| |||||||||
|
Motorisert ferdsel i Halden (Halden/Spot) Forrige uke gikk jeg glipp av et par forhåndsbestemte Motorpsycho-konserter. Derfor var det med lett hjerte jeg dro til Halden for å få med meg en konsert før de drar nedover i Europa. Det ble et knallhardt farvel til Norge! Stig Aasheim
Halden er alltid med på turnélista for trønderne, etter det noe skrale oppmøtet på gårsdagens konsert begynner jeg å lure litt på hvorfor. Det kan ikke ha vært mye over 100 personer i salen på Samfundet da gutta kom på ca. ti minutter over ti. I fjor var det atskillig flere, men da var det fredag, en mandag blir noe helt annet. Etter fjorårets noe neddempa affære foran et feststemt publikum og denne gangens bulderkonsert på en stille ukedag med stort sett sobre folk i salen kan man i alle fall skrive under på at Motorpsycho fortsatt er kompromissløse. De driter rett og slett i alt annet enn den mood’en de selv måtte være i! Og godt er det. Det begynte med ei ny låt, det var første gang jeg hørte "Dora Peach" – tung, tung jazzinstrumental. Og du verden så fett det låt. I andrelåta løsna det litt i salen, sistesingelen "Serpentine" med Snahs alt annet enn imponerende vokalbruk dundra ut i det store rommet. Lyden var ikke helt på høyden, jo forresten, veldig på høyden var den, men det var bare i volum, ikke i kvalitet. Men det er nok vanskelig å få godlyd i et så stort rom, med god plass mellom alle folka. Hvem som helst kunne uten problemer spasere bakfra og rett inn på første rad uten å skubbe bort noen. Det er egentlig et litt trist syn, men kanskje ikke uvanlig i en død utkantby? Den første av mange låter som passerte timinuttersgrensa var "My Best Friend", ei låt fra Let Them Eat Cake som etter et par år på livesettet har utvikla seg fra ei lita hyggelig låt til et jam-monster av ypperste klasse. 14-minuttersversjonen i Halden var kanskje ikke den beste, men det funka uansett meget bra.
Traktorbassen til Bent Sæther sprenger seg utover og "Superstooge" fra Trust Us kastes ut over oss. Man blir bare blid av sånt. Mindre blid blir man ikke da de skramler og vrenger seg gjennom et jamparti og sklir rett over i "Painting The Night Unreal" fra fjorårets Phanerothyme. Den låta har vært gjennom en total forvandling, fra å ha vært en tilnærmet småpen drodlejazzlåt (ok, liten overdrivelse) fremstår den plutselig som en drone fra de innerste romma i helvete. Det tok 18 minutter fra de begynte på Superstooge og til de to låtene var ferdig! Det er så rektig! Ei ny låt fulgte, "Close Yr Eyes" er ei progaktig låt, med masse rare krumspring, overgangen fra solopartiet til vokal på slutten var av typen hva i all videste verden var det som skjedde der?. Jeg skvatt faktisk, så brått var det. Ei ok låt, men trenger nok flere runder med den før den sitter. Symfonien Überwagner Or A Billion Bubbles In My Mind fra sisteskiva kom og gikk uten at jeg ble himmelfallen, men høyt var det! Himmelfallen ble jeg derimot de neste drøye tjue minuttene. "Flick Of The Wrist", ei b-side fra Starmelt EP, var 11 minutter med pur glede, en glede som bare ble forsterka da en personlig favoritt overtok i nye 11 minutter. "S.T.G." fra Blissard er så støyende og drivende at man må gå på atskillig tyngre medisiner enn vår alt annet enn kjære statsminister for å ikke få godfot og sving på huet. Det er bare rock’n roll, men fy faen som jeg elsker det! Et par låter til fra It’s A Love Cult, "Custer’s Last Stand" og "Neverland" fulgte, men de blir bare pausefyll, til tross for at det er gode versjoner. Man aner på en måte at det skal skje noe voldsomt mot slutten, for at det går mot slutten er det jo ingen tvil om, klokka nærmer seg jo midnatt. "s’ Numbness" byr på et hjertelig gjenhør med en nesten glemt favoritt fra Blissard. Så smeller det; "577" fra Trust Us, og den vokser seg stor og voldsom i løpet av de 12 minuttene den bruker på sin vei mot den totale befrielsen. Ettersom det nå mangler fem minutter på at de skal runde to timer regner jeg egentlig med at det skal slutte der. Det hadde ikke vært en dårlig slutt. Det var heller ikke "Vortex Surfer", en av de hellige låtene. Ei låt de nesten ikke har rørt i dette årtusenet. Det var vel en ganske naturlig reaksjon etter at den vant den famøse avstemninga på PeTre og ble kåra til tusenårslåta, med påfølgende spilling i 24 stive timer nyttårsaften 1999/2000. Nå har de da plukka den fram igjen, og det er fortsatt mektige lydvegger som velter over et publikum som stort sett gir seg ende over. Maktdemonstrasjon! Så da ble det altså mer enn to timer med Motorpsycho i Halden. Låtvalget og intensiteten fra scena var upåklagelig, men et noe daft publikum og ikke minst den tynt befolka salen og altså et lokale som nesten krever fullt hus må til sammen føre til en trekk i helhetsinntrykket. Det blir spennende å få rapporter fra turen ned og opp igjen på kontinentet før de om ca. en måned entrer scena for et par konserter på Rockefeller. Det blir nok mastodontisk. ps: nevnte jeg at jeg likte konserten og at jeg ikke et eneste lille nanosekund savna blåserne fra Jaga Jazzist?. Ikke det nei, men slik var det i alle fall. God tur nedover!
Settliste: Motorpsycho – Studentsamfundet, Halden – 28.10.02 Relaterte saker: |
01/11/2002 29/10/2002 Jack fra White Stripes misshandla 28/10/2002 27/10/2002 22/10/2002 14/10/2002 08/10/2002 14/10/2002 12/10/2002 04/10/2002 28/10/2002 | |||||||
|
|
|
|