Likevel er det en grunn til at The Soundtrack Of Our Lives har blitt så store som de har. Det kan spores tilbake til gruppas rolle som entertainere. I tillegg til å være gode låtskrivere, som også makter å fremføre sin musikk på en utmerket måte, leverer de et realt rock'n'roll-show. Og denne kvelden var ikke noe unntak. Ebbott lekte seg med noen svære sirkler som hang ned fra taket(!), mens Bärjed enda en gang utfordret Ebbott og plasserte seg selv i fokus for det visuelle i bandets konserter.

Låtene satt omtrent like godt som kvelden før, og atter en gang var Sister Surround det naturlige midtpunkt i en ellers finfin konsert fra et glitrende band. Denne låta, fra deres siste album Behind The Music, gjør seg bedre i konsertversjon enn på plate. Mye av dette skyldes nok hvordan de har snudd på riffet helt i starten av låten. Jeg får til stadighet følelsen av å høre på en frisk reinkarnasjon av The Rolling Stones.

Grand Canaria og Galaxy Grammophone viste videre publikum at bandet har mye god fortid i bagen, mens før nevnte Sister Surround og store Nevermore i tillegg viser at de også disker opp med nye strålende låter. The Soundtrack Of Our Lives beviste dermed igjen at de er et orkester å regne med. Det skal bli en glede å se dem igjen ved neste gang anledning (da kanskje med Motorpsycho som forband).

At Motorpsycho skal spille foran hvem som helst er vanskelig å tenke seg. Særlig når man er vitne til slike konserter de har levert i Tyskland siste uka. Dette dilemmaet har for eksempel amerikanske Jesus Lizard vært offer for når de hadde hyret inn Motorpsycho som oppvarmingsband under sin konsert på Oslo Rock Festival og opplevde at store deler av publikum forlot salen før konserten deres i det hele tatt hadde begynt.

Denne mandagskvelden i Berlin åpner Motorpsycho forholdsvis lett med 'sha-la-la'-refrengene i den nye rockeren Snafu, og følger så opp med en kortversjon av Go To California og Walking With J. Det ser ut til at publikum skal bli servert en slags lettspist rockpakke denne kvelden. Men så slår nydelige All Is Loneliness inn for fullt. Denne gamle blueslåta av Leadbelly, har blitt en fast traver i settlistene til Motorpsycho siden den først dukket opp på Demon Box.

Resten av settet blir slik som man kanskje skulle forventet av Motorpsycho etter å ha sett dem noen ganger; overraskende og spennende. Blant sine lange og eksperimenterende spor, som Sideway Spiral III og She Used To Be A Twin (denne gang rygg mot rygg – herrejemini!) fant man også noen av de kortere låtene som Hey Jane, Star Star Star og Trapdoor. Den siste forøvrig i en av de bedre versjonene under denne turneen.

Det som fører denne konserten opp i toppsjiktet er nok først og fremst humøret og den gode stemningen som preger band såvel som publikum. Dette manifesteres nok klarest i en spontan versjon av Sonnyboy Gaybar midt mellom Big Surprise og Trapdoor. Denne korte og artige akustiske låta fra bandets countryskive The Tussler er et klart bevis på at bandet også våger å leke seg på scenen uten å virke særlig anstrengte eller påtvunget på noe vis. Young Man Blues innlemmes i repertoraret igjen. Det er i utgangspunktet en gammel låt av Mose Allison som trønderne oppdaget etter å ha hørt The Whos versjon. Likevel makter de å få sin versjon til å låte som sin egen; slik de blant annet også gjør med Ray Charles' I Believe.

Konserten avsluttes med Håkon Gebhardts vakre When You're Dead fra den siste plata, og gjør atter en gang en del kritikere til skamme (fordi de mente denne komposisjonen var ensidig og stillestående). Gebhardt står frem som en stadig bedre låtskriver og det er tydelig han har lært mye av sine erfaringer med HGH. En tvers gjennom nydelig låt med en vemodig og morsom tekst.

I det lyset tennes og klirringen av hundrevis av tomme flasker med Becks høres, er Panoramas Tysklandstur over for denne gang. Vi føler oss litt molefonkne over at vi ikke får sjansen til å høre bandet kvelden etterpå (når de spiller i Hannover). Vi har tydeligvis blitt bitt av basillen som får et hundretalls mennesker til å ferdes over landegrensene for å høre dette eminente bandet spille – kveld etter kveld.

Men, det skal bli godt å komme hjem – Motorpsycho spiller også på Rockefeller om kun få dager...

Mats Johansen