Motorpsycho ga Oslo
gåsehud
- Følelsen av å virkelig være vitne til noe
magisk. Det sekundet når hele kroppen slår ut i befriende bølger av
elektriske spenninger og blikket nesten svartner av glede, og ikke
sinne. Akkurat slik kan følelsen som kom krypende på Rockefeller
sent i går kveld beskrives. Dette handler om da gåsehuden krøp over
nakkehårene etter å ha blitt slått ned av Motorpsychos ufattelige
versjon av Hogwash.
Av Mats Johansen
Det er nesten ikke noe mening i å prøve å fange
det som skjedde på Rockefeller i går, men man må likevel prøve.
Det som Motorpsycho skapte der overbeviste atter en gang om at
dette bandet høyst sannynlig er best i hele verden. Noensinne!
Det blir liksom fåfengt å sammenlikne denne
gjengen med deres samtidige når de slamrer ut nevnte Hogwash i
nær tjue minutter før de trekker seg fullstendig ned i dypet med en
nærmest sakral tapning av The Mirror And The Lie. I stedet bør
man nok en gang dykke ned i historiebøkene og hente frem Grateful
Dead. På samme måte som de amerikanske legendene gjenskapte sine
spor i stadig nye dresser, veksler Motorpsycho gir på en måte som
virker fullstendig uanstrengt. Hele settet de spilte seg gjennom denne
kvelden fløt avgårde på en så lettvint maner og med en rekke godspor i
bunn at det ikke er mulig å argumentere mot dem. I hvert fall ikke på
det rent musikalske produktet som ble presentert fra
scenekanten.
.gif)
Kompliserte
eksperimenter
Motorpsycho
knurrer i gang motoren som en liten rockkvartett før de setter i gang
med de mest kompliserte eksperimentene sine. Særlig skulle versjonene av
Starmelt / Lovelight og Neverland vise seg å bli fine
beviser på at bandet denne skulle komme til å prestere et finfint
liveshow. Små detaljer ble lagt inn i de forskjellige låtene, som
overgikk studioprestasjonene med glans. Som en venn av meg sa etter
konserten: "Noen ganger klarer man å se at det kommer til å bli en fet
konsert". Sjur (som han heter) fikk rett. Motorpsycho
fremstår nemlig som hypermotiverte i sin første dag på hjemmebane etter
seks ukers tune på kontinentet. Nothing To Say fødte sporenstreks
allsangen foran et høflig og begeistret publikum, som ellers ble møtt av
en hoppende glad Bent Sæther som smilte tilbake til
oss.
Sammensettingen av kveldens publikum er nok et
resultat av at bandet stiller på Rockefeller en midtukekveld. Som
regel besøker Motorpsycho hovedstaden på fredager - med det
publikum helgen vanligvis drar med seg. Undertegnede har selv vært til
stede på konserter med Motorpsycho hvor de har kuttet ut roligere
låter på grunn av støynivået fra baren. Denne kvelden skulle derimot alt
bli annerledes.
Ba om stillhet
Gebhardt annonserer What If... med å be om
litt stillhet. Hvilket han får, så de tilstedeværende belønnes med en
deilig og sår versjon av et av de beste sporene fra It's A Love Cult.
Bandet våger seg også innom The Mirror And The Lie rett etter den
voldsomme utblåsingen Hogwash. Med stort hell.
I Halden for en måned siden
satte Motorpsycho de eksperimentelle utskeielsene i førersetet.
Men i går kveld ville de også trekke frem denne høyt elskelige delen av
seg selv. 577 grep tak i improvisasjonen, Hogwash renset
de tilstedeværende mens STG banket oss. Det er likevel i andre
del av settet vi virkelig får se et Motorpsycho i fri flyt.
Pills, Powders & Passionplays og Superstooge /
Tristano er begge mektige og improvisatoriske utskeielser av klasse.
Servert i et lydlandskap de har besøkt før.
Lars Horntveth og Mathias Eick fra
Jaga Jazzist bidro i denne delen av settet dessuten med
inspirerte blåsere og spillevett, fullt på høyde med Motorpsycho
selv. Det spruter formelig av dem der de bringer oss med seg både opp,
ned og strake veien i retning paradis. Og dette gjør de med musikk som
ikke kan sies å ha noen generell beskrivelse. Snarere viste de seg
gjennom denne delen av settet seg å være på vei inn i ingenmannsland. Et
sted som kun har vært befolket av jazzpionerer før dem. Det skal for
øvrig bli spennende å høre Motorpsychos innspilling av In The
Fishtank, som de sammen med deler av nettopp Jaga Jazzist
nylig har brukt to dager i studio på.
Ryan slår tilbake
I
den andre delen av kveldens sett, oppleves gitarguru Ryan som
hovedmannen bak mikrofonen. Med fine tolkninger av Landslide,
Upstairs / Downstairs og Serpentine, slår han sterkt
tilbake mot kritikerne som mener han synger surt og dårlig. Her benytter
han stemmen sin på den måten han ønsker den skal brukes på og gir et
ytterligere bevis på at Motorpsycho er i ferd med å utvikle flere
låtskrivere og frontmenn. Bent Sæther har lenge vært
hovedfrontmann i bandet, men med de siste innslagene fra Gebhardt
og Ryan er han ikke lenger alene.
Motorpsycho avslutter sin forestilling på
Rockefeller med den klassiske settstopperen Vortex Surfer;
perlen fra Trust Us. I en versjon som er forunderlig lik
studioinnspillingen, setter de et hardtslående punktum for kvelden og
forlater scenen smilende og vinkende. "Vi kikkes i morra", trøster de.
Det gjør vi, og jeg gleder meg allerede!
Motorpsycho spiller for øvrig på
Rockefeller også i kveld, og kommer hjem til Rosendal i Trondheim
både 29.- og 30. november.
Disse låtene spilte Motorpsycho i
Oslo:
Watersound
Starmelt /
Lovelight
Neverland
Nothing To Say
577
What
If...
Painting The Night Unreal
Hogwash
The Mirror And The
Lie
STG
Überwagner
Landslide
Pills, Powders
& Passionplays
Upstairs / Downstairs
Serpentine
Custer's
Last Stand (One More Daemon)
Superstooge/Tristano
Vortex Surfer
