Article taken from the
Norwegian e-zine
PLANETARIUM C, 1997.

Nok en plate. Nok en runde med hemningsløs prog-rock, høytsvevende psykedelia og himmelsk pop. Nok et vrimmel av sære formater og bonusspor. Nok en lovprisning av vinyl. Nok en MOTORPSYCHO-utgivelse, med andre ord.

Får vi aldri nok av disse hyper-produktive trønderne? Åpenbart ikke; hver gang Motorpsycho kaster ballen, står både publikum og kritikere klare til å ta imot. Kanskje ikke så rart. Dette er tross alt det mest ambisiøse rockbandet Norge har hatt og fortsatt har, noe som har gitt seg utslag i et brokete kobbel av plater med et imponerende antall perler kontra dødpartier.

"Angels & Daemons At Play" er navnet på årets psycho-delia. Den er den rake motsetning til fjorårets smått poppale "Blissard" lang, kronglete, vanskelig, med fryktelig store mengder tråder å ta fatt i. I Trondheim sitter en fornøyd Gebhardt og forteller:

Albumet er egentlig ikke noen motreaksjon på "Blissard". Men denne gangen bestemte vi oss for at det bare skulle være oss tre som alltid har vært kjernen i Motorpsycho; Bent, Snah og meg, noe som ga oss nødvendig rom og mange nye muligheter. "Blissard" var en veldig arrangert plate, hvor nesten hver eneste tone var planlagt. Den var veldig nyttig for oss. Vi visste akkurat hva vi skulle gjøre, og visste også hva vi ville komme ut med. "Angels..." er mer bygd på løse idéer, noe som skapte mer frihet og energi.

Motorpsycho har gang på gang vist at de kan hoste opp de pureste poplåter. "The Nerve Tattoo", et av de store singel-øyeblikkene i 1996, var en slik. På den nye platen er "Starmelt, Lovelight" og "Pills, Powders + Passion Plays" ditto. De kunne kanskje solgt mye mer om de hadde viet seg helt og fullt til denslags?

Kanskje det. Men når du jobber så mye med musikk som vi gjør, blir det i lengden kjedelig med bare vers / refreng-powerpop. Selv om vi hele tiden har hatt en forkjærlighet for pop, er vi nødt til å "freake" litt. I live-sammenheng er det veldig deilig å kunne variere, for eksempel starte med en pop-trip, for så å ta folk ned og langt inn i psykedeliaen. Vi lager låter hele tiden, og de formes etter den følelsen som er i øvingslokalet der og da.

Man kan undres over hvem Motorpsycho egentlig prøver å nå, for eksempel når de gir ut en country-plate ("Tussler"-soundtracket). Genuine country-fans eller psycho-pater som tar alt de kan få?

Da vi gjorde "Tussler" hadde vi hørt masse på ting som The Byrds, Gram Parsons og Emmylou Harris i turnébussen. Vi bestemte oss for å ta sangene som ble inspirert av dette med oss i studio, og gi det ut som et soundtrack. Mest var den rettet mot folk som kikker i filmmusikk-hyllene. Men vi har fått masse god respons fra hardbarkede country-elskere. Egentlig burde vi vært backing-band for Somebody's Darling, men de er dessverre oppløst ...

Gebhardt er ikke sikker på om det finnes noen fullkommen Motorpsycho-plate.

Alle platene våre har vært perfekte på det tidspunktet de ble laget. I ettertid er det likevel alltid noe du vil rette på. Vi var veldig skeptiske da vi ga ut "Demon Box", som nok er vår viktigste plate. Det var første gang vi virkelig tok den ut i studio, og responsen tok jo helt av. Men det er lenge siden jeg har hørt på både den og "Timothy's Monster". Imidlertid hender det at jeg blir overrasket av noen kjente toner når jeg er på nachspiel ...

Enkelte liker å hevde at Motorpsycho er et "prestisje-band"; et band selskapene ikke tjener penger på, men et respektabelt navn å ha i stallen.

Helt klart. Det er ikke mye penger å hente hos oss. Vi synes jo det er kult at både EMI og nå Sony har signet oss på grunn av prestisjen. Vi får gjøre som vi vil, og de er interessert i det vi gjør. Selskapet vårt følger opp det vi sier, og vet hvordan vi vil ha ting gjort. De er selgere, og det er dét vi kan bruke dem til. Selvsagt trives vi med å være i en slik posisjon.

"Angels & Daemons At Play" er spilt inn i Halden, engang kjent som Norges store rockeby. Det er lenge siden nå. Hva jaktet Motorpsycho på der?

Deathprod hadde vært i Athletic Sound-studioet og mikset litt for andre band, og anbefalte stedet. Egentlig dro vi bare dit for å se om vi trivdes der. Plutselig hadde vi vært der en uke, spilt inn en time og tre kvarter med musikk, og hadde ingen låter igjen. Vi ble jo litt skeptiske da vi kom dit og så CC Cowboys-gullplater på veggene, men det var virkelig magi i veggene der nede. I tillegg var det køyer der, slik at vi kunne være i studio hele tiden.

Resultatet foreligger nå i fire forskjellige versjoner. Tre EP'er, hver i et opplag begrenset til 500 eksemplarer, en vanlig CD-utgave med de 13 låtene fra EP'ene, en CD-boks utgave med ditto låter i 2500 eksemplarer, og selvsagt: En dobbel vinylplate, med ett ekstra spor beregnet på 1000 heldige. Business as usual, then.

Litt av moroa er jo de forskjellige formatene. Forøvrig har vi jo alltid vært et vinylband, vi konstruerer idéene våre etter vinylformatet. Den enkle CD-utgaven er redigert ned for å nå ut til flere folk.

Et "vanskelig" album, med andre ord?

Som sagt er det en fri, åpen plate. Vi hadde litt av "Demon Box"-følelsen da vi spilte den inn. Lekenheten er tilbake, sammen med harmoniene fra "Blissard". "Angels & Daemons At Play" må høres mange ganger, det finnes mye informasjon der.

***

Motorpsycho er på turné i hjemlandet i februar og mars. Tyskland, Nederland, Italia, Belgia og Sveits står for tur i mai og juni, mens Australia (!) kanskje får besøk i juli.