Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Der leverte de et tidvis blytungt rockshow som ville fått Knut Borges imiterte elvissveis til å slå loop og spellemannpublikummet til å stikke av.

Trønderske Motorpsycho ble lørdag kåret til årets rockeband. Fortjent, for all del. Men det betyr samtidig at det trønderske rockmonsteret tvinges til å abdisere fra den norske kult- og alternativrock-tronen.

For nå er Motorpsycho store. Nå er Motorpsycho – enten de liker det eller ei – en del av det klamme og etablerte norske rockselskap.

Jeg kan aldri tenke meg at de liker det. Champagnen og kysset fra Ugå-ledelsen må ha fortonet seg som ren gift og dødskyss for bassist og hovedlåtskriver Bent Sæther. Men bandet har nå i det minste en slags form for humor: De kvitterte for prisen og gratulasjonene med easy listening-utgaven av «Black Magic Woman», muligens en direkte hilsen til sjarmtrollene i Ugå-ledelsen.

Deretter fulgte et snålt rockshow. Tydelig bestemt på ikke å ville framstå som veltilpassede spellemannprisvinnere, kjørte Motorpsycho et syrete sett du skal lete lenge for å finne make til. Bare unntaksvis hørtes bandet ut som representanter for nittitallets støyende, men kontante alternativrock.

Mange har utropt Motorpsycho til Norges svar på Smashing Pumpkins. Det er en sammenligning som halter: For Motorpsycho er bare tidvis like presise som Billy Corgan og hans Pumpkins. Motorpsycho har trøkket, men presisjonen og viljen er ikke alltid til stede.

Til gjengjeld opererer Motorpsycho innenfor et langt videre og bredere musiskalsk landskap. Bandet leker seg. Bassist Bent, gitarist Snah og trommis Gebhardt ikler seg rockdrakter fra alle stilperioder unntatt femtitallet. Og de trives tydelig like godt i alle, derfor har de også problemer med å velge fra garderoben.

«Hmmm, skal vi ha på oss Deep Purple genitaliadrepere i kveld, leke i trange Pumpkins-klær eller syre oss til med flagrende Floyd-gevanter?» Muligens var det en slik diskusjon som utspant seg back-stage før konserten, for den begynte ikke før nærmere 23.30, lovlig sent.

Det endte med at de valgte litt fra hvert klesstativ: Først tendenser til Purple, så en langdryg tur innom «Pink Floyd Live At Pompei» før de endelig – mot slutten – flesket til med det de kan best, melodiøs, men upolert alternativpop og desibel-slem og intelligent alternativtungrock.

Låtmaterialet fra 1994-dobbelalbumet «Timothy’s Monster» bidro til å gi konserten det nødvendige løft – mens materialet fra de senere albumene «Blissard» og «Angels And Daemons At Play» knapt viste igjen.

Men best av alt – det formidable siste ekstranummeret «Hogwash» fra bandets debutalbum «Lobotomizer». På denne og en håndfull av de andre låtene, hørtes Motorpsycho ut som en pesende, prustende og pumpende rockorganisme, ikke bare som tre sykt samspilte musikere.

Og da er Motorpsycho kongerikets aller beste band.

Kjetil Wold


[media stories: norwegian: 1997]
	Syrete spellemenn Article around the 'Spellemannsprisen' award for MP taken from the Norwegian newspaper STAVANGER AFTENBLAD, 1997-03-10. Motorpsycho holdt seg klokelig unna Spellemannprisshowet i Oslo. I stedet gikk de på scenen i Folken, Stavanger. Der leverte de et tidvis blytungt rockshow som ville fått Knut Borges imiterte elvissveis til å slå loop og spellemannpublikummet til å stikke av. Trønderske Motorpsycho ble lørdag kåret til årets rockeband. Fortjent, for all del. Men det betyr samtidig at det trønderske rockmonsteret tvinges til å abdisere fra den norske kult- og alternativrock-tronen. For nå er Motorpsycho store. Nå er Motorpsycho – enten de liker det eller ei – en del av det klamme og etablerte norske rockselskap. Jeg kan aldri tenke meg at de liker det. Champagnen og kysset fra Ugå-ledelsen må ha fortonet seg som ren gift og dødskyss for bassist og hovedlåtskriver Bent Sæther. Men bandet har nå i det minste en slags form for humor: De kvitterte for prisen og gratulasjonene med easy listening-utgaven av «Black Magic Woman», muligens en direkte hilsen til sjarmtrollene i Ugå-ledelsen. Deretter fulgte et snålt rockshow. Tydelig bestemt på ikke å ville framstå som veltilpassede spellemannprisvinnere, kjørte Motorpsycho et syrete sett du skal lete lenge for å finne make til. Bare unntaksvis hørtes bandet ut som representanter for nittitallets støyende, men kontante alternativrock. Mange har utropt Motorpsycho til Norges svar på Smashing Pumpkins. Det er en sammenligning som halter: For Motorpsycho er bare tidvis like presise som Billy Corgan og hans Pumpkins. Motorpsycho har trøkket, men presisjonen og viljen er ikke alltid til stede. Til gjengjeld opererer Motorpsycho innenfor et langt videre og bredere musiskalsk landskap. Bandet leker seg. Bassist Bent, gitarist Snah og trommis Gebhardt ikler seg rockdrakter fra alle stilperioder unntatt femtitallet. Og de trives tydelig like godt i alle, derfor har de også problemer med å velge fra garderoben. «Hmmm, skal vi ha på oss Deep Purple genitaliadrepere i kveld, leke i trange Pumpkins-klær eller syre oss til med flagrende Floyd-gevanter?» Muligens var det en slik diskusjon som utspant seg back-stage før konserten, for den begynte ikke før nærmere 23.30, lovlig sent. Det endte med at de valgte litt fra hvert klesstativ: Først tendenser til Purple, så en langdryg tur innom «Pink Floyd Live At Pompei» før de endelig – mot slutten – flesket til med det de kan best, melodiøs, men upolert alternativpop og desibel-slem og intelligent alternativtungrock. Låtmaterialet fra 1994-dobbelalbumet «Timothy’s Monster» bidro til å gi konserten det nødvendige løft – mens materialet fra de senere albumene «Blissard» og «Angels And Daemons At Play» knapt viste igjen. Men best av alt – det formidable siste ekstranummeret «Hogwash» fra bandets debutalbum «Lobotomizer». På denne og en håndfull av de andre låtene, hørtes Motorpsycho ut som en pesende, prustende og pumpende rockorganisme, ikke bare som tre sykt samspilte musikere. Og da er Motorpsycho kongerikets aller beste band. Kjetil Wold Back to the Media Stories page...