Dette svenske hardcorebandet har lenge vært bundne til sin sjanger med et lite knippe sterke utgivelser. På deres siste album Elite har dette bandet derimot blitt mer eksperimentelle. Det er tittelsporet fra denne platen som også åpner konserten på en hemningsløst deilig måte. Og det låter stort. Det er nesten ikke mulig å si mer enn det. De bygger opp låta med rolig visping fra trommene, til å bli et menasjeri av støy som vrir og vender på seg i et raspende favntak. Og i det låta finner sin naturlige slutt, står den fram som en av festivalens definitive høydepunkter for denne anmelderen.

Fireside låt jevnt over veldig bra. I tillegg ser de bra ut og har en haug gode låter å bygge videre på. Likevel ble det kanskje litt mye av det gode, for noe av settet virket kanskje å være litt ufokusert. Selv om svenskene støyet og vred på lydlinjene, var det liksom likevel noe som manglet i deler av konserten; sjel. Den glitrende stemningen først manet frem fra Elite, forsvant i andre deler av konserten og dukket kun delvis opp igjen. Men når så skjedde, kom de sterkt tilbake. Bandets versjon av Televisions See No Evil var for eksempel stormende bra. Hvis gruppen klarer å gripe tak i de nervetrådene vokalist Kristofer Åström fikk godt tak på i sin soloskive Leaving Songs, bør de ha et godt utgangspunkt for å flerre motstanden fra pallen.

35007 er et band som finner sitt utspring i noe av det samme materialet som Motorpsycho gjorde på Lobotomizer. Drivende lydvegger dras drem av suggererende hardrock som tidvis låter ganske så smektende. Mye av dette skyldes bandets gjennomførte sceneshow, hvor lys og bilder på lerretet bak medlemmene bidrar til å visualisere totalopplevelsen. Gjennom hele konserten er denne billedveggen også i fokus bak bandets musikk, som på sin side finner sitt ståsted en plass på syttitallet.

Dessverre synes jeg mye av bandets musikk virker noe ensformig. Hva dette kan skyldes finner denne anmelder det vanskelig å konkretisere. Det kan bero av at de ikke lenger har vokalist, og at dette har fjernet en naturlig kilde som tilskueren kan fokusere på. Eller kanskje det bare skyldes at de ikke har låtene som kreves for å holde interessen oppe. Det som låt tøft på starten av bandets sett, virket nok mer repeterende mot slutten av konserten.

Likevel var 35007 en av de gruppene som klarte å mane frem mest feedback fra publikum. Og dette satte nok også noe av forutsetningene for at alt ikke var helt tilrettelagt for The Soundtrack Of Our Lives, som skulle på scenen like etter at 35007 hadde gått av.

Konserten til dette svenske orkesteret skulle vise seg å bli noe avstumpet. Hva dette skyldes er usikkert, men både Kalle Gustavsson og Mattias Bärjed hadde tildels store tekniske problemer gjennom første halvdel av konserten. Dette medførte at noe av magien uteble, og at svenskene ikke klarte å dra frem den karismaen de vanligvis pleier å utstråle fra scenekanten.

Men alt var likevel ikke forgjeves. I det bandet kjører i gang med en alltid like vakker versjon av Sister Surround, er det klart at de har mye å vise til. Der kvaldens andre artister holder seg ytterst på scenekanten når det gjelder publikumsfrieri, går The Soundtrack Of Our Lives utenpå det meste og prøver i stedet de å fange nerven fra det store rockshowet. Mattias Bärjed og Ian Persson drar frem gitarisme fra det dekadente syttitall og herjer både med seg selv og klisjeene. Ebbot Lundberg, frontmann "extraordinaire", går snart bob hunds Thomas Öberg i næringen med sin særegne og sjarmerende væremåte på scenen.

Låtutvalget virker på sin side å kanskje være vel plankekjøring. De holder seg til en settliste som ikke kommer til å forandre seg nevneverdig i løpet av de tre konserten de senere skulle gjøre sammen med Motorpsycho (se egne omtaler for disse, red.anm.). Når de heller ikke har kjemien på plass, blir resultatet en av de dårligste konsertene jeg har sett av dette ellers så glitrende bandet. Men ting skulle vise å endre seg de neste kveldene; noe Ebbott kanskje varsler i det han går alene ut på scenen etter at konserten er over: "We'll be back – we always do!".

Bent Sæther slår nesten salto inn på scenen i det Motorpsycho kjører i gang med sitt sett i det klokka nærmer seg to denne natten. De virker å være i godt humør, og det ser ut som om de skal kunne klare å gjenta suksessen fra gårsdagens konsert i Bielefeld. Men det er likevel noe som mangler. Noe som nok kan skyldes settlisten for denne forestillingen. Den virker å være litt vel trygg. Men personer vi pratet med etter konserten, som ikke før hadde sett Motorpsycho på scenen, var likevel strålende fornøyde med det de hadde opplevd.

Det er også kanskje akkurat dette som utgjør mye av sjarmen til konsertbandet Motorpsycho; den alltid tilstedeværende leken med låtutvalg og versjoner på en nærmest uanstrengt måte: Fra tilnærmet totalsikre publikumstreffere som Waiting For The One til det noe mer sære materialet fra bandets lengre og mer eksperimenterende låter.

Trønderne virker ellers å være i god form (og i et særdeles godt humør). Smilene sitter uanstrengt løst gjennom store deler av konserten, og da er det synd å tenke på at de kjørte et såpass trygt løp som de gjorde. Men som en bekjent sa, "Det er grenser for hva man kan gi publikum klokka to om natta". Med det for øye kan det meste tilgis og etter et hardt rockende show, som i sin helhet varte i nær åtte strake timer, var det kanskje like greit.

I det konserten finner sin ende, faller man etter hvert ut i Hamburgs mer ufine strøk. Vi bruker ikke lang tid på å bestemme oss for å finne jernbanestasjonen for å stikke rett til Köln for å møte opp på åstedet til den neste konserten til Motorpsycho. Dette skulle vi heller ikke angre på, da vi den kvelden skulle få oppleve en aldeles fantastisk happening. Men det er en annen historie.

Mats Johansen