Long retrospective article
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2001-09-03.
Norwegian. Found at the panorama site by Kristoffer.

Med sine utgivelser har Motorpsycho stadig våget seg inn på ny mark, samtidig som de har beholdt sitt eget sound. I løpet av de ti årene som har gått siden Lobotomizer , har trioen sneket fram country såvel som jazz fra ermet, i tillegg til sine mer ordinære rockplater. Og det er med denne nysgjerrigheten og dette vågemotet i behold at de har fått en stadig større tilhengerskare rundt seg. Som følger dem i tykt og tynt.

Etter bandets oppstart i 1990, og etter noen utskiftninger av medlemmer, blir den endelige line-upen bestående av Bent Sæther (bass / vokal), Snah Ryan (gitar) og Killer (trommer). Denne trioen setter sammen debuten og etter en stund havner de i stallen til det norske plateselskapet Voices Of Wonder (der de vil forbli til 1994). Etter noen overbevisende spillejobber, blant annet på TMV- festivalen, blir de det første Trondheimsbandet på denne etiketten.

Killer blir ikke lenge i bandet. Ut på høsten dette året blir han erstattet av Håkon Gebhardt som var en bekjent av Snah fra deres tid på folkehøgskolen. Og denne trioen skal trives så godt i hverandre selskap at de til dags dato holder sammen. Hjulpet av en rekke mer eller mindre assosierte medlemmer underveis.

I det leserne til Puls i 1992 kårer Lobotomizer til året i forveiens beste norske debut, er bandet allerede i gang med innspillingen av Soothe. De første hundre eksemplarene av denne vinylen kom ut med et kilotungt stålomslag som raskt legendariske samleobjekter. Noen måneder senere utgir bandet en ny utgivelse – kun på vinyl – singelen 3 Songs For Rut. I det de kjører i gang med flere spillejobber, blir denne singelen samlet i hop med Soothe på en egen utgivelse på CD: 8 Soothing Songs For Rut. Helge 'Deathprod' Sten blir det fjerde medlem av bandet og med støy gir han sitt bidrag til bandets første store mesterverk, Demon Box !

Det er ingen tvil om at bandet med denne utgivelsen tok flere sjumilssprang. Demon Box er nærmest perfekt, og blir av flere regnet som en av de desidert beste rockskivene som noensinne er utgitt her til lands. I sin tid kåret leserne av musikkbladet Beat dette til tidenes norske album. Med et innhold som favner fra country i The One Who Went Away til tittelkuttets avantgardistiske støyvegg, målte de opp fremtiden i norsk rock på en måte ingen hadde gjort før dem.

Demon Box ble spredt over en dobbel vinyl og et spor (Mountain) ble kuttet fra CD- versjonen av plata på grunn av plassmangel. Dette kreative overflødighetshørnet skulle markere en periode i bandets diskografi som ville gi rocken en rekke plater med lang spilletid. Dette kunne fort bli skjebnesvangert for kvaliteten på utgivelsene som ville følge de neste årene. Men takket være Motorpsychos kvalitative bevissthet har deres langspillere vært av nesten uanstendig høy kvalitet.

De begynner etterhvert å få et navn i den norske rockjungelen, og i løpet av sommeren 1993 spiller bandet på seks festivaler her til lands. I tillegg inntar de dette året også Roskilde og legger bak seg en aldeles feiende flott konsert. Rett før Motorpsycho kjører i gang med en utenlandsturne (som inkluderer jobber i seks land), utgir de Mountain EP. Dette er en utgivelse som setter det manglende sporet fra Demon Box i hovedsetet, og rundt dette pakker de en knapp håndfull låter i samme form. Resultatet er mørkt, sært og forførende.

Allerede i januar i 1994 kjører de i gang med innspillingen av en ny EP. Another Ugly EP faller inn i det samme landskapet som deres to foregående utgivelser. Også her ligger noe av det industrielle soundet som har preget bandet så langt i front. Men, samtidig kan man også høre en endring i fokus fra støyelsking til melodier. Denne endringen blir så helt tydelig på deres neste langspiller, Timothy's Monster som dukker opp senere samme år.

Men før dette monumentale verket ser dagens lys, blir trønderne priset opp i skyene av innenlandsk såvel som utenlandsk musikkpresse, og setter ut på enda en ny turne av kontinentet. Denne perioden preges også av at bandet forlater Voices Of Wonder og inngår i stedet en avtale med plateselskapet EMI. Det er ikke lenger noen hemmelighet at Motorpsycho – på tross av relativt lave salgstall – er interessante for de store selskapene på grunn av deres sterke integritet på den norske rockscenen. Partene kommer til enighet om at Timothy's Monster skal utgis på underetiketten Harvest; en etikett bandet har et særdeles godt forhold til som musikkelskere og platesamlere.

Timothy's Monster slippes i slutten av september og fremstår som et definitivt monumentalt verk (trippel vinyl / dobbel CD). Med strålende kritikker fra alle hold, beviser bandet at de holder sin egen musikk nær hjertet. Med hva som virker å være en befriende uanstrengthet, vipper de frem et verk like viktig som forgjengeren, men som likevel er fullstendig annerledes. Med mye mindre trang til å støye, og mer smak for å forføre rekker de tunge til alt og alle.

Men, de gir seg ikke av den grunn. Med en arbeidsinnsats som ikke ofte har sett sin like i norsk rock, utgir kvartetten Motorpsycho ytterligere to utgivelser dette året. Imidten av november slippes The Tussler og rett før jul kommer også en EP, Wearing Yr Smell. Av disse er særlig The Tussler interessant og bidrar til å bevise på dette punktet i karrieren hvilket band av klasse dette faktisk er. Denne gangen maler de frem en plate med countrylåter(!) som enda en gang viser hvor lekne de er. På denne platen gjør de nye versjoner av flere av låtene fra sin knallharde debut Lobotomizer, en del originale spor skrevet med tanke for denne utgivelsen, deriblant A Memory og Changes, samt en rekke coverversjoner fra musikere som Gram Parsons og Neil Young.

Året etter ryker de på veien igjen, både i Norge og over hele kontinentet. De er utvilsomt i ferd med å bli et band med et internasjonalt gjennomslag og med en særdeles lojal tilhengerskare. De blir dette året også invitert til SXSW (Austin, Texas), som er et av de største musikkseminarene i verden. Men de må takke nei siden dette finner sted midt under bandets planlagte turne. De nøyer seg likevel ikke med den åtte uker lange Europa-turneen. Den sommeren gjør de en rekke festivaler over hele Europa og med særdeles god spennvidde under beltet. I løpet av noen korte uker spiller de et country- sett på Down On The Farm-festivalen utenfor Halden, en metallkonsert på Dynamo Open Air, et velkjent sett på Kalvøyafestivalen før de topper det hele med et improvisasjonsmøte med jazzgruppa The Source på Kongsberg Jazz Festival. Etter en kort tur til Tyskland og Italia går de i studio i september for å spille inn oppfølgeren til Timothy's Monster og 1995 står tilbake som det eneste året Motorpsycho ikke gav ut en eneste plate.

I midten av januar 1996 utgis den første smakebiten på Motorpsychos kreativitet siden desember to år i forveien. The Nerve Tattoo viser seg frem som et nydelig kutt fra en plate som kanskje er et av bandets mest lyseste øyeblikk frem til nyere dato. Og bandet lar heller ikke konsertene vente på seg. I februar ryker de ut på en ny turne gjennom Europa og innleder med dette en håndfull år med en overbevisende konsertjobbing som sannsynligvis ikke kjenner sin like her til lands. I perioden fra vinteren 1996 til høsten 2000 er de på turne to ganger i året. Det er nesten så man kan stille klokka etter bandet: plateslipp, vårkonserter, sommerferie og høstkonserter.

De er nå klart at bandet er blitt en trio: Bent Sæther (basss, vokal), Håkon Gebhardt (perkusjon, teknikk) og Hans Magnus 'Snah' Ryan (gitar, vokal). Etter flere år med mer eller mindre faste medlemmer (Lars Lien, Morten 'Lolly' Fagervik og Helge 'Deathprod' Sten), har de definert en kjerne som utgjør selve essensen av Motorpsycho.

De gir så ut Manmower, som inkluderer en deilig hyllest til avdøde Sterling Morrison (Sterling Says), og setter atter i gang med festivaljobbingen. Denne gangen står Quart og Arvika for tur. Etter en rekke høstkonserter i inn- og utland, begynner bandet å jobbe frem en ny plate (Blissard) i Athletic Sound i Halden i oktober. På litt over to uker drar de frem 16 låter – med en samlet spilletid på over 100 minutter – fra ermet!

De nye sporene setter en kursendring inn i bandets musikk – med ett låter musikken mørkere og hardere. De inkluderer blant annet resultatet av bandets improvisasjonsøkt på Ultima-festivalen i Oslo. Deres musikk til den klassiske stumfilmen 'Den Andalusiske Hund' (1928) får tittelen Un Chien D'Espace og blir nesten umiddelbart en publikumsfavoritt på høyde med Golden Core fra Timothy's Monster . Platen kommer som ventet ut i begge formater (CD- og LP), men denne gangen leker de seg uvanlig mye med formatene. I ukene før platen lanseres, slippes platen i pent pakkede porsjoner og i veldig begrenset opplag. Når utgivelsesdatoen endelig foreligger kommer Angels And Daemons At Play ut i tre versjoner; enkel CD, dobbel vinyl og en trippel CD-boks, hvor innholdet er de tre tidligere utgitte EPene!!

Når Angels And Daemons At Play blir utgitt i februar, kommer det ikke som noen overraskelse at Motorpsycho nok en gang legger ut på en turne. Denne gangen turnerer de innlandet i bortimot en måned før de er på vei til kontinentet nok en gang. Det blir også tid til noen festivaler denne sommeren, og de dykker blant annet i perioden 22.-23. august opp på Strange Noise i Tyskland, Lowlands i Nederland og Pukkelpop i Belgia. På under 24 timer spiller de for til sammen 25.000 mennesker!

Trønderne klarer innimellom alt dette å utgi en flott kortspiller i form av Starmelt EP, starte innspillingen av sitt neste album, samtidig som de går i bresjen for Svartla'mon. Strøket bandet har som base står for fall mot storkapitalen og de utgir også en splittsingel med Tre Små Kinesere hvor alle pengene går til denne kampen. Det er godt i ettertid å kunne si at Svartla'mon vant denne kampen!

Året etter utgir Bent, Snah og Gebhardt en av sine sterkeste skiver – noe som bør si sitt i en såpass sterk diskografi. Trust Us er en sterk utgivelse som samler det meste av de musikalske grep Motorpsycho har vist frem siden de startet i 1989. På denne deilige utgivelsen fant man skitten boogierock i Ozone, støyende fuzzrock i låter som Vortex Surfer og Taifun og nydelige pop-perler som Coventry Boy. Innimellom alt dette fikk de sågar presset inn en og annen improvisatorisk snutt med jazz som utgangspunkt.

Bandet dro seg så ut på en ny og langermet turne over det ganske land, og naturligvis(!) over store deler av kontinentet. Dette året fikk de nok en gang Spellemannsprisen; denne gangen for Angels And Daemons At Play. Videoen til andresingelen fra albumet – Hey, Jane – blir regissert av Kim Hiorthøy som tidligere fikk sin video av bandets låt Starmelt, Lovelight kåret til årets video i 1997.

I februar starter Motorpsycho jobbingen på sitt neste album, Let Them Eat Cake , som ikke vil se dagens lys før våren 2000. I denne perioden jobber de frem en del ting som sannsynligvis er med på å prege det endelige resultatet av deres neste plate. Blant annet. jobber Bent en del med debuten til trønderske Sanderfinger, mens Gebhardt har den del akustiske saker på gang. Både en egen utgivelse samt en utgivelse med Martin Hagfors (Home Groan) og Lars Haugen ( Hellbillies) som samles under navnet HGH.

Men selv om ikke særlig mye nytt materiale fra studio ser dagens lys dette året, betyr ikke det at det er stille rundt Motorpsycho. Bortsett fra å dra på de halvårlige konsertrundene sine, utgir de, sitt første konsertalbum. Roadworks, Vol.1: Heavy Metall Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Laifschteil på Stickman Records. Dette er kun det første dokumentet i en forhåpentligvis lang rekke utgivelser som vil dokumentere bandets konserter over hele kontinentet.

Årtusenet avsluttes på en særdeles hyggelig måte for Motorpsycho. Radiokanalen Petre utlyser til en konkurranse: "Stem frem den låta som skal spilles kontinuerlig på kanalen fra kl. 12.00 den 31.desember til kl. 12.00 den 1.januar". En rekke mer eller mindre kjente og kjære alternativer føres opp av stasjonen. Resten er opp til lytterne. Motorpsycho, som er nominert med Vortex Surfer, er raskt med i en tetgruppe sammen med Final Countdown av svenske Europe. De neste månedene utkjempes en til tider ganske stygg krig om stemmer på internett. Men Motorpsycho drar til slutt det lengste strået. Mye av dette skyldes nok bandets tilhengere på mailinglisten g-35 som fungerte som en kommunikasjonssentral i rockjungelen i disse månedene.

Og fra klokken 12.00 den 31.desember 1999, kan man ligge i sengen sin og høre Vortex Surfer gå igjen og igjen på radioen. Hva tjente så Motorpsycho på dette? 200.000 blanke kroner i avgift fra TONO som i sin helhet var et målbart resultat av hvor mye bandet betyr for rekke mennesker i hele verden.

Når Let Them Eat Cake utgis i begynnelsen av det nye årtusenet, er det varslet at man vil møte et nytt band i stereoanlegget. Og i stor grad er dette tilfellet. Singelen The Other Fool blotter et band i omorganisering. Støypedalene man etter hvert hadde blitt såpass godt kjent med, er i stor grad fjernet til fordel for blåserrekker og strykere. Likevel er bandets sound fremdeles like mye til stede som før; det er ingen problemer å høre hvem som spiller.

Baard Slagsvold (Tre Små Kinesere) deltar på albumet med tangenter og arrangementer og gjør seg såpass viktig for bandet at han dresses opp og plasseres på scenen med bandet slik at Motorpsycho for første gang på flere år fremstår som en kvartett på scenen.

En annen ting som er med på å bidra til at Motorpsycho nå fremstår i en ny drakt, er den totale spilletiden på Let Them Eat Cake. På under femti minutter virker albumet strippet for all unødvendig bagasje. Bandet sier selv at de ville se om de behersket å lage en såpass kortspilt langspiller. Men de avslører samtidig at de har flere låter på lager som ikke 'passet inn' på albumet, og at dette planlegges utgitt på en utgivelse fra Stickman Records i samarbeid med den amerikanske etiketten Man's Ruin.

Men før denne andre delen utgis, får verden i stedet en ny smakebit av bandets konsertkapasiteter. Denne gang står Motorpsychos møte med The Source i 1995 for tur. I sin helhet klarer dette livealbumet å fange mye av den nysgjerrigheten bandet har i seg og det lydbildet de stadig utvikler dag etter dag. Med kun tema lagt til grunn før konserten, var det knyttet mye spenning til konserten. Men, dette gikk til overmåte bra og Roadwork, Vol.2: MotorSource Massacre er atter et glitrende dokument fra Motorpsycho.

Ut på våren 2001 utgir bandet den andre, og noe hardere, delen fra innspillingene av Let Them Eat Cake. Denne kortspilleren, Barracuda, er en samling med fengende boogierockere som nesten er tatt rett ut fra syttitallet med fresende gitarer og et stilrent undergrunnsomslag.

Med så forskjellige stilarter tilgjengelig på bandets seneste utgivelser, var det nok mange diskusjoner gående både på mailinglister og gutterom om hva Motorpsycho ville finne på ved neste korsvei. Ville de peke nese på samme måte som de gjorde med nær akustiske Timothy's Monster etter monsterboksen Demon Box? Eller ville de perfeksjonere sitt nyfunne poptalent? I de senere intervjuer med pressen har det stadig blitt klarere om hvor bandet har lagt kursen, "Vi har gjort det som kan gjøres med fuzzbokser". Det er melodiene som skal dyrkes frem som deilige sorte roser nå.

Uansett hvilken vei Motorpsycho kommer til å ta, har det vist seg i fortiden at de hele tiden setter et sterkt og kvalitativt fokus på musikken. Dette kommer garantert ikke til å endre seg med det første. Det er med spenning i blikket og kribling i fingrene artikkelforfatteren trygt kan anbefale alle med sans for god rock å gå til anskaffelse av Phanerothyme som slippes i dag. Velbekomme.

Mats Johansen