Konkurrent, 2003
Jazzrikt og drivende
Motorpsycho har aldri vært redde for å snu på
flisa. Uredde for å vende på femøringen for å finne frem til nytt
land og nye uttrykk. Ei heller på In The Fishtank, som er
gitt ut under fellesbetegnelsen Motorpsycho + Jaga Jazzist
Horns.
Mange ville nok heller holdt seg til en formel som fungerte, men
trønderne valgte å snu seg vekk fra mørket i Demon Box ved å
gi ut akustikken i Timothy's Monster og leverte istedet
popmusikk når mange kanskje heller ønsket seg hardrock. Nettopp
denne lydleken gjør bandet til et av de mest spennende her i
landet.
En ny plate fra Motorpsycho er blitt et eget begrep
for mange. Opp gjennom årene har forventningene alltid vært store
før plateslippene til denne banden. De har improvisert frem jazz,
revet countryrocken frem fra skapet og sjokkert med kortspilt
popmusikk når alle ventet seg rock. In The Fishtank er det
perfekte virkemidlet for bandet som her virkelig kan slippe seg selv
løs med alt det måtte bety. Og ingen forventninger om kommersiell
suksess ligger til grunn for denne utgivelsen. Her settes musikken i
fokus.
Dette albumet er det tiende i rekken av In The
Fishtank-utgivelser fra plateselskapet Konkurrent. De inviterer
band som er på turne i Nederland til å spille inn en plate hvor alle
kostnader tas hånd om av selskapet.
Resultatet har som regel
blitt eksperimenterende og vellykket med bidrag fra såpass
anerkjente utøvere som Sonic Youth, Tortoise og Low. Flere av disse
koalisjonene inkluderer møter mellom band og stilretninger.
Deriblant americanatoner fra Willard Grant Conspiracy versus
digitalismen til Telefunk. Og med deler av hornseksjonen til Jaga
Jazzist til stede, var det vel fra utgangspunktet klart at dette
ville bli et nytt uttrykk fra
Motorpsycho.
Førstesporet Bombay Brassière er
Lars Horntveths solobidrag til plata. Slik høres det virkelig også
ut. Det har alltid vært slik at man ikke bare ber Jaga Jazzist
stille opp når det e rbehov for en hornrekke. Man låner samtidig et
helt sound.
Horntveth legger her frem en snerten og lavmælt
poplåt i beste ånd, og setter samtidig lista for resten av albumet.
For det står klart frem at dette ikke blir et rent album fra
Motorpsycho og at det strengt tatt nok ikke kan regnes som en del av
bandets ordinære diskografi. Dette er heller ikke den egentlige
oppfølgeren til It's A Love Cult, men snarere et hvileskjær
som lever sitt eget liv på samme måte som The International Tussler
Society gjør gjennom sin countryrock. Dette vil nok også være med på
å avgjøre mye om plata møtes med åpne armer fra alle av bandets
tilhengere da den er såpass annerledes fra mye av det de har gjørt
før.
Hva er det som er annerledes? Vel, for det første er
ikke dette albumet laget av Motorpsycho hvor de benytter seg av en
tilfeldig blåserrekke. I stedet har Motorpsycho laget disse låtene
sammen med hornene til Jaga Jazzist. Dermed blir et spor som
Bombay Brassière drevet frem av et dempet Motorpsycho. Drivet
til Sæther og Gebhardt misser ikke, mens detaljene og låtsnekringen
kunne vært et skjult spor på Jaga Jazzists siste album.
Den
andre låta Horntveth har bidratt med på plata har han gjort sammen
med Bent Sæther og Doffen Ah Um. Her er resultatet utformet som mer
klassisk jazz. Begge gruppene fjerner de seg fra sine originale
uttrykk og finner frem til et helt nytt et. Ut fra tittelen kan man
tro at de er inspirert av Charles Mingus, men det låter derimot
likevel som deres eget. Bidraget er bredbent og drives frem på samme
måte som førstesporet. Motorpsycho legger opp det fundamentet som
hornrekka til Jaga bruker som utgangspunkt for sine utblåsninger.
Men det finnes også kjent materiale for entusiastene her.
For alt er definitivt ikke utelukkende skrevet for dette albumet.
Begge de kjente innslagene på denne utgivelsen er redigert gjennom
filteret som dette bandkollektivet kan sies å være. Pills,
Powders And Passion Plays ble for eksempel første gang utgitt
som en lettlekende poplåt på Motorpsycho-albumet Angels And
Daemons At Play.
Nå fremstår denne som en jazzfull,
dempet smyger, i slekt med den nordiske jazztradisjonen. Man kan
nesten høre fjellheimen kalle i trompeten til Mathias Eick mens
bandet legger seg som tåke rundt ham. Og da er særlig gitarliljene
til Hans Magnus Ryan med på å gi frysninger til denne anmelderen. En
virkelig perle av en låt, altså.
Det andre bidraget som fra
før bør være kjent for menigheten er Tristano. Denne er
riktignok aldri gitt ut i studioversjon, men derimot som scenefyll i
en årrekke.
Mørkt, smygende og virkelig langspilt, hales
Tristano inn etter tyve minutter. Feedback, elektronikk og
blåsere lempes inn og ut av lydbildet før basslinja halvveis ut i
låta setter utgangspunkt for et klimaks. På en måte som nesten bare
Motorpsycho kan det, ruller de i gang og får hodet til å nikke mens
dansefoten leer på seg. Blåserne tipper fremover med rolig pust - og
fremdeles lar de drivet få bestemme i lydkulissene.
Ettersom
låta drar seg sterkere i tale og blir stadig mer høylytt, blir
soundet stadig mer komplekst. Blåserne våger mer mens bakbandet
trøkker mer. Til syvende og sist ender det hele i en deilig vridd
kakofoni av blåsere, vilt bassdriv og resultatet bør gi lytteren
gåsehud. Dette er med andre ord en nærmest perfekt tapning av et
etablert scenespor fra disse eminente musikerne.
In
The Fishtank inkluderer også en coverlåt av The Art Ensemble Of
Chicago. Theme De Yoyo er spinnvill og rocka jazz med et
Motorpsycho i kjent bråkestil i tråd med friformende blåsere og med
Bent Sæther på deilig kråkete stemme. Ryan knurrer på sin side løs
med gitaren. Og for første gang på denne plata blir det raskt
hylende frirock ut av det hele. Med rockens struktur og
jazzmusikkens løssluppenhet stemples det ferdige resultatet ut av
stereoanlegget. Vi snakker om en av de bedre rocklåtene bandet har
gjort på lenge, og desidert en av de beste coverversjonene de noen
gang har gjort i studiotapning.
Så hva sitter man så igjen
med? Svaret er et album fylt opp av jazz, rock og improvisert
lydlek. Dette har faktisk ført frem til et av Motorpsychos bedre
utgivelser på flere år. Den entusiasme som må ha preget
innspillingen knitres dessuten frem gjennom det endelig
resultatet.
In The Fishtank er kanskje ikke et album
for den som nettopp har oppdaget Motorpsycho og ønsker seg en
introduksjon. Til det bør man heller benytte seg av gruppens andre
studioplater. Men denne utgivelsen er likevel et bevis på at dette
er et av landets desidert mest spennende orkestre.
Mats
Johansen, 7.10.2003 © Panorama Media
|