| ||||||||||
|
Motorpsycho redda kvelden (Oslo/Spot) Siste dag av Øyafestivalen ble først og fremst en manifestasjon av Motorpsychos unike posisjon i rocke-Norge. Men det var også andre ting å glede seg over på denne solfylte lørdagen i Middelalderparken. Stig Aasheim
Og stort sett all annen booking tilsier jo at det ikke er noe i veien med gangsynet hos de bookingansvarlige. Jeg har aldri opplevd et dårligere band utenfor åpen sjø mellom Norge og Danmark. Og sjelden har vel en artist fått så mange til å le sammen uten å forsøke å være morsom. Men egentlig var det jo bare trist. Og det tristeste av alt var at hennes opptreden gjorde sitt til at Motorpsycho blei femten minutter forsinka. Vel vel, da var det nevnt, noen ganger må man bare rense kroppen for gruff før man setter i gang med ting. Vue Først ut var amerikanske Vue, sist jeg så dem var som oppvarmere for Black Rebel Motorcycle Club på John Dee. Den gangen gjorde de en absolutt godkjent jobb, og overskygga fullstendig den kveldens hovedattraksjon. De starta freskt med sin bluesinspirerte rock’n roll, anført av en gitarist som man veldig lett kunne forveksle med Petter Baarli, både i utseende og fakter. Det var ikke direkte fullt på Enga så tidlig på dagen, men det strømma jevnt på med folk og det ble etter hvert en god del som falt ned på gresset i nærheten av Vue. Som forrige gang slo det meg at dama på orgel ikke hadde mye å gjøre, hun var helt borte i lydbildet. De andre jobba desto mer, og på tittellåta fra sistealbumet Find Your Home tok trommisen over gitaren, mens vokalisten satte seg ved ei golvtromme og hamra løs. Sologitaristen slang fra seg gitaren og henga seg totalt til munnspillet. Ei flott låt som avslutta en fin konsertstart på Enga. Surferosa Kåre Joao At mange av de tidlig fremmøtte var der for å se Surferosa viste seg ganske tydelig under denne konserten, da det var merkbart færre folk foran scena. Men det stoppa ikke bandet fra å gjøre en absolutt godkjent konsert. Om materialet er sterkt nok til å føre ham inn i en like god stim som hans tidligere band var i er jeg vel mer tvilsom til. Det mangler en del, ikke minst på sjarmen som jo var en viktig del av uttrykket til Kåre & The Cavemen.
Vidar Vang Også han stilte med ei full pakke av et band, gitarister en masse, orgler og perkusjon. Det sparka av gårde med countryrock av typen som Ryan Adams, Wilco (i alle fall tidligere) og The Jayhawks representerer. Med et unntak bestod bandet av ukjente ansikter, unntaket varCato Salsa som viste seg fra en ukjent side, visste ikke at han også er en countryrocker av rang. Både når det gjaldt piano og gitar. Med det knallsterke låtmaterialet som han allerede har skaffa seg og ikke minst med den spillegleden og ikke minst kvaliteten på bandet så er Vidar Vang et navn vi kan regne med i mange år fremover. Glimrende rett og slett.
Ricochets På Øya var det et Ricochets som tydelig var glade for å være tilbake vi fikk se. Med sin finskårne rock’n roll, med spor av både Led Zeppelin og Gluecifer satte de foten i gang hos de fleste i den etter hvert ganske fullpakka Middelalderparken. Låter som "I Won’t Change My Mind", Far From Home" og ikke minst radiohiten "The Shit Hits The Fan" viser et band med stor klasse. Jeg sier velkommen tilbake, og håper at oppholdet blir lenger denne gangen. Norge trenger band som Ricochets. Bonnie ’Prince’ Billy Det høres nå kanskje ut som jeg fant konserten lite tilfredsstillende, langt derifra, det er sånn det skal låte når skogstrollet Oldham står på ei scene, man kunne kanskje ha ønska seg en trommeslager også, men det får vi ha til gode. Fordi jeg venta på en leveranse av cajunburger måtte jeg tilbringe første delen av konserten litt langt bak, og det var ingen udelt positiv opplevelse. Man fikk virkelig følelsen av at uttrykket Perler for svin passa inn. Makan til skravling skal du samle mange syklubber for å få til. Rett skal være rett, det var vanskelig å skjønne at det foregikk noe på scena, det er jo temmelig lavmælt det Oldham & Co. leverer. Men snur man seg mot scena så får man det kanskje med seg? Nå kan det jo sies at det ikke er perfekt med noe så rolig på den store scena, men jeg fant etter hvert ut at det ikke var noe stort problem. Tok nemlig turen langt fram og der var det tyst som i graven, reine andaktsstemninga med mange hengivne fans å se. Etter å ha gnistret ut en sår "New Partner" og en ikke mindre sår "I See A Darkness (udødeliggjort av selveste Johnny Cash på albumet American III: Solitary Man) var det tid for publikumsønsker og selvsagt hadde alle sin personlige favoritt de ville ha spilt. Han valgte til slutt "All Around", ikke uten problemer ettersom de to andre ikke kunne låta, Will tok selvsagt ansvaret og viste dem hva de skulle gjøre, og arrangerte koringa underveis, og det ble bare vanvittig flott. Til slutt gjorde han en fan antageligvis usannsynlig lykkelig, han gikk fram til scenekanten og ga bort gitaren sin. Slik gjør bare store menn med store hjerter. Og at Will Oldham er stor er det ingen tvil om. Motorpsycho Jeg har etter hvert fått en god del konsertopplevelser med Motorpsycho, det eneste likhetstrekket mellom alle konsertene er at det aldri er dårlig. Så det kunne vel ikke gå galt denne gangen heller? Man er jo ekstra spent når det er snakk om en times festivalkonsert, det blir jo ikke helt det samme som de sedvanlige to til to og en halv times konsertene de gjør. Men ingen fare, foran tusenvis av mennesker starter de av alle låter med klassikeren "Nothing To Say" fra Demon Box, ei låt jeg av forskjellige grunner aldri tidligere har hørt live in concert med Motorpsycho. Man kan få tårer i øya og rykninger i diverse utstyr av mindre! Ni minutter seinere veit jeg at det uansett er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, nettopp p.g.a. den låta. Det er så tungt, det er så massivt, og allsangen gir alt en ekstra dimensjon. Man føler seg ekstremt liten og vanvittig stor på en og samme tid. Nå kunne det gå mange veier, vi kunne ha fått en hitparade (tross alt starta de med ei låt som kunne tyde på det), vi kunne ha fått et improsett (det er ikke lenge sia de gjorde en gig på Molde Jazzfestival) eller vi kunne ha fått hva som helst. Hva det blei er ikke lett å si, men de dro i alle fall fram et par låter fra den nye skiva, bl.a. "Serpentine", som er første singel ut derfra. Dersom det var et opplagt singelvalg derfra tror jeg vi har ei sær skive i vente, for noen umiddelbar hit er det i alle fall ikke. Jaga-folka skulle selvsagt ikke bare stå der å holde horna sine, det førte til at ei låt som "Go To California" nærmest måtte spilles, og fløytesoloen var fin den. Låta er ingen personlig favoritt, men også her blei det allsang og stor stemning. I "Landslide" var det trompetistens tur til å spille solo. Starten er nevnt, slutten på konserten blei ikke stort dårligere. En ti minutter lang og vidunderlig versjon av "Whip That Ghost (Song For A Bro’)" fikk avløsning av seksten minutter med pur glede for et Motorpsycho-hjerte. Monsterrockeren "Superstooge" buldra av gårde og gikk over i jampartiet "Tristano", da de fleste trodde at de skulle tilbake til utgangspunktet i "Superstooge" banka de heller i vei med en killerutgave av "Black To Comm" (originalen er ved MC5). Klapping, allsang og en gigantisk pyroutblåsning satte et mer enn verdig punktum for Øya 2002.
Settliste Motorpsycho: Øyafestivalen, Gamlebyen - 10/8/02 Relaterte saker: |
01/11/2002 08/10/2002 07/10/2002 05/10/2002 04/10/2002 03/10/2002 08/10/2002 06/10/2002 25/09/2002 04/10/2002 03/10/2002 21/09/2002 03/02/2002 | ||||||||
|
|
|
|