Article taken from the
Norwegian magazine
SPIRIT #2 / 1997.
Norwegian. Transcribed and sent in by Sigurd Tonna.

De følte vel at vi ble vanskelig å unngå, slik plateåret 1996 har vært i Norge. Vi føler fortsatt ikke at vi er å regne blant de etablerte, sier gitarist Snah som en forklaring, Selv så har vi tenkt å spille konsert i Stavanger samme dagen, så hvis det blir noen pris, får Helge (Sten, platens produsent og eks-medlem, journ. komm.) hente den. Det er tross alt ikke det som betyr mest for oss.

Motorpsycho detonerte som en bombe i 1991, og har siden vært indierockens definitive pådrivere. Det skulle imidlertid gå noen år før bandet for alvor begynte å trekke folkemengder, men med bandets tredje album (NB! Hvis man regner Soothe som ett fullt album) Demon Box var det hele fullbragt. Albumet ble også hyllet med toppkarakterer i så godt som alle anmeldelsene det fikk, og står vel også som den alternative rockens store gjennombrudd her til lands. Siden den tid har Motorpsycho vært å regne blant våre største rockestjerner, men hvordan har egentlig stjernelivet utartet seg for dem selv?

Det har vært skuffende lite av slik vi forestilte oss at det gloriøse rockelivet var, men vi trives, tross alt. Vi forlanger ikke så mye, sier Bent.

Ja, det er beskjedent med damer som vil ha oss, ler Snah.

Føler dere at dere har fått ett slags Bjørn Dæhlie-problem, der dere har opplevd så mye at det er vanskelig å motivere seg for å fortsette?

Nei, langt ifra. Vi har fortsatt til gode å turnere i andre verdensdeler, men det ser det ut til at vi skal få til nå, i og med den planlagte Australiaturnèen. Også er det jo ingen i bandet som enda har klart å opparbeide seg et narkotika-problem. Det er jo obligatorisk hvis du skal være rockestjerne. Vi har som du skjønner langt igjen, sier Bent og gliser kjernesunt imot oss.

Personlig håper jeg at vi får dra på en reunion-turnè i Norge, slik Smokie gjorde, eller at vi blir store i et obskurt land etter vi er blitt oppløst.

Bent tar på seg en alvorlig mine igjen og fortsetter:

Vi har vel etterhvert kommet til at det ikke bare er målet i seg selv som er interessant, men at veien fram er minst like viktig. Sentralt for oss er at platene skal bli stadig bedre. Men nå som dere skal på Norges-turnè for snart tiende gang. Blir dere ikke lei av å dra til de samme stedene og se de samme fjesene?

Faktisk så er det bar andre gangen at vi har muligheten til å dra utenfor de store byene, og denne gangen er det flere steder vi aldri har vært før. Jeg ser så absolutt frem til det, og synes det er spesielt gøy å spille på små steder, si Gebhart engasjert.

Jeg tror uansett at det er magien vi forsøker å få til på scenen som er det sentrale, ikke om det er på et sted man har spilt før.

Så dere har ikke samme innstilling som Mette Hartman til det å turnère landet på kryss og tvers?

Jeg tror nok utspillet hennes er typisk for en artist som ikke har noe publikum å spille for, sier Snah syrlig. Det er ikke for ingenting at hun drar til England i håp om å få til noe bedre.

Jeg spør bandet om ikke England hadde vært noe å vurdere for dem også, vel vitende om at de har turnert så godt som resten av Europa, men aldri på de britiske øyer.

Det koster innmari mye hvis man skal inn på det engelske markedet. Når det gjelder musikk, tror folk der at landet fortsatt er "The Great British Empire" og at resten av verden er koloniland. Vi har hørt nok skrekkhistorier om hvor kjipe forhold det er der, til å bruke all energien på å komme dit. Skivene er uansett tilgjengelige der, og nå i det siste har vi faktisk fått noen henvendelser som kanskje kan føre til noe.

Motorpsycho kan aldri beskyldes for ikke å ta sjanser, og på deres siste åndsverk Angels and Daemons at Play har de blant annet eksperimentert med å integrere junglerytmer i enkelte låter, riktignok spilt akustisk av trommeslager Gebhart.

Jeg antyder at en slik rar konstellasjon vel må anses for en videreutvikling for sjangeren, men bandet er ikke umiddelbart med på at det er så grensesprengende.

Rolling Stones gjorde tilsvarende rytmer tidlig på 70-tallet. så helt nytt er det jo ikke.

Det er bare at da var det ingenting som het jungle, så det får nok ikke samme betydning som når vi gjør det i dag, sier Bent og gir oss en kjapp innføring i rockhistorikk.

Motorpsycho kan nemlig sitt fag, både som musikere og platesamlere, og kanskje er det nettopp her hemmeligheten ligger i hvorfor bandet har så uendelig mye mer innflytelse enn sine samtidige. De har gjennom hele karrieren unngått både patetiske grøftekanter og feller, og er vel det eneste norske bandet som etter 6 år står uplettet ut fra et cred-synspunkt. Ære være dem for det!

Stig Jakobsen