Concert review taken from the
Norwegian magazine
PULS #35 / 1994.

Motorpsycho
Hybel, Samfunnet, Ås, 5.oktober

Fra forste oyeblikk: Et stodig Motorpsycho spiller foran et publikum bestående av fulle landbruksstudenter. Det åpner nesten forsiktig med "On My Pillow", for majestetiske "Kill Some Day" tar over. Det er en himmelsk versjon, med et voksent og bitende aggresivt band som trekker med seg et publikum som aldri har hort låta for. Denne kvelden virker det ikke som kontakten mellom band og publikum hemmes av hovedsaklig nye låter - imponerende. Så er det tid for det n‘rmeste man kommer det nygamle partiet - "Frances" fra "Lobotomizer" har fått helt ny innpakning og sitter solid. Gjennom noen nesten Iron Maiden-liknende riff fores den rett over i en motorisert versjon av det nye albumets åpningskutt "Feel". Bent introduserer "En helt ny en...som vi aldri har spilt for". Umiskjennelige takter fra "Nothing To Say" poses ut på et publikum som stort sett bare hadde sjansen til å kjenne denne. Det er en versjon som står til godkjent+, men ikke mer enn det. Adskillig bedre blir det i hakkete og rykkete "A Shrug & A Fistful" som gynger, jobber og sliter seg fram og tilbake mellom hviskninger og vr‘l. Trommene i låta minner plutselig om REMs "Stand", forresten.

Tilpasset lokalitetene, tilegnes "Wearing Yr. Smell" fjoslukt, og sammen med den helt nye "Flick Of The Wrist" pakkes den inn i kledelig og minimalistisk pianospill.

Vi er nå inne i den delen av konserten hvor Motorpsycho har hatt for vane å trekke alt ut i evighetslange låter. Heller ikke nå er det direkte kort, men i motsetning til tidligere tiders kaskader av stoy, legges det i dag på instrumentalpartier som er melodiose og nesten vakre. "The Wheel" skal få lov til å avslutte bandets hovedsett, og den er et langt, massivt og suggererende verk. Denne kvelden i provinsen skaper imidlertid ikke det noen problemer. Noen oppfatter den som en klineballade, men det er vel de som danset swing til "Frances". Monotonien og minimalismen i låta driver den fram fram fram, og tittelen "The Wheel" passer, da de tjue minuttene musikkhistorisk kan plasseres et sted mellom den minimalistiske samtidkomponist Steve Reichs "Different Trains" og en ur-gammel tog-blues.

Ekstranummeret starter provende, forsiktig og annerledes. Det er klimpring og det er vanskelig å oppfatte når den egentlig starter, og utover i "The Golden Core" blir det stadig mer disharmonisk, spesielt mellom de to vokalene. Sammen med "Wheels" viser imidlertid denne at Motorpsycho gjennom sitt fjerde album har blitt så utrolig mye mer ennbare et rock- eller pop-band. Partier som hentes inn kunne like gjerne v‘rt brukt innenfor samtidsmusikken eller den ambiente delen av tekno, og i mine orer er de enorme og lange malende delene av det avsluttende kuttet et eksempel på hva Seigmen aldri helt har fått til. De to bandene har aldri lignet hverandre for, men her tar Motorpsycho inn elementer fra Seigmens oppskrift; lang.