Review of the Rockefeller shows / 2001-10-18 & 19
taken from the Norwegian e-zine
PANORAMA, 2001-10-22.
Norwegian. Found at the panorama site by Kristoffer
and sent in by Mats Johansen as well.

Fordelen med å se Motorpsycho gjøre konsertene på Rockefeller, slik de har gjort det gjennom to siste årene, har vært at de har ventet med å gjøre disse konsertene til slutt på turneen. Dette fører til at bandet er fullstendig samspilt og har fått kjempet fram versjoner av sine låter som de ikke var helt klare med tidligere på turen. Et eksempel på dette er Painting The Night Unreal som under bandets tidligere konserter ikke satt på den måten som kanskje hadde vært optimalt. Senere på turneen har de fått utviklet den spissfindighet sporet fortjener, noe de også har klart i Bielefeld.

Et oppmerksomt og fornøyd publikum så Motorpsycho gjøre et litt overraskende sett. I løpet av den mer enn to timer lange konserten, ble publikum presentert for trygge låter såvel som spor av det noe mer eksperimenterende slaget. Særlig var låtene i den sistnevnte kategorien av en nær legendarisk natur. Det første som viste at bandet hadde noe stort fore, var deres hemningsløst vellykkede versjon av Landslide med Hans Magnus Ryan på vokal. Undertegnede har ikke helt sett det store i denne låten tidligere. Men denne kvelden la bandet på et nydelig instrumentalt parti, noe som førte til at og umiddelbart endret karakter.

All Is Loneliness er et annet spor som denne kvelden ble vist frem som den balansegang av hva dette virkelig handler om, med en spissrotgang mellom det stillestående og mer støyaktige. Det var til tider nesten hypnotiserende stille i det de la frem grunnlaget for det hele sporet før de brakte løs med rent, hvitt lys og buldrende tommer. Og når de litt senere også mestrer Sideway Spiral 3 inn i en sterk og dronende versjon er det ikke langt unna toppkarakterene.

Men det er introduksjonen av Jaga Jazzist som utgjør mye gjennom denne forestillingen. Ikke det at Motorpsycho ikke klarer seg godt på egenhånd, men det var morsomt å høre nylig arrangerte versjoner av bandets låter. Særlig bør Walking With J nevnes. En usannsynlig vakker låt som ihvertfall gav denne anmelder ren gåsehud. Helt utrolig! Lyden av bandet, forsterket av Jaga Jazzist som driver musikken fremover på en samtidig renskåren og decibeltung måte, er nesten ubeskrivelig. Og når de deretter går rett inn i en lang og massiv versjon av Superstooge / Tristano er det bare å legge seg langflat. Her veksles det mellom hardkjørende monsterrock og kaotisk friform-jazz. Hele tiden i bildet som er malt frem av Motorpsycho selv.

Når de går på scenen igjen til ekstranumrene er det vanskelig å fatte at de skal kunne toppe dette. Og de gjør det vel heller ikke. Dermed faller stemningen litt, selv om gruppen gjør inspirerte versjoner av både I Believe og Into The Sun. De klarer på en måte ikke fange det magnifikke de nettopp har vist mot slutten av hovedsettet. Når de går på for siste gang, denne gangen med Jaga Jazzist, for å gjøre Upstairs, Downstairs er magien nesten borte. Synd.

Likevel gledet jeg meg til å se dem igjen den påfølgende kvelden: Ville de klare å gjenta bedriften og kanskje rette opp noen av de partiene som ikke hadde vært like stemningssterke?

Fredag var dagen da de røde trådene skulle trekkes og alt skulle samles opp i en heidundrandes eksplosjon. Til tider sviktet noen av låtene. Bant annet virket Upstairs, Downstairs litt slapp i svingene, men stort sett ble det en festforestilling undertegnede knapt har sett maken til. Denne kvelden deltok Jaga Jazzist i flere av låtene enn hva som var tilfellet kvelden i forveien. Resultatet ble også stort sett vellykket. Særlig var de lengre låtene forbløffende ekskursjoner inn i friform-jazzen og streifet også til tider farlig nær Spiritualized i de mer kakofoniske partiene.

Etter en av de aller lengste konsertene undertegnede har opplevd (det varte i bortimot to timer og tre kvarter), hadde publikum blitt servert litt av alt. Fra den lettere tilbakelente åpningen med Pills, Powder Passionplays og Blindfolded via den mest jazzete versjonen av Go To California jeg har hørt til støyveggene av Superstooge / Tristano og Taifun.

Etter at Motorpsycho hadde kjørt i gang settet dro de frem noen ventede låter. Men krydret også utvalget med noen overraskende perler. Særlig var deres versjon As We Go Along av Carole King og The Monkees en nydelig rolighet, mens gruppas nye versjon av She Used To Be A Twin kan nesten ikke feile.

Men det ble raskt klart for alle og enhver at Jaga Jazzist skulle trekkes mye mer aktivt inn i settet denne kvelden, da de allerede kom inn i den niende låta som var den instrumentale nyvinningen uten fast tittel. Som på samme tid fremstår som en av de faste holdepunktene i bandets konserter under denne turneen. Undertegnede var ganske nysgjerrig på hva jazzistene ville bringe med seg til konserten, og jeg fikk det jeg håpet på; et larmende uvesen med et utall hoder som sammen blåste nye trekk i kjære låter.

Denne kvelden ble publikum atter en gang servert en lang versjon av Go To California. Og denne gang stod låten frem med en annen dybde enn tidligere – mer forfriskende. Dette gjaldt for øvrig også kveldens versjoner av Superstooge / Tristano og Whip That Ghost. Med et tillegg i lydbildet ble låtene både sterkere og tydeligere enn før. Man kan si at de mistet noe av sitt originale særpreg ved at Jaga Jazzist deltok, men denne anmelder er av den mening at fordelene veide opp for de verste ulempene.

Når trønderne kom tilbake på scenen for å gjøre ekstranumrene, var det for å følge opp en støyvegg av en låt i nevnte Superstooge / Tristano. Men denne kvelden klarte Motorpsycho det bedre enn torsdagsutgaven, med nydelige Watersound i spissen. Etter dette kjørte de i gang med noen klassiske rocklåter med allsangvennlige Waiting For The One som høydepunkt. Etter å ha blitt kalt frem fra bakteppet for andre gang drar de i gang nydelige When You're Dead. Denne gang er Jaga Jazzist også med på blåsere, og resultatet er en tvers gjennom nydelig låt som fremstår i all sin utfoldelse.

Som et endelig punktum for denne turneen serverer Motorpsycho Taifun i et finfint endepunkt for vår reise med det flott bandet. I løpet av de konsertene vi har sett, har det blitt enda tydeligere at vi her har å gjøre med et av landets desidert beste rockband. Nå skal det bli spennende å se hva de disker opp for oss ved neste korsvei.

Mats Johansen