Article around Trust Us taken from the
Norwegian newspaper
STAVANGER AFTENBLAD, 1998.

Motorpsycho er en institusjon i norsk rock. Motorpsycho er det mest stabile - og muligens også beste - norske rockebandet på nittitallet.

Kanskje skyldes det at bandet synes å ha en innebygget frykt mot å gjenta seg seg selv og mot å bli «store».

Vi har lagd en del enkle poplåter. Men ingen av dem har vært gjort i forsøk på å fri til det store publikum, sier Hans M. Ryan alias Snah - gitaristen i bandet og en av to som har vært med helt siden den spede starten i 1989. Vi har heller ikke vært særlig kine på å få ansiktene våre på trykk i blader og aviser. Vi prøver hardt å holde på vår uavhengighet.

«Trust Us» er råere og mer variert enn Motorpsychos to forrige utgivelsene, «Blissard» og «Angels And Daemons At Play». Noen vil muligens hevde at det nye dobbeltalbumet representerer en tilbakevending til den frie rockpsychotiske lekenheten på bandets tidligere dobbeltalbum, «Demon Box» og «Timothy's Monster».

Jeg er ikke i stand til å vurdere den nye platen i forhold til det vi har gjort før. Må få den på avstand først. Men vi jobber med å unngå å bite oss sjøl i halen. Vi har ikke lyst til å bli et trist reprise-band. Dem er det nok av.

Motorpsycho sliter ikke med låtskrivingen. Derfor er det ingen stor overraskelse at bandet har begått sitt tredje dobbelalbum på åtte år.

Vi har noen gamle båndspillere som surrer og går på øvingene. Vi har alltid mengder av låtskisser liggende. Og så går vi i studio når vi føler for det.

Rundt tre uker brukte Motorpsycho på «Trust Us» - miksing og alt annet inkludert.

Jeg kan ikke skjønne band som Metallica som bruker halvannet år i studio. Jeg hadde blitt «toissat» i hodet av å terpe og terpe på gitardetaljer, sier han.

Snah betegner Motorpsycho som et rockeband - selv om musikken har en tendens til å ta av i alle slags retninger; fra mystisk steinaldergroove via country, pop og psykedelia til beinhard metall.

Vi er drilla på gitarer. Det er gitarer vi kan. Dessuten er vi hjelpeløse innen data. Motorpsycho er et band med teknologiangst, ler Snah. Vi får bare stikke fingrene i jorda og innrømme at vi er et rockeband. Vi er oppvokst med band av type Deep Purple, Iron Maiden og Black Sabbath. Samtidig har Motorpsycho også en forkjærlighet for psykedelia og tidlig tysk avangarderock.

Jeg digger Can, Kraftwerk og Tangerine Dream. Alle sammen band hvor musikerne kontrollerer maskinene - og ikke motsatt, som tilfellet i stor grad er i dagens musikk. Hva synes du om dagens popmusikk?

Kort oppsummert: Sørgelige greier. Jeg konstaterer at beatet per minutt bare går fortere og fortere. Mye av dagens popmusikk er prosessert musikk som bare blir simplere og simplere. Den er standardisert, endimensjonal og kald. Musikerne og maskinoperatørenes oppgave burde være å gi musikken sjel. I stedet ser vi at det meste i dag skjer på maskinenes premisser. Det er en trist utvikling.

Motorpsycho gjør sitt for å ta musikken tilbake. Bandet dyrker blant annet improvisasjonen. Ingen Motorpsycho-konsert uten stor grad av improvisasjon. Bandet improviserer ut fra faste mønstre og strukturer.

Og ingen Motorpsycho-konserter er like.

Improvisasjonen holder oss skjerpa. Vi tvinges til å være på hogget hele tiden. Og det gjør det mer spennende å holde på. Jeg hadde blitt lei av å turnere med samme arrangementene og samme låtene måned etter måned.

Og apropos turnering: Rett etter utgivelsen av «Trust Us» legger Motorpsycho ut på Norges-turnè. Til Stavanger og Folken kommer bandet lørdag 21. mars.

Deretter blir det skriving av ny musikk i april, før de legger ut på turnè igjen til Sverige, Sveits, Italia, Tyskland, Belgia og England i mai.

Sverige er et skummelt land. Vi drar dit med mot i brystet, men har ikke særlige forhåpninger om at mange kommer for å høre oss. Jeg antar at det blir noen riktig mystiske Twin Peaks-konserter over der hos søta bror.

Hvor lenge kan Motorpsycho holde på?

Så lenge hørselen og interessen holder. Men vi er innstilt på å slutte i tide. Det verste som fins er rockeband som ikke skjønner at de ikke lenger har noe å gi. Det er pinlig å se slike fortsette.

Motorpsycho spiller sine første konserter i 1989 på UFFA-huset i Trondheim. Høsten 1990 byttes trommis «Killer Kjell» ut med Håkon Gebhardt. Her er bandets diskografi (bare album):

«Lobotomizer» - 1991 (8-sporsalbum, kun på lp): Råsterk debut. Inneholder en av bandets beste låter, «Hogwash».

«Demon Box» - 1993, dobbeltalbum: Et moderne norsk rockmesterverk. Assosiert medlem Helge Steen bidrar med foredlet støy.

«The Tussler» - 1994, soundtrack: Lydsporet til en film mange mener ikke eksisterer... Motorpsycho goes west. Bandet spiller vridd country & western.

«Timothy's Monster» - 1994, dobbeltalbum: Nok en klassiker. Motorpsycho leverer alt fra motorpsychotisk rockvanvidd til liflende og behagelig psykedelia.

«Blissard» - 1996, album: Bandets mest tilgjengelige. «The Nerve Tattoo» er en av Motorpsyccho mest kommersielle låter.

«Angels And Daemons At Play» - 1997, album: Kritikerrost utgivelse som ikke synes å tåle tidens tann. Bandets bleikeste. Men dårlig? Neida.

«Trust Us» - 1998, dobbeltalbum: Anmeldelse

Kjetil Wold