Excerpts from an review of the Øyafestivalen / 2002-08-10
taken from the Norwegian e-zine
SPOT, 2002-08-12.
Norwegian. Found at the spot site by Kristoffer.

[ ... ]

Etter den tidligere nevnte tragedien ved navn Nancy Sinatra var det endelig tid for det både arrangører og publikum hadde venta på. Noen i flere timer, mange i flere uker, og til og med noen i flere år. Bastionen Motorpsycho hadde endelig funnet tid i timeplanen for å besøke Øya. Med seg hadde de fire Jaga Jazzister, og alt lå til rette for en pangavslutning av festivalen.

Jeg har etter hvert fått en god del konsertopplevelser med Motorpsycho, det eneste likhetstrekket mellom alle konsertene er at det aldri er dårlig. Så det kunne vel ikke gå galt denne gangen heller? Man er jo ekstra spent når det er snakk om en times festivalkonsert, det blir jo ikke helt det samme som de sedvanlige to til to og en halv times konsertene de gjør. Men ingen fare, foran tusenvis av mennesker starter de av alle låter med klassikeren "Nothing To Say" fra Demon Box, ei låt jeg av forskjellige grunner aldri tidligere har hørt live in concert med Motorpsycho. Man kan få tårer i øya og rykninger i diverse utstyr av mindre!

Ni minutter seinere veit jeg at det uansett er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, nettopp p.g.a. den låta. Det er så tungt, det er så massivt, og allsangen gir alt en ekstra dimensjon. Man føler seg ekstremt liten og vanvittig stor på en og samme tid.

Nå kunne det gå mange veier, vi kunne ha fått en hitparade (tross alt starta de med ei låt som kunne tyde på det), vi kunne ha fått et improsett (det er ikke lenge sia de gjorde en gig på Molde Jazzfestival) eller vi kunne ha fått hva som helst. Hva det blei er ikke lett å si, men de dro i alle fall fram et par låter fra den nye skiva, bl.a. "Serpentine", som er første singel ut derfra. Dersom det var et opplagt singelvalg derfra tror jeg vi har ei sær skive i vente, for noen umiddelbar hit er det i alle fall ikke.

Jaga-folka skulle selvsagt ikke bare stå der å holde horna sine, det førte til at ei låt som "Go To California" nærmest måtte spilles, og fløytesoloen var fin den. Låta er ingen personlig favoritt, men også her blei det allsang og stor stemning. I "Landslide" var det trompetistens tur til å spille solo.

Starten er nevnt, slutten på konserten blei ikke stort dårligere. En ti minutter lang og vidunderlig versjon av "Whip That Ghost (Song For A Bro') " fikk avløsning av seksten minutter med pur glede for et Motorpsycho-hjerte. Monsterrockeren "Superstooge" buldra av gårde og gikk over i jampartiet "Tristano", da de fleste trodde at de skulle tilbake til utgangspunktet i "Superstooge" banka de heller i vei med en killerutgave av "Black To Comm" (originalen er ved MC5). Klapping, allsang og en gigantisk pyroutblåsning satte et mer enn verdig punktum for Øya 2002.

Stig Aasheim