Concert review taken fom the
Norwegian newspaper
STAVANGER AFTENBLAD, 1998.

Grunnet problemer med skruing av lyd etter studentrevyen, kom Motorpsycho sent i gang under lørdagens utsolgte konsert i Folken i Stavanger. Først nærmere halv tolv gikk trioen på scenen. Da de gikk av scenen for siste gang, godt over to timer etter, var ølservingen allerede stengt.

I mellomtiden sørget Motorpsycho for å blåse i stykker (nåvel, nesten i alle fall) 500 par ører. Få hadde ørepropper. Men noen valgte hva de hadde for hånden. En rocka ryfylking krøllet noen kvitteringslapper til to kuler – og presset dem inn i øregangene...

Motorpsycho handler om støy. Vakker og intelligent bearbeidet støy.

Konserter med andre norske band handler i stor grad om essensielle enkeltlåter. Enkeltlåter som bidrar til å definere og avgjøre publikums opplevelse av konsertene. Seigmen uten «Metropolis», CC Cowboys uten «Harry» og deLillos uten «Kokken Tor» er nesten utenkelig. Motorpsycho derimot kan tillate seg å spille nesten hva de vil.

Motorpsycho turnerer med en omskiftende støysymfoni. Framføringen varierer. Innholdet i de enkelte satsene varierer. Men kjernen er likevel alltid den samme: Støyens skjønnhet.

Enkeltlåtene spises opp av helheten. Enkeltlåtene er bare nødvendige byggklosser i det store støyrockbyggverket.

Og Motorpsycho leverte lørdag en støysymfoni med noe tyngre og mer massive anslag enn sist.

Under fjorårets konsert, samme kvelden som de fikk Spellemannprisen, leverte bandet en mer dynamisk og kommersiell framføring av sin støysymfoni. Lørdag valgte de en tyngre, mindre variert og langt spissere framføring. Konserten sto – bortsett fra akustisk innledning og avslutning – definitivt i den beinharde tungrockens tegn.

Bent Sæthers bass og Håkon Gebhardts trommer er sentralen; Motorpsychos pumpende og brennende hjerte. De rockifiserte anginamusklene utvider seg og trekker seg sammen i et bloddampende tempo.

Og når gjennomborende røde lys flæsjer opp storsalen, føles det som om kirurgens skarpe kniv snitter opp rundt hjerteregionen. Følelsen er stikkende. Stikkende deilig og stikkende ekkel.

Solistisk hviler nær hele ansvaret på gitarist Hans M. Ryan. Det er hans vekslende gitarspill som gir Motorpsychos symfoni karakter og farge, Det er gitarspillet som angir retning. Og Ryan makter – i motsetning til 999 av 1000 heavygitarister – å variere spillet. Han fikser ulike uttrykk både innen den brutale kraftrocken og de mer sprakende akustiske numrene – selv om det ikke var mange innen sistnevnte kategori under helgens konsert.

Likevel: Deler av lørdagens symfoni kunne nok virke vel malende og monoton. Tøff? Ja, utvilsomt. Deler av publikum, damer og herrer i slitt skinn, gikk fullstendig amok og kjøpte dyr pils til tung rock – og kastet den på hverandre.

Men fjorårets konsert virket noe mer inspirert. Bandet var mer mer på hugget. Lørdagens konsert bar mer preg av et Motorpsycho på jobb – og som innimellom skjulte seg bak støyteppet.

Konklusjon: Fjorårets Motorpsycho var dårligere på plate, bedre på konsert. Årets er er bedre på plate, men noe dårligere på konsert.

Men var konserten bra? Jada, jada.

Kjetil Wold