Review of the Tromsø show /2001-09-13
taken from the
Norwegian e-zine
PULS, 2001-09-14.
Norwegian. Found by Askil at the puls site.
Motorpsycho
SubSirkus, Tromsø, 13/09/01
|
|
|
BENT: I sentrum for en konsert som virkelig varmet en høstkald ishavsby.
|
|
(Tromsø / PULS): Når en trommis stiller i bar overkropp helt fra første låt, da vet man at det menes alvor. Slik var tilfellet med Gebhardt fra Motorpsycho på ett fullspekka SubSirkus i Tromsø i går kveld kveld. Og ingen kan ha følt seg det minste skuffet etter en herlig kveld med, for anledningen, kvartetten fra Trondheim.
De fire første låtene var fra den nye plata "Phanerothyme". Den plata har jeg bare hørt to låter fra, men dette lovet virkelig godt.
Lyden var desverre ikke helt god på dette tidspunktet. Den var rett og slett temmelig søplete. Men dette klarte, synes jeg i hvert fall, en kompetent rytmeseksjon – Bent & Gebhardt – å snu til sin fordel. For jeg ble nemlig stående og tenke at akkurat nå var det faktisk knalltøft med lyd av slikt kaliber.
Den femte låta starta med et veldig tøft bassriff. Hva kunne dette være? Jo, det var "Pills, Powders And Passion Plays" fra "Angels And Daemons At Play", med Snah på tolv-strengs gitar. Alle lyproblemer var ute av verden. Dette var bare fantastisk bra! Nå begynte jeg virkelig å skjønne at denne konserten ville bli akkurat så bra som jeg hadde turt å håpe på.
Så kom "Never Let You Out" og "Hey Jane", fra henholdsvis "Let Them Eat Cake" og "Trust Us". For en fenomenal konsert dette var nå! "Hey Jane" fungerer muligens enda bedre live enn på plate og omtrent hele lokalet sang med.
Atter en ny låt fenget ikke folket i nevneverdig grad, og dette var et genrelt trekk. De nye sangene fentet ikke som de gamle. Noe som for så vidt ikke er spesielt merkelig, i og med at de fleste publikummere nok ikke hadde det samme forholdet til de nye låtene som til de gamle. En annen grunn kan være at i alle fall dette var en temmelig rolig sak. På slutten av denne låta ble det likevel svært så bra. Bandet slapp seg løs, og det virket som Gebhardt var i trance.
Høydepunktet for meg var utvilsomt "Go To California". Den er fra "Phanerothyme", men de har spilt den på konserter ei stund, hvis jeg ikke tar helt feil.
Sist Motorpsycho gjestet Tromsø fikk jeg følelsen av at Baard Slagsvold
på tangenter var med mest for å fylle ut lydbildet. Slik er det ikke nå lenger
– og minst av alt på "...California"! Spillinga til Slagsvold her var
som å høre Ray Manzarek fra The Doors.
Suggererende og deilig!
Til slutt fikk vi "The Other Fool", "Nerve Tattoo", "Song For A Bro'" og "Walking with J", sammen med et par nye. Den aller siste låta var kanskje litt kjedelig, men det gjorde ingenting.
Dette var en vidunderlig kveld, og man kunne dra hjem med ett gigantisk smil rundt munnen. Den som ikke får med seg Motorpsycho på en eller annen scene i løpet av de kommende ukene er en råtten tomat!
Håvard Karlsen
