Review of the show at Stavanger's Folken / 2001-09-19
taken from the Norwegian newspaper
STAVANGER AFTENBLAD, 2001-09-20.
Norwegian. Found at the aftenbladet.no site by Kristoffer.

Eneste problemet for Casanova er at det av og til kan gå litt vel mye på rutinen. Gårsdagen var en slik kveld. Motorpsycho var på jobb og spilte ikke opp mot sitt aller beste. Men en helt grei kveld på jobben for Motorpsycho er likevel solide greier.

September 2001-utgaven av Motorpsycho leker seg med tøff kraftpop, snill vestkystpop iblandet elementer av syttitalls soul og fusion, jammete dronerock og metallisk seig kraftblues. I det ene øyeblikket framstår Motorpsycho som et hemningsløst og sensuelt lekende popband, for så i neste å henfalle til autoritær Jern&Metall-rock som får gammelfansen i slitte skinnjakker til å hyle henrykt og de litt vevrere popguttene- og popjentene til å skvette forskremt ned på dass.

September 2001-utgaven av Motorpsycho er som en mildt sinnsforvirret Casanova som forvirrer sine partnere med stadig nye og eksentriske innfall i den lange elskovsakten.

Motorpsycho startet gårsdagens konsert med noen ømme musikalske strykninger over publikumskroppen. Deretter serverte trønderne et knippe poppere, tidvis i ganske elegante og luftige arrangement, fra de to siste albumene «Let Them Eat Cake» (2000) og ferske «Phanerothyme» (2001). Trioen forsterket med Baard Slagsvold på keyboard/synth gjorde blant annet en vanvittig stilig «Go To California» iført pophistorisk korrekte harmonier (halvsure, helsjarmerende) og noen småpoppet psykedeliske soli som bare tilførte låten ekstra dynamikk og kraft.

Men i det jeg trodde at bandet skulle ta konserten hemningsløst langt ut i popland, så begynte Bent Sæther & Co. å tulle det til for seg. De musikalske uttrykkene skiftet oftere enn Hans Magnus Ryan skiftet gitar og forvirringen kom snikende inn i storsalen som en slange i paradis.

Klart det er moro å høre Motorpsycho leke seg gjennom pop- og rockhistoriens mange former og faser, men det har sin pris. Risikoen er definitivt til stede for at både publikum og band mister fokus.

Perioder av gårsdagens konsert var temmelig forvirrende. Motorpsycho bombarderte publikum med ulike uttrykk og tillot seg ikke å framstå som det popbandet det for øyeblikket så tydelig ønsker å være.

Motorpsycho burde ha kastet alle hemningene og lekt ut sine poplyster og popdrømmer en gang for alle. I stedet holder bandet litt for mye igjen.

En Casanova som holder igjen, er ingen ekte Casanova. Et Motorpsycho som holder igjen, er ikke et hundre prosent oppriktig Motorpsycho.

Sjueren sikres på rutinen og et mye klarere popfokus i ekstranumrene. «The Nerve Tattoo» var direktetreffer i de skjøreste popnerver. Den gjorde godt.

Kjetil Wold