Interview with Leslie Hadlock
taken from the Norwegian e-zine
PULS, 2001-08-28.
Norwegian. Found at the puls site by Havard Grimelid.

Navn: Leslie Hadlock
Alder: 31
Bosted: Opprinnelig fra USA, men har de siste sju åra stort sett bodd i Nederland.
Yrke: Oversetter og forfatter

Når oppdaget du Motorpsycho? Hva var det som fikk deg til å tenne, tok det lang tid eller var det noe som utviklet seg over tid? Var det kanskje en låt som gjorde deg til fan, i så tilfelle; hvilken låt var det?
Det var sommeren ’93 og jeg hadde lyder av Die Kreuzen, Zeni Geva, Neurosis, Varttina, Dogpile, L7, Edith Piaf, God Bullies, Voivod, Hank Williams osv. snurrende. En ettermiddag hørte jeg det som kom til å forme livet mitt på en uspesifisert og kanskje ubegripelig måte, men ikke minst med en umiskjennelig slå-deg-i-hodet kraft. Det var The Box. Demon Box.
Den slags plater er ikke hverdagslig, og jeg ble henrykt av det overveldende magfoldet: Endelig, en plate som matchet omtrent alt det jeg følte, opplevde, drømte og fryktet. Det var et sonisk kaleidoskop. De tok meg sorgløst ut på en vill reise gjennom øregangene. Hele sommeren ble fylt av den plata.
Skal jeg peke på ei låt må det bli Junior. Det var den som tok tak i meg første gangen og som passet på meg gjennom den tunge tida med et stygt samlivsbrudd og det faktum at jeg var tilbake i USA hvor ingen, og da mener jeg virkelig ingen, hadde hørt om bandet.

Har du oppdaget andre band som en direkte følge av ditt forhold til Motorpsycho’s musikk? Eller kanskje p.g.a. uttalelser fra bandet i intervjuer eller lignende?
Jeg tror at nettopp en av de tinga som har vært med på å opprettholde min kjærlighet og beundring for Motorpsychos musikk er deres egen vidunderlige varierte smak og uttalte kjærlighet til så mange forskjellige typer musikk. Mange band påstår at de ikke høres ut som det og det, vi har vår egen sound; og vi hører faktisk ikke på musikk i det hele tatt nettopp for at det ikke skal påvirke oss! Vel, ikke overraskende så høres ofte band som sier sånt ut som ren søppel.
Tilbake til Motorpsycho; det er mange paralleller mellom min egen smak og deres, men kun en gang har jeg søkt etter en artist som Motorpsycho har nevnt, og det var etter at Bent nevnte Nick Drake i et intervju, dette var allikevel ikke et rent Motorpsycho -tips ettersom en venn av meg tipset meg om Mr Drake omtrent på samme tid.

Motorpsycho har gjort det meste innenfor rockekonseptets løse grenser, og de har også beveget seg utenfor gjerdet ved mer enn en anledning. I hvilken retning håper du at bandet vil bevege seg i fremtiden?
Hvor som helst som de finner for godt, bare det ikke er bort...

Hvilke tre Motorpsycho-utgivelser er dine favoritter, inkludert ep’er?
Dette er en type spørsmål jeg egentlig hater! Det er så vanskelig å si ettersom forskjellige sinnsstemninger får meg til å gripe etter forskjellige plater. Men, for moro skyld skal jeg nevne tre, ikke i rangert rekkefølge:
Another Ugly EP, Timothy’s Monster, Manmower EP
Dette er i alle fall en måte å fange litt av alt, som bombastisk metall, hylende og dempet vokal, lekre melodier, alvorlige og fengslende tekster, utrolige arrangementer, humor, total rock, flytende sløyfer, episk storhet og den slags.

Hva er ditt synspunkt på bootlegging?
Det er selvsagt to sider av denne saken, først det positive. Det er helt fantastisk når dagene er lange og nettene enda lengre og det er lenge til neste konsert å kunne sette på en bootleg fra en konsert jeg har vært på. Da kommer jeg tilbake til den på en måte, noe som både kan være behagelig og ubehagelig, for eksempel ved at konserten gir meg noe helt annet enn det den gjorde der og da.
Det negative er selvsagt at folk urettmessig prøver å tjene penger på andre folks kreativitet og artisteri. Her har selvsagt vi som kun driver med trading et stort ansvar, i og med at en uheldig byttehandel kan føre et opptak ut i omløp på markedet. Jeg har opplevd at en jeg trodde var en venn stjal noen bootlegs av meg og kopierte, jeg har enda ikke sett disse i salg, men det fikk meg i alle fall til å innse at hvis jeg ikke er forsiktig kan jeg ende opp med å bli en del av en industri jeg ikke ønsker å være med i.

Omtrentlig hvor mange ganger har du sett Motorpsycho live? Har du et korrekt antall er det også veldig bra. Hvor mange konserter planlegger/håper du å se på høstens turne? Hvilken konsert sitter sterkest i minnet, positivt? Har du kanskje noen dårlige minner også?
Mine journaler med detaljer fra alle konserter jeg har sett siden 1994 ligger trygt lagret på hemmelig sted ettersom jeg for tiden er en omstreifer fra by til by på jakt etter et fast bosted. Derfor kan jeg ikke huske eksakt hvor mange, men jeg vet at det er mer enn 60 konserter. Etter at jeg rundet 50 følte jeg at det var så vilt at jeg tror jeg mista litt oversikten eller at jeg kanskje ikke lenger var så hekta på det. Men alt er dokumentert!
Jeg har reist med sykkel, tog, bus, fly og bil for å se Motorpsycho i Nederland, England, Belgia, Tyskland, Norge, Italia og Østerrike. I år håper jeg å se dem hele veien fra Norge og ned til Hellas, inkludert Frankrike og Sveits for første gang. Noe som er morsomt er at jeg enda ikke har sett dem i Berlin, og ikke er det trolig at det kommer til å skje i år heller. Jeg har sett dem i Tromsø men ikke Berlin!
Det er bortimot umulig å si hva som har vært den beste, ettersom det har vært så mange utrolig bra. Men jeg kan nevne Tivoli i Utrecht i 1996, det var nemlig rett etter at jeg så vidt hadde overlevd regntida, malaria, en gal romkamerat og forferdelige arbeidsforhold i Sør-Korea. I seks måneder hadde jeg sittet fast i en liten kystby hvor karaoke på hotellets diskotek var den eneste underholdning, og når en student viste meg hvordan jeg kunne bruke Internett på en café gråt jeg gledestårer. Jeg fant den uoffisielle siden til Motorpsycho og så turnedatoene. Jeg planla min flukt umiddelbart og mindre enn 24 timer etter at jeg gikk av flyet var jeg i himmelen, jeg var henrykt. For en hjemkomst.
Jeg har dessverre også hatt mindre hyggelige opplevelser, men heldigvis aldri så ille at en hel konsert har blitt ødelagt. De siste årene har jeg merket et stadig økende antall nysgjerrige skvaldrebøtter som kommer frem og står der i noen minutter før de med høy stemme gir en detaljert beskrivelse av hva de spiste til middag eller når deres neste eksamen er, veldig irriterende for å si det mildt. Jeg har heller ingen forkjærlighet for stage-diving, hittil ikke noe utbredt problem, men jeg hater stage-diving på Motorpsycho-konserter.
Uten at jeg skal være noe som helst slags musikkpoliti, men det beste er når alle rundt meg virkelig groover på sin egen måte, dansende, syngende eller freakende ut etter beste befinnende. Jeg vil mye heller ha det enn et helt stillestående publikum som kun studerer bandet, uten en gang å trampe med beinet nå og da. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å være på en Motorpsycho-konsert uten å så mye som trampe med beinet. Sånne folk vil jeg helst ikke møte, de skremmer meg!

Hva syns du om de andre bandene som spiller på Stickman Festival 13. oktober i Hamburg? The Soundtrack of Our Lives, Fireside, Isolation Years og 35007.
Eindhoven, Supersludge Psychedelic Rock City! 35007 gikk gjennom noen forandringer etter at sangeren Ewoud forlot bandet. Jeg så de med ham og syns han var litt ute av det, men etter å ha sett dem uten ham må jeg si at jeg savner hans tilstedeværelse. Jeg er veldig nysgjerrig på å høre dem igjen, blir ganske sikkert en flott konsert med geniale visuelle hjelpemidler som akkompagnerer de bedøvende høye og strukturerte instrumentale tankefluktene.
Fireside skuffet meg enormt i Amsterdam. Jeg likte Elite veldig godt, og gledet meg til å se dem live. Jeg kunne likegodt ha blitt hjemme, det var en totalt springende konsert. Forhåpentligvis har en god del turnering gjort det mulig for dem å fange den flotte spissfindigheten på Elite, men det er jo ikke sikkert!
The Soundtrack of Our Lives skulle spilt support for Motorpsycho i fjor vår, men da ble de stoppet av trommeslagerens armbrudd. Den gang var jeg ikke veldig lei meg, men etter å hørt TSOOL gleder jeg meg veldig til å se dem live.
Jeg vet ingenting om Isolation Years så her må jeg nok gjøre grundigere hjemmelekser. Jeg gleder meg veldig til denne festivalen, folka på Stickman gjør jo sjelden eller aldri feil!

Er det andre band / artister som du har et lignende forhold til?
Morsomt spørsmål; tidligere i år gjorde jeg noen anmeldelser og oversettelser for en belgisk kars nye Sophia-webside, og det føltes nesten som om jeg var utro. Men, seriøst. På den tida jeg drev tyngre og tyngre inn i Motorpsychos verden (sommeren ’94) oppdaget jeg God Machine, og det bandet spilte også en vesentlig rolle for meg da jeg gikk gjennom litt tunge tider, og de låt bra også når livet lyste... Så ble bandet oppløst etter at bassisten døde, men grunnlegger Robin Proper-Shepard kom tilbake med Sophia og har lagd helt utrolig fantastisk musikk under det navnet. Jeg har sett Sophia rundt og omkring og hadde også veldig lyst til å dra til Norge for å se dem. Grunnen var et råd jeg fikk fra min mor i barndommen: Du kan ikke gjøre begge deler, det er for dyrt og det er farlig!

Har Motorpsycho inspirert deg til å gjøre noe som har endret ditt liv på en eller annen måte?
Kanskje ikke direkte, men de har forsynt meg med et fabelaktig og trøstende soundtrack gjennom den turbulente og bisarre, vidunderlige og forferdelige, fantastiske og marerittlignende svingete veien livet mitt har hatt fra jeg var 23 og til nå. For eksempel når jeg kjørte rundt i min bil i det Motorpsycho-løse USA, mens jeg skrek ut A Shrug and a Fistful, eller ved at jeg alltid pepret min dagligtale med Motorpsychoismer; "the train was delayed for ages; you know," "like always" eller "no, it wasn’t so great so I decided to "leave it like that" and just went home".

Motorpsycho er berømte / beryktede for å utgi diverse samlerobjekter, det være seg spesialutgaver eller plater med begrenset opplag. Noen mener at dette kan bli feil fordi ikke alle fans har like god mulighet til å skaffe seg alt av bandet, mens andre mener at nettopp dette er med på å gjøre Motorpsycho til noe spesielt. Hva mener du?
Jeg skjønner ikke hvorfor noen syns at dette er galt. Kan det være en slags "jeg har flere leker enn deg"-lekeplassmentalitet? I så fall var det slitsomt på barneskolen og det er fortsatt slitsomt når det gjelder Motorpsycho-samlere. Ville det ikke være kjedelig hvis alle utgivelser kom i identiske masseopplag? Motorpsycho er et lunefullt band, og lunefulle utgivelser passer dem. Selv bruker jeg alle mine penger på reising så jeg kjenner ikke den smerten og frustrasjonen over jakten på den limited edition 7", men jeg sier lykke til til alle de som gjør det.

Plateomslag. Kim Hiorthøy står bak de fleste av Motorpsycho's plateomslag, og de fleste mener nok at han gjør en flott jobb med det. Hva er ditt favorittomslag, og er det kanskje noen du ikke har noe til overs for?
Den triple EP-utgivelsen av Angels And Daemons At Play er fantastisk! De flotte småskribleriene og krusedullene, det er helt utrolig. Og anda på innsiden av Blissard, ypperlig! Jeg beundrer definitivt alt arbeidet han har gjort for Motorpsycho. Og skulle jeg falle for fristelsen og anskaffe meg en tatovering vil det garantert ikke være Bent som står for den grafiske inspirasjonen...

Definer ditt syn på Motorpsycho ved hjelp av fem ord.
Eventyr, inspirasjon, skjønnhet, mot, uttrykk.

Til slutt: Hvis du vant en konkurranse hvor premien var å få sette sammen en settliste for en Motorpsycho-konsert, hvordan ville da denne sett ut? La oss si at konserten ikke skal være lenger enn tre timer.
Å nei! Ikke dette spørsmålet. Det minner meg om alle de ville ryktene som gikk omkring den tiende konserten de skulle ha på Effenaar. Da skulle alle sende e-post, faxe eller sende brev med sine ti ønskelåter, og så skulle bandet sette sammen et topp ti sett! Det er vel unødvendig å si at dette ikke skjedde. Jeg satte faktisk opp en liste, men sendte den ikke inn.
Jeg har den lagret sammen med de tidligere nevnte journalene, jeg tror at låter som var med var; "President Block", "Trapdoor", "Mad Sun", "Greener", "Junior", "Watersound", "Flick Of The Wrist", "Super / Wheel", "Nathan Daniel’s Tune From Hawaii" og selvsagt "Lighthouse Girl". Jeg tenkte jeg skulle sette sammen en seriøs liste til spørsmålet ditt, men jeg fant ut at jeg ville endre det til at premien var å spille et sett med Motorpsycho, det er noe som har vært en drøm lenge. Her er noe av det folk ville få høre:
"Sister Confusion"; Vegas lounge stil, alle med Brylkremsleik, blå paljettdresser og en hel masse Liberace-juveler. Sunget på grammatisk feil nederlandsk: "Zusje in-de-war slaapt naast mijn voordeur, zij wacht er kloppend aan mijn deur, wat wil je nu van mij? Hoe kan de blind de blind begeleidt"
"Flick Of The Wrist", i reggae versjon. Hvite rastafarianere på utstilling. Ståltrommer, ukulele og klaskende bass. "Annudah fleek ub dah reest, ya mon", lang og virkelig irriterende instrumentaldel.
"Wearing Yr Smell", nu-metal stagedivende raseri. Et par av oss i heldekkende dresser og Slipknot-masker, resten i hiphop’ske joggedresser eller singleter og basketball shorts og knestrømper. Alle hopper opp og ned, veldig aggressivt: "Can’t! U! See! I’m! Not! Dead! Yet! But! I’m! Working! On! It!" og "I’m! Still! Wearing! Your! Fucking! Smell!".
"Vortex Surfer", oppned og speeda opp til Mach 5, ekte norsk black metal. Komplett med hylende ulver, arktiske stormeffekter og likmaling. Bakgrunnskor bestående av medlemmer av Satans voktere, til daglig opptatt med å jobbe med ølmagene sine på Elm Street.
"Kill Some Day", bluegrass versjon, med hjelp av Martin Hagfors så klart. "I swair tah gawd! I’m jest fixin’ tah up and kill some day!"
I stedet for de vanlige covere av Who ("Heaven And Hell" eller "Young Man’s Blues") er det endelig tid for "Pictures Of Lily". Helt seriøst, det vil bli stort!
Lynyrd Skynyrd lagde mer enn bare "Workin' For MCA". Som en hyllest til mine røtter down south vil vi gjøre "What's Your Name", men vi forandrer byene fra Boise og Omaha til steder som Ås og Bodø. Og nå holdt jeg på å glemme at Bodø har en veldig sentral plass i settet, ettersom jeg nesten frøs i hjel der i fjor vår.
En ny og omarbeidet utgave av Creedence Clearwater Revivals "Lodi". Jeg sang den i bilen etter å ha sluppet unna forfrysningsdøden, jeg måtte sjekke om jeg hadde igjen blodsirkulasjon i føttene: "Looks like my plans fell through, oh lord, stuck in Bodo, again. Oh lord, I’m stuck in Bodo again"

Du har nå lest hva Leslie fra USA/Nederland svarte på våre spørsmål. Sjekk PULS i morgen også, da kan du se hva Akane fra Japan sier.

Stig Aasheim