Bandet styres frem av Ebbott Lundberg, som med sikker hånd og stilren fremtoning virker som den reneste magnet for band såvel som for det frammøtte publikum. Han leker med rockens klisjeer, synger som en frelser, og maner frem det beste av både seg selv og sine medmusikere. Bak herjer Ian Persson og Mattias Bärjed med gitarene, og i særdeleshet er Bärjed et forfriskende skue; med høye spark, intens publikumsfrieri og en liten iboende djevel som utfordrer Ebbots scenehierarki.

Framføringen er i tillegg mye sterkere enn hva vi opplevde i Hamburg kvelden før. Det står klart frem for alle tilstedeværende at dette bandet brenner for musikken sin – på en måte som ikke var synlig for under et døgn siden. Martin Hederos herjer med orglene sine og fremstår enda en gang som den ubestridte ener blant tangenttalenter i Norden, mens resten av bandet formelig gløder av spilleglede og trøkk.

Denne kvelden er det versjonen av Sister Surround og 21st Century Rip Off som bærer det meste av gullet. For de av våre lesere som har vært tilstede på en konsert med disse svenskene husker man høyst sannsynlig Ebbots tur ned til publikum i hans forsøk på å få disse til å sette seg ned. Dette fungerer som regel, men da har de alltid vært hovedband for kvelden. Det fungerte ikke i Hamburg og det virker som de kanskje derfor har valgt å droppe sekvensen denne kvelden. Dette medfører at låta med ett blir mer dynamisk og mer riktig for kveldens sett.

I det svenskene går av scenen, etter å ha dratt frem gamle Galaxy Grammophone fra ermet, har de bevist overfor seg selv som publikum at de fremdeles er eneherskere i Sverige og ville nok kuppet konserten med hvilket hovedband i ryggen. Hvem som helst, bortsett fra Motorpsycho.

For det er ikke hvem som helst som rusler på scenen etter at de svenske mestrene har pakket sammen sitt utstyr. Den erfaring og det rykte Motorpsycho har dratt opp av hatten i løpet av de årene de har spilt sammen er nesten utrolig. Og i løpet av denne søndagskvelden i Köln skal det meste bevises.

Konserten skulle bli en særdeles eksperimentell affære, med en nesten 25 minutter lang My Best Friend som det perfekte fokus. Det er i disse lange dronende sporene jeg sporer det Motorpsycho jeg liker aller best ; gjennom de låtene hvor de hekter seg opp mot hverandre og logger seg på psykedeliaens intranett.

Musikken faller inn og ut av høyttalerne, og settingen endres i samsvar med lydbildet. Lysmann Morten Fagerviks lyssetting er i tillegg et viktig element til den atmosfæren som manes frem fra dette vakre sporet fra Let Them Eat Cake.

Men det stopper ikke der! Også den vakre Painting The Night Unreal har omsider fått den formen som låten bør ha, og trøderne beviser gjennom denne tolkningen at de er i ferd med å finne området som skiller jazz fra undergrunnsrocken. For det er i grenselandet Motorpsycho som regel finner fram til den udefinerte magien. I grenselandet mellom de ulike leirene ferdes de som pionerer og legger opp stier andre definitivt kommer til å følge i årene som kommer.

Selvfølgelig drar de også opp håndfuller av de korte sporene sine. Denne kvelden er blant annet Like Always, The Other Fool og Heartbreaker inkludert i settet. Dette er også med på å bevise noe av den egenarten og friheten gruppen til enhver tid har tilgjengelig til sitt bruk. Ikke alle band hadde kjørt i gang en så skjør versjon av Now It's Time To Skate etter den monumentale versjonen av Superstooge / Tristano.

Konsertforestillingen avsluttes med Taifun – en stadig mer brukt låt i settavslutningen – og dørene åpnes ut til et overraskende fint nattvær i Kölns stille gater. Hvor enn jeg snur meg, lyser smil i svette fjes. Jeg tar meg i å glede meg til å glede meg(!) til morgendagen og atter en konsert fra to av Nordens aller dyktigste band.

Mats Johansen