Review of the Bielefeld show / 2001-10-12
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2001-10-22.
Norwegian. Found at the panorama site by Kristoffer
and sent in by Mats Johansen as well.

Motorpsycho har lenge turnert nedover i Europa på alskens små klubber. Etterhvert som de har jobbet frem den ene perlen av en konsert etter den andre, har tydeligvis jungeltelegrafen begynt å gå. De får stadig flere tilhengere, og oppmøtet på samtlige av konsertene Panorama var tilstede på var overraskende høyt. Med besøkstall som strakk seg opp mot 1500, er det blitt klart at Motorpsycho nå endelig er i ferd med å skaffe seg et navn som begynner å bli kjent for flere og flere.

Kveldens arena – Forum – er et gammelt lagerlokale som hadde blitt gitt et nytt fjes som klubb. Flere vi pratet med i løpet av turen mente sågar at Forum er en av Tysklands aller beste klubber. Vi kunne nesten føle den åpenheten og idealismen som preget stedet. Ralf Buschmann – stedets innehaver – mente han kunne ha solgt langt over de 800 billettene han hadde gjort, men han hadde dessverre ikke plass til flere. Det er vel i og for seg greit, fordi undertegnede nesten fikk en klaustrofobisk følelse med et bokstavelig talt stappfullt lokale denne fredagskvelden.

Det var også for første gang jeg skulle få oppleve konsertutgaven av Motorpsycho i utlandet, og det var spennende å se de kjente ansiktene på scenen mens man rundt seg hørte tyske stemmer. Selv fikk jeg følelsen av å se hjemmelaget mitt spille på bortebane – og dra inn en knusende seier. Men kvelden hadde ikke noe preg av å være en konkurranse, men var snarere et eneste stort maleri av lyd. Motorpsycho fremsto som mye mer eksperimentelle enn hva de pleier å være hjemme i Norge.

Bandet gikk på scenen til stor jubel fra publikum mens lyden satt fra første stund med et band i god flyt og med et blikk for å lage nye bilder snarere enn å kopiere frem de gamle klassikerne. Og dette er noe av det som gjør det morsomt å se Motorpsycho på scenen gang etter gang.

I det de åpnet med deres jazzete instrumental Enger – som skifter navn i hver settliste – er publikum med fra første sekund. Det er en stormende låt som jeg gleder meg til å få høre i albumversjon nå som de begynner å få virkelig tak på den. Denne litt instrumentelle innsynsvinkelen de har på denne låta har nok gjort sitt til hvordan settlista er satt sammen. Med deilige versjoner av låter som Superstooge, She Used To Be A Twin og Stalemate, er det klart at bandet, siden sist Panorama opplevde dem i Halden, har fått lysten til å eksperimentere mer. Men, ingen steder kommer dette klarere frem enn i deres Sideway Spiral 3. En ufattelig låt som bare vokser og vokser i denne anmelderens ører. Et mektig måltid for hvilket som helst band. Jeg tror ikke mange kunne dratt denne låta like uanstrengt som Motorpsycho gjør for tiden.

Men, det gjør også sin del av kortere og lett fordøyelige spor. Med rocklåter som For Free, The Nerve Tattoo, The Other Fool og den nye Neverland, settes mye ut av fokus denne kvelden. De svinger publikum istedet for å dysse dem ned i psykedelia (dette skulle de heller velge å gjøre i Köln). En nydelig versjon av Lynyrd Skynyrds Working For MCA topper denne delen av konserten og folket i Bielefeld liker tydeligvis hva de hører. Også en gammel kjenning i Into The Sun passer godt inn i kveldens sett, og gjør sitt til at konserten holder et jevnt driv gjennom de to timene den varer.

Dette settet kan nok en gang ses på som et bevis på hvor mye materiale dette bandet har i sin diskografi. Før de dro på tur sa de i intervjuer at de hadde øvd inn nærmere femti låter som de skulle ha som sine valg til ulike konsertsett. Dette er med på å vise hvilket rockband vi har i denne kvartetten (stadig mer må Baard Slagsvold regnes som en kritisk del av gruppen) og hvor morsomt det alltid er å se dem flere kvelder på rad.

Jeg skulle forøvrig få en av mine fordommer knust denne kvelden – tysk vennlighet og gjestfrihet er noe vi nordmenn kanskje har et mytisk forhold til. Men det gikk utenpå det meste; i særdeleshet må nevnes en ung tysker som dro oss med til Chattanooga – en reggaeklubb i utkanten av Bielefeld – og viste oss en side av Tyskland vi kanskje ikke trodde eksisterte.

Mats Johansen