Concert-review
taken from the Norwegian magazine
PULS #7 / 2000.
Transcribed and sent in by Kristoffer.

Fra det tidspunktet ryktene begynte å surre om at ei ny Motorpsycho-skive var rett rundt hjørnet, har det hersket en type vakuumtilstand i Trondheim og landet for øvrig. Nyankomne disipler har gått til innkjøp av hele diskografier, inklusive hettegensere, grønsj-luer, buttons...

Filmen med samme navn som bandet har blitt obligatorisk pensum.

Den andre gruppen av fans, de som deler opp ungdomstida i kapitler etter Motorpsycho-skivene, forsvant ned i apatien. Med eksamensnerver har de ventet på "Blissard". Det er så vidt meldekortene har blitt sendt til riktig tidspunkt. Ingen plirrende blikk fra søte brunetter har maktet å skjære hull på denne membranen av frykt og forventning. "Blissard" er ikke bare Motorpsychos plate, men tilnærmet et kollektivt ansvar. Dette-må-vi-dra-i-land-holdninga har vært tung å bære i vinterkulda.

Til å starte med virket bandet litt utilpasset [sic] med situasjonen. Med familie, venner og nachspiel-bekjente i lokalet steg melkesyrenivået noen hakk. Bent stod for anledninga i dress. Men samme hvor robuste skulderputene var, virka det som presset på skuldrene kjentes godt.

Kanskje var det et sjakktrekk å begynne med rolige "Watersound" ("Timothy's Monster") før dressjakka forsvant bak Orange-ampen. Også publikum så ut til å trenge noen oppvarmingsøvelser før alvoret startet.

Låta "Drug Thing" smalt rett i fletta. Bent bytta ut bassen med gitar og nedslagsfeltet så blodig ut. Godt hjulpet av en video-prosjektor ble vi forvandlet til marionetter, trådløse sådanne. En markant nakkesleng fra Bent under "Greener" ble sporenstreks etterfulgt av to hundre hodebevegelser i samme stil.

Snah stod i den sedvanlige lusekofta, febrilsk jobbende med både gitarriff og sample-effekter. Snahs kroppsholdning er som et godt modent epletre. Jo bedre utførte riff og dypere konsentrasjon, desto større knekk i ryggvirvlene. Dette epletreet var seriøst tynget av smellmodne frukter. Høydepunktet kom med glamrock-gutteromslåta "S.T.G.". Det gitarriffet har forårsaket en god del timer foran speilet, i bar overkropp med teppebanker, tennisracket eller hva det måtte være. Snah fikk tenning og spratt førti centimeter over scenegulvet, i perfekt samstemt landing med stikken til Gebhardt - før vi nok en gang forsvant inn i gnistregnet. Det kåte hoppet overrasket Bent såpass at han spontant applauderte til "forestillingen". Noen behagelige assosiasjoner til Woodstock-filmen må ha poppa opp i skallen.

Forsterkeren til Bent fikk et illebefinnende midt i settet. Det romla noe jævlig, men med et par nikk og noen kryptiske kroppsbevegelser, var Snah og Gebhardt i gang med et nytt grunnkomp slik at ampen fikk de nødvendige justeringene. Deretter nok en runde med mystiske språkkoder, og vips var låta "Sinful, Wind-borne" pendla på riktig spor igjen. Riktignok et par hakk kjappere denne gangen, noe som frembringte [sic] interne "skit-au-glis". Men tråden holdt til mål og Katja (Drunk) ville ha kosa seg glugg ihjel.

At de gamle er eldst, og at en spade er en spade, stadfesta "Nothing To Say" ("Demon Box"). Alle de med lengre hårkutt enn ti cm banga vilt. Kontra-nedslag på kulen var unngått. Nå var det bare å holde strekken i kroppen, og la det flyte avgårde helt til pølsebuene i målområdet nærma seg faretruende kjapt.

Veita Scene har et heller markant klubb-preg. Det smale lokalet med scenen midt i, og ikke i enden, fører til at scenen blir omkranset av publikum. "Her blir det trangt om saligheta, så legg igjen lue og skjerf på hybelen," var stalltipset til manager Cecilie Lykke. Et godt råd! Men kun ikledd T-skjorte virka det fortsatt som man stod i bunad og svetta seg gjennom polkøa, dagen før 17. mai. Fotografen i Puls så ut som en av deltagerne i Trondheim-Oslo, rett etter Hjerkinnsletta. Om det var et glimt av Satan eller Jesus han hadde opplevd der inne, er ukjent, men noe religiøst var det likevel over blikket. "Angrer fælt på yrkesvalget," var det siste jeg hørte før han forsvant ned i låta "Greener", omgitt av et hav av spisse albuer og nakker i whiplash-bevegelser. Han dukka heldigvis opp igjen, med kamera.

Bandet starta første ekstranummer - "The Nerve Tattoo". Den glei nesten ubemerka forbi. Denne skaren var ikke interessert i hits. Vi ville meske oss med spastiske muskelrykk, sure kroppsvesker, hudutslett - i det hele tatt alt som er deilig og grimt med dette bandet.

Inngangsbilletten ga hva den love, nok hjernesuppe til å overleve de neste to månedene. Dermed var det bare å skifte kø fra Veita Scene til 3B, og ikke gi seg på nachspiellotteriet før den siste vasstrukne rotta hadde forlatt lokalet.Som dere forstår er barmarkstreninga til Roskilde -96 unnagjort.

Odd R. Myhr