Long report about four German shows of the tour 2001
taken from the Norwegian e-zine
SPOT, 2001-10-18.
Norwegian. Found at the spot site and sent in by Stig Aasheim, the man himself.

Torsdag 11. oktober befant jeg meg sammen med mine to reisekamerater i en lugar på Københavnbåten. Nå, en knapp uke senere har jeg igjen satt beina på den norske landjorda, med ryggsekken full av opplevelser og svette sokker.

Vi skulle endelig gjøre alvor av mange års snakk om å se Motorpsycho et annet sted enn i Norge, ryktene har jo alltid vært levende om at de inntar en helt annen form så fort norsk publikum er bytta ut med tyskere, nederlendere og italienere. Da det i tillegg ble klart at Stickman Records, Motorpsychos tyske utgivere skulle arrangere en egen festival i Hamburg, med Motorpsycho som selvsagte headlinere, var det ingen vei tilbake. Turnélister og togtabeller ble finlest for å finne den ultimate sammensetningen.

Det begynte fredag 12. i Bielefeld, slitne etter et døgn på tur entra vi Forum , en klubb som har plass til 800 mennesker, det hadde vært utsolgt i flere dager. Det minna på mange måter om et forvokst So What. Publikum var forventningsfullt og de fikk det de ville ha, det vil si kanskje ikke akkurat låtene de ville ha, men bandet.

De startet som de veldig ofte har gjort på denne turneen med den foreløpig utitulerte instrumentaljazzen, utitulert er kanskje ikke det rette ordet ettersom få låter har fått så mange navn. Hver kveld har gitt en ny tittel. I Bielefeld var det "Enger", andre navn er "Sunday Trane", "Friday Chile" og "Swiss Jam", alt etter tid og sted altså.

Etter en drøy time smeller det i gang med "She Used To Be A Twin", en av de eldste låtene de fortsatt spiller live, og jeg kjenner at kroppen går over fra en godfølelse til nærmest orgastiske høyder. Det er bare deilig, ingenting annet! Slutten av konserten ble en oppvisning som nesten mangler sidestykke. De fire siste låtene var en rekke av nytelse; drøyt trettifem minutter med "Sideway Spiral III", "Painting The Night Unreal", "Stalemate" og "Watersound".

Motorpsycho spilte disse låtene i Bielefeld:
Enger / The Nerve Tattoo / Neverland / Superstooge / The Slow Phaseout / The Other Fool / Song For A Bro' / Feel / When You're Dead / Bedroom Eyes / Now It's Time To Skate / She Used To Be A Twin / For Free / Workin' For MCA / SNAFU / Into The Sun / Sideway Spiral III / Painting The Night Unreal / Stalemate / Watersound

Lørdag morgen inneholdt en togtur fra Bielefeld til Hamburg, innlåsing av bagasje på Hauptbahnhof, taxi til Reperbahn og lokalisering av klubben Grosse Freiheit 36. Alt dette gikk greit, og dermed hadde vi mange timer å slå i hjel i dette sagnomsuste området. Det var ikke mange av stedene på Reperbahn som innbød til nærmere øyesyn, Sportsbaren med live fotball (1860 München - Bayern München) ble basen frem mot festivalstart.

Inne i Grosse Freiheit 36 var det varmere enn et visst sted, og lukta av svette blandet med illegal tobakksrøyk ble mer og mer gjeldende utover kvelden. Første band ut var Umeåbaserte Isolation Years, de gjorde en finfin konsert med låter stort sett plukka fra albumet Inland Traveller, og allerede før de gikk på scena hadde storparten av de 1700 betalende funnet veien inn i lokalet, det hadde nok ikke skjedd her hjemme. Også neste band var svensk, Fireside starta med en grom versjon av den lange instrumentale tittellåta fra sisteskiva Elite, et par låter senere gjorde behovet for mat og luft at vi var nødt til å forlate klubben for en stund.

Kom tilbake til nederlandske 35007, kan også leses LOOSE dersom man snur det både oppned og bakfram. Med sin ytterst psykedeliske og nervemanipulerende instrumentale stonerrock, tett fulgt av et veldig sterkt bildeshow på lerretet bak scena gjorde de fansen fornøyd, og etter det jeg forsto fikk de også noen nye, selv tente jeg ikke helt. Kanskje hadde det vært bedre en annen gang et annet sted, for nå begynte sansene å konsentrere seg fullt om kveldens to hovedattraksjoner.

Først av disse var kveldens tredje svenske band, Göteborgerne The Soundtrack Of Our Lives. De er et av mange svenske band vi her i Norge har trykket til våre hjerter, noe en rekke store opptredener de siste par årene har bidratt til. Det ble tidlig klart at denne konserten ikke ville bli så bra som den kunne/burde ha blitt. Lyden var dårlig, vokalist Ebbot hadde mye gruff i halsen og bandet var generelt ganske rustent. Men de rocka seg gjennom et sett basert på låter fra Behind The Music og de selvsagte hitsene fra debutalbumet Welcome To The Infant Free Base.

The Soundtrack Of Our Lives spilte disse låtene i Hamburg:
Broken Imaginery Time / Infra Riot / Firmament Vacation / Still Aging / Confrontation Camp / In Your Veins / Instant Repeater 99 / Sister Surround / 21st Century Rip Off / Nevermore

Headlinere var som nevnt Motorpsycho, og det var en ganske så svett og elektrisk stemning i salen da de gikk på scena i to-tida på natta. Det begynte veldig bra med "Feel", nydelige "Pills, Powder & Passionplays" og mastodonten "All Is Loneliness". Så var det slutt på spenninga, og resten av konserten ble en heller traurig greie, i alle fall så traurig som en konsert med Motorpsycho kan bli. Låtvalgene var mildt sagt kjedelige og det ble aldri noen opptur. Men, til deres forsvar skal det jo sies at det var sent på natta og at det var en festivalkonsert.

Motorpsycho spilte disse låtene i Hamburg:
Feel / Pills, Powder & Passionplays / All Is Loneliness / The Nerve Tattoo / Hey Jane / The Other Fool / Song For A Bro' / Bedroom Eyes / For Free / Neverland / Walkin' With J. / Go To California / Up 'gainst The Wall (High Time) / Shakin` All Over / I Believe / The One Who Went Away

Etter festivalens slutt var det bare om å gjøre å komme seg så fort som mulig tilbake til Hauptbahnhof for å finne et passende tog til Köln, ubeskrivelig trøtte og slitne etter et langt døgn med mye øresus var vi overlykkelige over å se at det skulle gå et tog allerede klokka 05.47. Det var ikke mindre enn perfekt. Fant et backpackerherberge i Köln og tok noen timer på øyet før det var dags for å finne Live Music Hall . En trikketur senere var vi der og var klare for nok en kveld med nordisk rock i Tyskland. Hallen var totalt utsolgt, noe som betyr at det var 1550 betalende!

The Soundtrack Of Our Lives var oppvarmere og hvilken revansj det ble for dem, lyden var genialt bra, Ebbot var renska for gruff og alt satt som klister. Det ble et nesten identisk sett som i Hamburg rent låtmessig, med unntak av at "Confrontation Camp" var fjerna til fordel for "Grand Canaria". I tillegg fikk de også tid til et ekstranummer, "Galaxy Grammophone" herja med publikum som så ut til å like svenskene minst like godt som oss. Nydelig.

The Soundtrack Of Our Lives spilte disse låtene i Köln:
Broken Imaginery Time / Infra Riot / Firmament Vacation / Still Aging / Grand Canaria / In Your Veins / Instant Repeater 99 / Sister Surround / 21st Century Rip Off / Nevermore / Galaxy Grammophone

Vi var selvfølgelig veldig spent på hvordan Motorpsycho ville forsøke å angripe settet, ettersom vi regna med at de også var noe skuffa over Hamburgkonserten kvelden før. Det begynte litt trått, men etter at "Superstooge" satte i gang som sjette låt var det en ren seiersrunde. Nevnte låt gikk over i livefavoritten "Tristano" som er en suggerende spacerocker som bare ruller og går.

Deretter fikk vi nye og gamle klassikere arm i arm, "Painting The Night Unreal", "Watersound", "Drug Thing" og "Like Always" før "Into The Sun" avslutta hoveddelen av settet. Ekstranumrene ble en ut-av-kroppen opplevelse, etter at Gebhardt's "When You're Dead" tonet ut i den gedigne hallen satte de i gang med en nesten 25 minutter lang "My Best Friend". Man glir sakte men sikkert inn i en trance under slike omstendigheter. Verre ble det ikke av at "Taifun" sklei inn fra sida som siste ekstranummer. Tomme i kropp og hode forsvant vi søvnige til herberget.

Motorpsycho spilte disse låtene i Köln:
5/4 / Blindfolded / The Slow Phaseout / Never Let You Out / The Other Fool / SuperTristano / Now It's Time To Skate / Upstairs & Downstairs / Painting The Nigh Unreal / Watersound / For Free / Workin'For MCA / Drug Thing / Like Always / Heartbreaker / Into The Sun / When You're Dead / My Best Friend / Taifun

Etter fire og en halv time på toget ankom vi Berlin. Det var tid for turens siste konsert (for vår del). Casino var åstedet, og denne klubben lå rett ved østsiden av restene av muren. Ikke langt fra Ostbahnhof, men området rundt var omtrent som industrifeltet på Alnabru.

Nok en gang var det utsolgt og ca 1500 mennesker fylte stedet til randen. The Soundtrack Of Our Lives hadde sin siste jobb som oppvarmere for denne turen, og de ga jernet fra start, settet var nok en gang veldig likt, men det er man etterhvert blitt vant til fra den kanten. Eneste forskjell fra Köln var at "The Flood" fra Behind The Music ble lagt til som siste ekstranummer. De forsøkte seg også igjen på gimmicken med å få alle til å sette seg under "21st Century Rip Off", noe som funket dårlig i Hamburg og ble droppet i Köln. Fra mitt ståsted så det ut til å være en tabbe også denne gangen, men rapporter fra kamerater andre steder i salen sier at det slett ikke var dårlig respons.

The Soundtrack Of Our Lives spilte disse låtene i Berlin:
Broken Imaginery Time / Infra Riot / Firmament Vacation / Still Aging / Grand Canaria / In Your Veins / Instant Repeater 99 / Sister Surround / 21st Century Rip Off / Nevermore / Galaxy Grammophone / The Flood

Motorpsycho entret scenen og jaget øyeblikkelig ut i "SNAFU", en låt som tidligere var kjent som "Shalala", og refrenget lyder fortsatt sådant. En låt som ikke frembringer de store følelser. "Go To California" ble strippet for alt som heter soloer, noe som bragte låta ned i 2 og et halvt minutt, dette er altså ei låt som ved tidligere anledninger har dratt seg langt over timinuttersstreken!

De første skikkelige høydepunktene kom med dobbeldekkeren "She Used To Be A Twin" og den usannsynlig nydelige "Sideway Spiral III" (som selvsagt er en videreutvikling av de to andre spiralene som finnes på Angels & Daemons At Play). For en gangs skyld spilte de også en låt på oppfordring fra publikum, "SonnyBoy Gaybar", den lille muntre bluegrass- snutten fra Tussler-soundtracket kom som et sjokk på de fleste, og tonet ut til øredøvende applaus.

De takket også The Soundtrack Of Our Lives for at de hadde stilt opp som oppvarmere og viste det ved å avslutte første del av ekstranumrene med en låt av en felles favoritt, den gamle klassikeren "Young Man Blues", skrevet av Mose Allison men gjort mest kjent av The Who. Da var det bare å ta seg av den hatten man ikke hadde og sette kursen for København.

Motorpsycho spilte disse låtene i Berlin:
SNAFU / Go To California / Walkin'With J. / All Is Loneliness / Landslide / Hey Jane / Neverland / She Used To Be A Twin / Sideway Spiral III / Bedroom Eyes / As We Go Along / Big Surprise / SonnyBoy Gaybar / Trapdoor / Song For A Bro / SuperTristano / Star Star Star / The Other Fool / Young Man Blues / When You're Dead

Det ble en strabasiøs tur som grunnet Deutsche Bahns ikke-eksisterende punktlighet inneholdt et lite hyggelig opphold i X-Files "byen" Bad Kleinen, finner den ikke på kartet! Men hjem kom vi i tide til turneens to avslutningskonserter på Rockefeller !

Fritz