Review of the Rockefeller show / 2002-04-26
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2002-04-29.
Norwegian. Found at the panorama site and sent in by Stig Aasheim.

Det er alltid spennende å følge Motorpsycho fra konsertmørke saler. De kveldene de river i sine egne låter og skaper ny magi for den bestemte timen. Som de gjorde med en nærmest uhyggelig fet versjon av My Best Friend: Eksperimentelt og fritt rockende. Eller som med en av de mer inspirerte tolkningene av 577. De fire musikerne har i en rekke år nå vært en organisme på scenen. Som Lambchop presterte fra samme scene kvelden i forkant, makter også Motorpsychos medlemmer å nærmest telepatisk å knytte seg opp mot hverandre og ta sine låter ut av studiodrakten og inn i en ny, feststemt dress.

Det skulle bli en lang kveld for den utsolgte salen. Et to og en halv times langt sett grep tak i en del favoritter, noen nye låter samt et par overraskende innslag. Størst var nok overraskelsen i det bandet fløt inn i en nærmest harvende Giftland, hentet fra det magiske albumet Timothy's Monster.

Settlista var en litt overraskende vending fra bandet både når det gjaldt uvant oppsett og låtutvalg. Men det hele bar sannsynligvis litt preg av at Motorpsycho ikke har et nytt album ute. Noe som gjerne fører til at de kan leke seg litt mer enn ellers.

Men man fikk likevel servert en rekke nyere spor. Hvor flere kanskje kan forventes å komme på gruppas neste langspiller? Disse vitner ihvertfall om et Motorpsycho på stø kurs tilbake fra rocken etter noen års opphold i landet til den mer orkestrerte popmusikken. Særlig var One More Demon en mektig maskin av en låt som nærmest rev høyttalerne i filler. Et sterkt spor som knytter bandets tidligere muskelrock opp mot det orkestreringstalent de har fått kjennskap til gjennom arbeidet de presterte på platene Let Them Eat Cake og Phanerothyme. Bent Sæther var tilbake til Demon Box med sin stemmebruk og traktorbass, mens de tre andre vred og slet i musikken bak ham.

Kvelden bestod av mange høydepunkter for tilhengerne. Særlig var tidligere nevnte My Best Friend og 577 mektige monstre som viste frem bandet i sin aller fineste stas. Førstnevnte kunne nesten få en til å tenke på southern rock i fri-form med sitt tilbakelente lydteppe og gitarlinjer. Coventry Boy kunne raskt blitt en parentes på den doble langspilleren Trust Us, men fremstår under kveldens konsert som noe av det vakreste bandet noensinne har gjort. Kanskje bør også Motorpsychos tilnærming mot Crosby, Stills, Nash & Young nevnes – slik som det ble framstilt i dette settets drømmende harmonier og renpleide lydramme.

Likevel synes jeg ikke at alt fungerte. Überwagner virket noe keitete, mens Mantrick Muffin Stomp ble hengende i lufta med stemmen til gitarist Hans Magnus Ryan på et helt annet sted enn instrumenteringen. Kanskje det var meningen, men det låt uansett bare pussig.

Men dette er likevel for detaljer å regne i en aften som ellers inneholdt det meste fra et band som i stadig større grad fremstår som 'grand old men' i norsk rock.

Det er tydelig at folket endelig har fått ørene opp for rocken. Etter den siste tidens fokus på norske såvel som utenlandske rocksuksesser (Gluecifer, The Strokes og The White Stripes), er det igjen tid for tradisjonell rock. Dette viste seg også på Rockefeller denne frdagskvelden, hvor et overraskende fokusert publikum var med på notene – fra en dansende parkett i front av salen til et applauderende galleri i tredje etasje – en respons som fikk bandet til å rase gjennom hele sju(!) ekstranummer. Publikum ble gladelig stående som sild i tønne til 'the bitter end'; til bandet gikk av scenen for tredje gang.

I det man flyter med strømmen ut av salen, er det bare to tanker som står tilbake: "Hvilke låter spiller de neste gang?", og "Jeg MÅ være der!"...

Mats Johansen