Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

[media stories: norwegian: 2000]

Ujevn motordur

Concert review of the Folken-gig 2000-03-25
taken from the
Norwegian newspaper
STAVANGER AFTENBLAD, 2000-03-27
Found and sent in by Torbjørn Hjelmen.

Dette er semestrets høydepunkt, sa en lang og svartkledd mann mens han bante seg fram til scenen. Det var nok flere enn ham som var enig i det, for Motorpsycho har bygd seg opp et solid og godt liverykte de drøyt ti årene de har eksistert.

Og det startet riktig så lekkert, med en sprudlende utgave av «The other fool» fra sisteplata «Let them eat cake». En plate som jeg synes passer bra som bakgrunnsmusikk. Den har låter som er jevnt over bra, men ingen av dem skriker på oppmerksomhet. Men i konsertversjon endret flere av dem karakter.

Ovennevnte var en av disse, «Whip that ghost» er et annet eksempel. Her oste det av spilleglede og overskudd, det smittet over på folk både på galleriet og i salen, som trampet takten i pur lykkerus.

Men andre låter holdt ikke samme standard. Dette gjaldt blant annet «Never let you out» og «Upstairs-downstairs». En grunn kan være at Bent Sæther her overlater vokaljobben til henholdsvis trommis og gitarist. Håkon Gebhardt og Hans M. Ryan har ikke nok sjarm eller styrke i stemmen til å gi låtene det nødvendige løftet. Bent Sæther har heller ikke verdens mest suverene stemme, men hans lyse og snåle vokal har en udefinerbar autoritet likevel.

Den nye plata er bare drøyt 45 minutter lang, og følgelig måtte bandet også ta med andre låter i settet. Og de har en solid katalog å plukke av. Ikke alt var like fengende, men taket i Folken var i ferd med å løfte seg av både klapping og allsang da «The one who went away» fra «Demon Box» ble avfyrt.

Skulle gitt seg

Etter knapt halvannen time sa bandet farvel for første gang, og det med en knallversjon av «Walkin' with j.» Her smeltet bandet virkelig sammen til en kraft-tornado, og særlig Bent Sæthers besettende basspill må fremheves. Men de spilte og spilte og spilte briljant alle mann, og den nesten evigvarende låta hadde vært en verdig slutt på en noe ujevn konsert.

Men nei, de aller fleste kunstnere er svake for applaus. Naturlig nok. Og Motorpsycho kom raskt på scenen igjen. Der spilte de ekstranummer i nærmere 40 minutter, hvorav flere direkte kjedelige. Det er synd at mange artister ikke vet å gi seg når stemningen er på topp. De velger heller å dra konserten ut til man har fått en solid overdose. Dumt.

Ann-Mari Gregersen

Back to the Media Stories page...


[media stories: norwegian: 2000]
	Ujevn motordur Concert review of the Folken-gig 2000-03-25 taken from the Norwegian newspaper STAVANGER AFTENBLAD, 2000-03-27 Found and sent in by Torbjørn Hjelmen. Dette er semestrets høydepunkt, sa en lang og svartkledd mann mens han bante seg fram til scenen. Det var nok flere enn ham som var enig i det, for Motorpsycho har bygd seg opp et solid og godt liverykte de drøyt ti årene de har eksistert. Og det startet riktig så lekkert, med en sprudlende utgave av «The other fool» fra sisteplata «Let them eat cake». En plate som jeg synes passer bra som bakgrunnsmusikk. Den har låter som er jevnt over bra, men ingen av dem skriker på oppmerksomhet. Men i konsertversjon endret flere av dem karakter. Ovennevnte var en av disse, «Whip that ghost» er et annet eksempel. Her oste det av spilleglede og overskudd, det smittet over på folk både på galleriet og i salen, som trampet takten i pur lykkerus. Men andre låter holdt ikke samme standard. Dette gjaldt blant annet «Never let you out» og «Upstairs-downstairs». En grunn kan være at Bent Sæther her overlater vokaljobben til henholdsvis trommis og gitarist. Håkon Gebhardt og Hans M. Ryan har ikke nok sjarm eller styrke i stemmen til å gi låtene det nødvendige løftet. Bent Sæther har heller ikke verdens mest suverene stemme, men hans lyse og snåle vokal har en udefinerbar autoritet likevel. Den nye plata er bare drøyt 45 minutter lang, og følgelig måtte bandet også ta med andre låter i settet. Og de har en solid katalog å plukke av. Ikke alt var like fengende, men taket i Folken var i ferd med å løfte seg av både klapping og allsang da «The one who went away» fra «Demon Box» ble avfyrt. Skulle gitt seg Etter knapt halvannen time sa bandet farvel for første gang, og det med en knallversjon av «Walkin' with j.» Her smeltet bandet virkelig sammen til en kraft-tornado, og særlig Bent Sæthers besettende basspill må fremheves. Men de spilte og spilte og spilte briljant alle mann, og den nesten evigvarende låta hadde vært en verdig slutt på en noe ujevn konsert. Men nei, de aller fleste kunstnere er svake for applaus. Naturlig nok. Og Motorpsycho kom raskt på scenen igjen. Der spilte de ekstranummer i nærmere 40 minutter, hvorav flere direkte kjedelige. Det er synd at mange artister ikke vet å gi seg når stemningen er på topp. De velger heller å dra konserten ut til man har fått en solid overdose. Dumt. Ann-Mari Gregersen Back to the Media Stories page...