Article / Interview around the Soothe release taken from the
Norwegian magazine
Puls #5 / 1992.

Trondheimsbandet Motorpsycho har nettopp kommet med sin andre LP. Mini-LPen "Soothe" er ute bare et drøyt halvår etter debuten "Lobotomizer". Forrige gang var det et fargesprakende utbrettscover, med alle prog-greiene inne. Denne gangen er det et svarthvittcover, unntatt for hundre heldige utvalgte.

Bent: Det coveret vi gjorde sist var det ultimate i psykedelia-greia. Planen denne gangen var å trykke alt sammen i stålcover, men det ble for dyrt. Det ble limited edition på hundre. Vi nummererte og hamra og slo og spraymalte. Men det ble jævlig bra. Et helt annet konsept covermessig, men det er tatt like langt ut.

PULS møter de tre Motorpsykotikerne Bent (vokal/bass), Snah (gitar) og Gebhardt (trommer) tidlig en formiddag på en av Grünerløkkas kaféer. Det er dagen etter at bandet spilte for et godt og vel stappfullt RockAll i Oslo, og vi snakker om bandets nye LP.

Snah: Den er ganske annerledes. Vi har ny trommis. Det har hatt mye å si for trøkket. Det er en annen type låter. Det er mer melodi. Det er litt mer arrangert og vi går fra A til B via færre omveier enn forrige gang. Denne gangen er det bedre strukturert.

Det er ikke mange band her hjemme som kan levere to LP-er i året, og på tross av at dette er en mini-LP, forteller bandet at de kunne gitt ut en dobbelt-LP, men at det viktigste var å få ut noe nytt så fort som mulig.

Bent: "Lobotomizer" var gammel for oss, vi spilte den inn i desember 1990. Det er ikke sånn vi høres ut nå. Når du har så mange låter på lager som vi har, må du få det ned på plate. Der har du en mal, et utgangspunkt for en ny versjon. Vi snakker fortsatt om å gi ut en dobbelt-LP. Til høsten kan bli litt tidlig, men den kan komme nærmere jul.

Jeg nevner at det forrige Trondheimsbandet jeg intervjuet var Israelvis, et band som kunne oppvise en produksjon på ni låter på tre år, eller noe i den gata. Det er en slående kontrast til Motorpsycho, som hamrer ut nye låter hele tida. De peker på at de to bandene jobber på helt forskjellig måte.

Bent: Alle låtene vi skriver er Motorpsycho-låter. Vi setter ingen grenser for hvordan vi skal høres ut. Vi trenger ikke å være noe støyende bråkeband. Vi kan godt være et akkustisk, lite søtt band, bare låten er bra og vi får det til å funke innenfor en helhet.

Bent: Av låtene vi spilte i går er det tre eller fire som er nye siden "Soothe". Så vi er ikke akkurat publikumsvennlige sånn. Folk klarer ikke å holde seg ajour med vår utvikling.

Motorpsychos "Lobotomizer" kom på topp blant PULS-leserne for 1991s beste debut-album, og fikk stort sett bra omtale overalt.

Bent: Den eneste negative anmeldelsen vi fikk sist var i Adresseavisa, som kicka på coveret - "gyselig post-psykedelisk masse av et eller annet", men det var noe av den bedre thrash-metalen han hadde hørt.

Etter at Russ Meyer og Bob Dylan kom med henholdsvis en film og ei låt på seksti-tallet, som begge het Motorpsycho, har det også i den seinere tida dukket opp et amerikansk band som også kaller seg Motorpsycho, i tillegg har det tyske bandet Schwefel kommet med LP-en "Motorpsycho".

Bent: Hvorfor Motorpsycho dukker opp over alt? ... Det er en del av den interestellare kosmiske virkeligheten vi alle er en del av - nok syre-preik for i dag.

Snah: Grunnen er en kraftfeltsvastika som beveger seg over hele verden. Den ene armen er over Trondheim.

Bent: Far out maan - It's really groovy!!!

Mange har trukket Trondheimsbandet inn i det internasjonale grunge-begrepet, som har sine frontnavn i amerikanske band som Nirvana og Soundgarden.

Bent: Jeg vil ikke kalle Motorpsycho for et grunge band. Det er grungy elementer i det, men det er bare en side av saken.

Vi lar Motorpsycho få avslutte med å skryte uhemmet av de seks låtene på bandets nye mini-LP "Soothe".

Bent:
"Lighthouse Girl" - Vårt mesterverk, så langt. Det er Motorpsycho i et nøtteskall. Ganske lang. Alt fra det stilleste, roligste vi får til, til det mest støyende vi klarer i samme låt.

"Sister Confusion" - Poplåt med fuzz-gitarer.

"The Wait" - Ordentlig pompøs heavy-metal. Vi leita etter en gong-gong i studio, men fant den ikke. Men sitar er det på den.

"Step Inside" - Handler om følelsen Snah fikk da han var i India for et par år siden. Den er en hyllest til indisk gjestmildhet. Gammel låt. Vi har spilt den siden femte gig'en vår, men den fikk nytt bassriff dagen før vi gikk i studio.

" ... We All Float Down Here ..." - Vår hyllest til Residents, Snakefinger, Captain Beefheart og Stephen King.

"California Dreamin'" - En låt av Just 4 Fun. Litt synd at de ikke stilte opp med den i Grand Prix. Det er ei mye bedre låt enn den de stilte opp med, for da hadde de helt sikkert vinni.

Miljøet i Trondheim har gått i metallretning, mens her i Oslo har man forblitt tro til hardcore, har dere noen forklaring på det?

Bent: Motorpsycho! Folk så at det vi dreiv med slo ganske godt. Også er det ikke vanskelig, det er bare å skru alt på ti og sette i gang. Det er ganske enkelt, selv for trøndere.

KjH