmelt, Lovelight", opprettholder Motorspycho likevel tradisjonen med å produsere reale pop-perler som går rett inn og blir der. Oppfølgeren "Trust Us" kommer i 1998, og peker mot et Motorspsycho som stadig utvikler seg. I 2000 kommer "Let Them Eat Cake" og bekrefter at hjulet har dreiet enda en runde. Albumet viser et svært lekent og åpent Motorpsycho, hvor vi finner klare spor av alt fra pur 60-talls pop ala Beach Boys til glad og avantgardistisk jazz, kombinert med knallsterk melodiføring og bruk av både blåsere og piano. Albumet drar med en lang rekke nye fans til en allerede trofast skare. Motorpsychos siste album så langt har den litt vriene tittelen "Phanerothyme", og legger seg i den lange rekken av glimrende album fra bandet. Nok en gang oppfinner Motorpsycho seg selv. Denne gangen legger de seg på bløt psykedelisk pop, nesten Beach Boysk nok en gang, blasert solskinns-pop, og obskur folk. Som alltid klarer de å få det til å låte overbevisende, og typisk Motorpsycho.