Concert review of the Sandjeford gig taken from the
Norwegian newspaper
SANDJEFORD BLAD, 1999.

Drøyt 210 betalende er Sandefjord kommunes arrangementsavdeling godt fornøyd med, selv om ytterligere 100 kunne gått inn; på et øl-fritt arrangement en mandagskveld, med starttidspunktet halvannen time tidligere enn vanlig.

Og ikke bare billetter gikk unna. Mange spanderte også på seg propper i ørene for en femmer, enten de ante lunten allerede ute på gaten eller gikk på en smell i det de kom innenfor døren. Motorpsycho befinner seg musikalsk og uttrykksmessig i 70-tallets lange og delvis improviserte låter med anstrøk av psykedelia, i den rå energien fra tidlig 80-tall, og i 90-tallets tungrock-driv. Men lydmessig befinner gruppen seg i hardrockens kjerne; der adrenalinet skal fosse av dumpe basslag mot mellomgulv og underliv, der den ofte overstyrte gitaren skal hvine i den andre enden av skalaen; der den pumpende pulsen i musikken skal merkes fysisk.

Nå skal vi ta en gammel en, som dere kanskje kjenner, sa vokalist Bent Sæther, med bassen sin byttet ut med en halvakustisk seks-strenger, med trommis Håkon Gebhardt forflyttet til et keyboard, og med gitarist Hans Magnus "Snah" Ryan rolig avventende.

Og snart jublet det veloppdragne publikummet gjenkjennende; fortsatt stående ganske rolig foran scenen, der de produktive og populære hardrock-veteranene fra Trondheim er vant til at det lett ekstatisk både hoppes og danses.

En verdenspremière fikk publikum i Verdensteateret i går også; bare spilt én gang tidligere, akustisk på en bar i Tyskland.

Men det gjelds itj. Så nå ha' dokka å klapp, instruerte Bent Sæther, før han og de to andre i Motorpsycho ga seg nok en blytung, lett disharmonisk og heftig energiutladning i vold.

Sven Grotdal