Long interview / article around the Phanerothyme release
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2001-09-03.
Norwegian. Found at the panorama site by Kristoffer.

Grand Hotell, dagens møteplass, virker treffende for et intervju med Motorpsycho. De har nettopp kommet opp med et sterkt orkestrert og nær pompøst album i form av Phanerothyme. Og da virker det riktig at det storslagne og ærverdige hotellet på Karl Johan skal være åsted for dette eksklusive møtet. Og i det jeg synker ned i stolen i Etoilé Bar i åttende etasje, er demonene allerede på vei opp med heisen. På vei opp mot himmelens øverste sfære.

På spørsmål om hva tittelen på bandets siste utgivelse, Phanerothyme, skal beskrive svarer Bent Sæther:
Hallusinogen forårsaker noe ubeskrivelig og det samme gjør religion og musikk. Med tittelen ville vi prøve å beskrive noe ubeskrivelig; noe man ikke helt kan forklare men som dukker frem uten at man kan forklare hvordan eller hvorfor.
Hans Magnus Ryan gir en noe mer konkret forklaring:
Vi hadde en arbeidstittel som vi ikke var helt fornøyd med. Den passet ikke til låtmaterialet. Og i løpet av de siste ukene kom Bent på ordet phanerothyme som vi syntes låt tøft og som passet til det vi vil beskrive. Bent utdyper:
Dessuten er det verken noe morsom eller dobbeltbunnet tittel denne gangen – som Let Them Eat Cake eller Road Works, Vol.1: Heavy Metall Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Laifschteil, – det er bare et ord som vi tok. Phanerothyme er ikke et ord som brukes i dagligtalen, så vi bare annekterte det.
Når vi spør bandet om hva den midlertidige tittelen var, smiler de bare og rister på hodet før Bent føyer til:
Det vil du ikke vite, du ville bare bli skuffet!

I intervjuer har bandet sagt at de har gjort de som kan gjøres med fuzz. Hva er det da som driver dem fremover nå for tiden? Bent vrir litt på seg før han svarer:
Det var kanskje litt flåsete sagt, men det dreier seg om musikalske sjangre. Vi har kommet til en periode hvor vi følte det var naturlig med en orkestrert plate. Og når man har seksten mann på blåsere i lydbildet, er det rett og slett ikke plass til altfor mye bråk. Men, det er mer gitarer på Phanerothyme enn på Let Them Eat Cake.
Håkon Gebhardt svarer samtykkende:
Vi fant ut vi hadde gjort det meste som kunne gjøres med tre-greps dronende låter og følte for å finne en ny kurs.

De er klar over at de også står i fare for å bli preget av trådene i tiden, men sier de er veldig bevisst på å unngå å kaste seg på trender:
Det er lett å kaste seg på bølger og alskens trender, men det er dumt da man raskt vil være uønsket neste år.

I løpet av de siste årene har de tre trønderne gitt av seg selv til andre band og prosjekter. Gebhardts jobbing i HGH, Bents fingerhjelp til trønderske Sanderfinger, samt noe hjelp til Anneli Drecker. Har de selv fått noe ut av disse enkelte jobbene? Har de lært noe? Bent blir ivrig her:
Man får en distanse til låtmaterialet. Noe som er sunt, samt at man får sett ting fra andre synsvinkler. Dessuten er det gøy å tafse på andres låtmateriale, smiler han.
Et eksempel på denne prosessen man er gjennom kommer til syne i Bents eksempel:
Låta Østers til Sanderfinger er egentlig en ikke-utgitt låt fra Motorpsycho som ble spilt inn til Blissard. I vår versjon het den No Matter What, men selv om vi fiklet og jobbet med den, fikk vi den ikke til å fungere. Når jeg så kom sammen med Frode (Sander Øien i Sanderfinger), kom jeg til å huske på denne låta og la den fram for ham. Og den funker utmerket!

Dette punktet interesserer også Håkon som med to utgivelser med HGH har vært den kreativt mest utagerende av de tre når det kommer til materiale utenfor Motorpsycho:
Vi er musikere, ikke instrumentalister. Man trenger til tider å finne nye sider ved seg selv. Når jeg skriver låter hjemme, deler jeg dem opp i hauger. Noen låter ser jeg ikke passer i hop med resten av materialet på en utgivelse fra Motorpsycho, men innimellom skriver jeg låter som passer, selv om When You're Dead også kunne vært en låt fra HGH; om enn i en litt annen form.

Siden bandet startet opp på slutten av åttitallet har det alltid vært en nær liten gjeng som har stått bak og rundt Motorpsycho. Når de blir spurt om hvilken innvirkning dette har hatt på bandet, er de ikke sende med å svare:
Man kan stole på folk og dette hjelper til at man får et avslappet forhold til bransjen. Først og fremst er det kjærligheten til det kjernen i Motorpsycho som teller for disse menneskene vi har rundt oss. Vi slipper å konsentrere oss om den daglige driften av bandet. Det er det Cecilie (Lykke, bandets manager) som gjør. Vi er med på alle viktige avgjørelser, men hun skiller ut det viktige fra det uviktige. Håkon avslutter:
Det er egentlig vært den samme gjengen hele tiden siden vi startet. Det eneste som har endret seg er at de har blitt dyrere. Før jobbet de for en slikk og ingenting, mens de nå er like dyre som andre. Men man skal tjene penger også, tross alt.
Likevel står kjærligheten til bandet og dets output i sentrum.

Før jeg får stilt spørsmålet om hva et plateomslag betyr for dem, har bandet allerede begynt på svaret:
Kim (Hiorthøy, illustratør) har fullstendig frie tøyler til å gjøre det han føler for og det er en prosess vi har hatt siden han begynte å lage design for oss. Det er nesten som om han speiler bandets uttrykk og omvendt.

Denne lille praten om design og helhet i det endelige resultatet bringer oss over til det lydmessige. Noen band klarer nemlig å koble grep om et spesielt sound; man kan formelig høre hvem det er som spiller, selv om man ikke har hørt det bestemte kuttet før. Motorpsycho har denne evnen. Uansett om det dreier seg om knallharde Fleshharrower fra Mountain EP eller søtsnille Bedroom Eyes fra Phanerothyme, høres det tydelig at det er bandet som spiller. De sier med iver at de har tenkt mye på hva dette kan skyldes, men som Bent sier:
Det hele faller nok ned rundt de gode klangene samt de erfaringene man etter hvert opparbeider seg og stadig videreutvikler til trekk og tråder i sin egen spillestil.
Han snur seg mot Håkon og fortsetter:
Jeg har jo spilt trommer på dine låter og Hans Magnus bass på mine låter, og vi ender alltid opp med den samme følelsen.
Håkon legger smilende til:
I intervjuer med italienske medier kommer de trekkende med assosiasjoner til norske fjell og fjorder i musikken vår, noe vi ikke hører selv. Men når jeg får plater fra italienske band kan jeg nesten høre hvor fra i Italia de kommer fra. Så kanskje det er noe i det med fjell og fjorder? Ikke vet jeg!

Det amerikanske bandet The White Stripes har i intervjuer sagt at de ikke bruker setlister overhodet, og velger i stedet å improvisere frem konsertene. I det undertegnede lurer frem spørsmålet om dette er noe Motorpsycho kunne gjort og hvilken rolle setlisten betyr for bandet, er de alltid nikkende med på spørsmålet:
For oss har setlisten kun en rent praktisk funksjon. Vi har såpass mange stemminger i låtene våre og må legge opp settet etter disse da vi ikke har en gitar for hver stemming. Men hvis vi kommer over en bunke med billige Hondo-gitarer til 200 kroner stykket, så skal du ikke se bort fra at det kan skje i fremtiden.
Hans Magnus lurer frempå en påstand om de ikke hadde prøvd seg med et improvisasjonssett på en konsert i Berlin, men de to andre er ikke sikre og Bent spør:
Hva skjedde da?
Hans Magnus rister på skuldrene og svarer:
Nei, jeg tror det ble en 'hva-gjør-vi-nå-greie'.

Undertegnede vet om en rekke mennesker, seg selv inkludert, som ikke har noen problemer med å se konserter med Motorpsycho flere kvelder på rad. Og når vi kommer innpå temaet om hva bandet kan tilby sine tilhengere som gjør det verdt å følge dem i ukevis på konserter over hele Europa, blir de ivrige:
Det virker skjerpende på oss at vi vet at folk følger oss fra sted til sted. Det gir oss en ekstra dytt slik at vi hver kveld prøver å finne noe nytt å gi publikum som har sett oss før. Man må våge å ta sjansen, ellers blir det raskt en platt sirkusforestilling hvor bandet bare gjør sine tricks kveld etter kveld. Og når ting blir rutine, står settet raskt i fare for å bli dårligere enn det kunne vært.
Og for å friste sine trofaste tilhengere ytterligere lover de at de skal ta med seg en tre-fire gamle slagere de aldri før har spilt live før ut på veien denne gangen for å gjøre ting interessant.Hans Magnus legger til:
Vi jobber veldig mye med back-katalogen vår for tiden, særlig på grunn av Baard (Slagsvold, tangenter, arrangementer).
Setlistene våre pleier å bli satt sammen en time før konserten starter. For at vi skal rekke å stemme gitarene. Og vi prøver alltid å sette sammen settet ut fra hvilket humør vi er i den kvelden vi skal spille. Vi har prøvd å sette opp et spesielt sett på kvelder det bestemte settet ikke passer, og da har vi merket at vi ikke har den samme følelsen vi vet vi ville hatt hvis det hadde kommet naturlig, forklarer Bent.

Bandet har merket klare forskjeller på hvordan det er å spille på klubber her til lands fremfor å spille i utlandet. De utdyper:
Her hjemme har vi fått en stor status etter hvert som årene har gått, og vi har til tider blitt betraktet som et band hvor man kan gå å se samtidig som man drikker seg full med kameratene sine, mens vi i utlandet er mye mindre og får en annen type tilskuere. Der ute turnerer flere store band og man har som tilskuer mange alternativer å velge mellom og man går ut for å høre bandet og ikke nødvendigvis drikke seg full.
Håkon fortsetter
Her hjemme har jeg opp gjennom årene sett kritikker av konserten våre hvor det står 'så forsvant bandet ut på en femten minutters tripp' som det var en dårlig ting, mens de i utlandet bare vil ha mer av denne typen sett fra oss.
Men, de presiserer også at det ikke gjelder alle her til lands, bare at de har sett tendensene på en del av sine konserter.

Men får de skrevet noe på disse turene sine over hele kontinentet? Monsterriffet til The Wheel ble født frem på veien, er det ikke så?
Joda, det skjedde på en konsert i Köln. Det var han som fant frem det, sier Bent og peker til Hans Magnus som fortsetter:
Men det blir til at vi prøver å spare kreftene til... ja, du vet...?, og hentyder til de eksplosive affærene som konsertene til Motorpsycho alltid har en evne til å bli. De påpeker også verdien av kuttet Tristano som enda har til gode å dukke opp på en utgivelse av bandet, men som like fullt er en favoritt blant flere av bandets tilhengere.

Så er det slutt. Motorpsycho farer inn i et nytt intervju (noe de har gjort hundrevis av i de siste ukene) og audiensen hos de majestetiske feinschmeckerne fra 'mon er over. I det jeg setter kursen ut i de travle Oslogatene igjen, tar jeg meg i å sette på Painting The Night Unreal fra Phanerothyme . For dette bandet bekrefter at de er tilbake; 'There's a new sheriff in town'. Jepp, og byen er atter en gang trygg...

Mats Johansen