Review of the Skien show / 2001-09-16
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2001-09-17.
Norwegian. Found at the panorama site by Kristoffer
and sent in by Mats Johansen as well.

Parkbiografen i Skien må få sin del av skryten for et vel gjennomført arrangement. I et storfint lokale (som fikk undertegnede til å tenke på jazz av en eller annen grunn) hadde man klart å skape den rette atmosfæren. Dette ble også tilrettelagt av et særdeles hyggelig personale som lot idealisme og optimisme styre kursen.

Uten særlig forspill rusler kvartetten på scenen (Baard Slagsvold på tangenter har blitt et fast supplement til de tre andre i løpet av de to siste årene) hvor de spiller seg varme med en nydelig ny instrumental sak som visstnok enda ikke har fått noen endelig tittel. Likevel har de kalt den Sunday Trane på setlisten. Er det en mulig hyllest til John Coltrane vi hører utfolde seg? Uansett er det en kraftfull og lidenskapelig komposisjon som bør være lovende for bandets videre kreative output. Noe av den samme kraftfullheten gjelder også bandets andre nye låt denne kvelden. Den heter Neverland og er en flammende rocker og som bringer tankene hen til bandets mer utflytende materiale fra deres album Trust Us.

Men, selv om de legger mye trøkk i steget denne kvelden, eksisterer fremdeles mye ledighet mellom tonene. Dette kan høres i bandets vakre versjoner av Pills, Powders + Passion Plays, Coventry Boy og When You're Dead. Selv i de noe hardere låtene klarer bandet å prestere noe lidenskapelig og sårt, er det kanskje en av grunnene til at de makter å transcendere over til noe mer enn kun rock. I går kunne man for eksempel fornemme bandets potensiale til å bli et nytt Grateful Dead som med en saftig lapskaus, kokt frem av råvarer fra blues, jazz soul og country, maktet å skape noe fullstendig eget og tidløst.

Det som overrasket denne anmelderen mest denne kvelden i Skien var bandets relativt 'friske' setlist. Med utgangspunkt i bandets siste utgivelse tok de tak i en del gamle låter jeg ikke hadde regnet med å høre i denne nye settingen. Særlig gjaldt dette Trapdoor fra Timothy's Monster og The Nerve Tattoo fra Blissard. I tillegg dro de frem to beinsterke versjoner av Ray Charles' I Believe og Lynyrd Skynyrds overlegne Working For MCA. Det var helt klart at setlisten falt Skiens publikum i smak, som flere ganger trampeklappet bandet inn på scenen for ekstranummer.

Et av bandets sterkeste kort, og noe som har fått undertegnede til snart å se bandet et tyvetalls ganger på scenen, er deres evige tilstedeværende evne til å leke. Denne kvelden gjorde de blant annet en aldeles nydelig versjon av Coventry Boy og en langspilt Whip That Ghost. Jeg tok meg flere ganger i å lure på hvor de kunne ta veien i sine ofte improviserte partier (særlig Whip That Ghost og Going To California). Med små blikk og nikk treffer de hverandres strenger, og syr ting sammen på et bortimot perfekt vis.

Likevel, til tross av alle høydepunktene Motorpsycho serverte, synes jeg de ikke klarte å prestere en fullstendig vinner denne søndagskvelden. Til det ble noe av settet litt tamt og lyden litt for baktung. Deres sterke Painting The Night Unreal ble for grumsete og fjernet noe av den jazzfeelingen jeg synes er kuttets sterkeste kort. Dessuten mistet også Trapdoor og Upstairs / Downstairs noe av den magien disse innehar i studiotapningene. Det låt i motsetning til tider litt stille av disse låtene.

Avslutningsvis må jeg gi et spark til flere av landets medier som har vært ufint stygge mot When You're Dead. Denne kvelden fungerte sporet som en ypperlig avslutning på et flott sett og ble annonsert av Håkon Gebhardt som "en låt som handler oss om alle". Med et rolig driv klarer denne flotte låta å mane frem noe av de samme følelsene som islandske Sigur Rós og skotske Mogwai lever av: De mytiske klangene fra høylandet.

På veien hjem fra konserten farer vi gjennom et mørklagt Telemark. Over bilanlegget strømmer Motorpsycho med Painting The Night Unreal. Det virker som et lydspor til vår egen reise gjennom natten, og får undertegnede til å tenke på hvor spennende det kan bli å følge dette bandet videre på ferden. Denne kvartetten griper tak i sin musikk på en måte som speiler hverdagen på en annen måte enn de fleste andre rockband her til lands. Nå gjenstår det kun å se om publikum våger å ta spranget sammen med bandet: "Into the void one have to travel".

PS! Panorama kommer tilbake med flere rapporter fra bandets konserter i inn- og utland i løpet av de kommende ukene.

Mats Johansen