Review of the Oslo show / 2002-04-26
taken from the Norwegian e-zine
SPOT, October 2002.
Norwegian. Found at the spot site by Stig Aasheim.

Motorpsycho har over tid opparbeidet seg status som Norges ukronede rockekonger, så vel på scenen som på deres mange album- og EP-utgivelser. Trøndernes oppskrift er verken enkel eller ukomplisert, men hovedingrediensene består av fire vanvittig dyktige musikere, et vell av låtmateriale som i hvilken som helst sammenheng utgjør et like spennende sett, og en integritet og særegenhet som har gjort de til ikoner for enhver psychonaut.

Fredag var undertegnedes syvende møte med live-varianten av bandet – det fjerde på Rockefeller – med like store forventninger som alltid. Sammenlignet med forrige Rockefeller-konsert, kort tid etter slippet av bandets seneste utgivelse – Phanerothyme – bar Motorpsycho mye mindre preg av en albumlansering. Av de totalt tjuetre låtene de hadde på menyen, var kun fire fra Phanerothyme.

Det startet med en god, gammel "On My Pillow" i velkjent stil, før det fortsatte med nyere materiale som "Go To California" og "My Best Friend", samt de uutgitte låtene "Serpentine" og "Fade To Grey" i nydelig prog-pop-psykadlia- stil som bare Motorpsycho gjør det.

Den høye standarden i begynnelsen holdt også videre utover konserten, som var mye preget av jam og improvisasjonspartier inn og ut av låter, samt den velkjente bygge-helt-ned-og-suggere-der-et-kvarters-tid-for-så-å-eksplodere- i-et-siste-refreng-formelen. Høydepunkter i denne delen av´konserten var "Landslide", den gamle liveklassikeren "Hogwash", den seige bluesen "I Believe" – og kanskje aller best var "Watersound", med sin sinnsyke eksplosjon i sub-bass, orkestrale harmonier og strobelys til randen av det epileptiske vanvidd.

Første ekstranummer åpnet, til de nyere tilhengerenes begeistring, med radio- hiten "The Slow Phaseout", og skapte allsang til strofene why do you do the things you do.-. Rockefeller-publikummet var fortsatt like sultne som de var den gangen bena føltes fjærlette for snaue to timer siden, og Motorpsycho liret av seg flere oppe-låter, deriblant 1997-albumet Trust Us' ode til de svorne fansen – "Psychonaut".

Da bandet igjen forlot scenen, holdt hele galleriet på å bli trampet i stykker, så kvartetten gjorde nok et sjakktrekk ved å fore massene med nok et ekstranummer. Denne gangen i det mer malankolske, drømmende hjørnet, og perler som "Giftland" og "Fools Gold" tilfredsstilte fansen.

Det absolutte punktum ble satt på samme måte som Phanerothyme åpner, nettopp med den vakre "Bedroom Eyes". Klokken viste ti på ett, yndlingstrønderne hadde holdt på i drøye to og en halv time, og det var på tide å fokuse soveromsøynene mot utgangen, og rusle hjemover, nynnende med et fornøyd smil.

Ronny Flissundet