Interview with Cecilie
taken from the Norwegian book
«Svartlamon lever!», red. Kim Småge,
Adresseavisen Forlag 1997. ISBN 82-7164-055-0.
Transcription done by Paul Caspers.

Om vinteren blir det gjerne litt kaldt, forteller Cecilie. Og vått!

Hvem skulle tro at det drives en slags kulturinstitusjon fra toppen av det slitne, men sjarmerende, huset? Men slik er det. To datamaskiner blafrer, telefonen tar seg en liten pause, faxen svarer med sine pip og Cecilie har fått hodet over vannet.

Det er mye å gjøre, slår hun lakonisk fast. Alt er ved det gamle. På veggen henger diplomene: Spellemannsprisen for beste plateomslag 1994, So What-prisen 1996 og den ettertraktede Spellemansharpen fungerer som brevpresse. MP ble kåret til Norges beste rockband i 1996 og det er fra loftet det hele skal styres.

Det ser ikke alltid så rotete ut, forklarer Cecilie og unnskylder mylderet av pappkasser på bakrommet. Det er cd-er, plater, gensere og mye annet som skal klargjøres til Europa-turneen. Turneen går gjennom Danmark, Tyskland, Sveits, Italia, Nederland, Belgia og Englang. Tremannsorkesteret drar med seg sjåfør, lydtekniker, lysmann, backline-roadie og en til salg av effekter. Også Cecilie er med en uke nå og da for å "inspisere". Og på Norgesturneene er hun med hele tiden.

De fleste stedene i Norge er greie å deale med. De stiller med utstyret de skal. Men i starten var det av og til så ymse det som ble tilbudt på Europa-turneene. Men i dag er forholdene gode.

Særlig i starten var det litt av hvert vi kom borti, forteller Cecilie.
Vi har spilt på steder med tråkket jordgulv.... Når vi er på veien i seks eller sju uker, tærer slikt på kreftene. Det går rett og slett ikke.

I løpet av 97-turneen gjorde MP 31 jobber på 34 dager. Ingen kan unngå å legge merke til at det går bedre nå. MP er et av de sjeldne bandene som ustanselig har fått kritikerne til å ta fram godordene uten å "selge seg".

Cecilie: Vi veit godt at MP er for sære til å å (sic) bli "stjerner". Men det er ikke det viktigste. -Vi vil gjøre noe vi synes er givende. Vi blir ikke rike på penger, men på mye annet. Det er tilfredsstillende å arbeide slik vi gjør. Vi er lykkelige og fattige!

Fire mennesker lever av MP. Cecilie er manager og de tre andre spiller. Stort større enn sosialstønaden er vel ikke den magre lønna.

Men vi merker at det går rett vei. Honorarene vokser litt etter litt. Vi selger litt flere plater enn sist. Det går rundt og vi sitter igjen med litt til oss sjøl.

Cecilie har bodd i det røde huset i åtte år. En av de andre bor også nedenfor jernbanelinja. En annen like ovenfor. Og de øver i et loftsrom i den gamle ubåtbunkeren Dora.

Vi kan takke La'mon for at vi har fått til det vi har gjort. Vi er alle avhengige av å bo billig. Vi kunne ikke ha brukt all vår tid på MP, dersom vi måtte betale høy husleie for å bo eller for å drive kontoret. Alle fire nyter godt av at vi bor rimelig i gamle hus.

Det kommer godt med når behovet for nytt og bedre utstyr melder seg.

Vi har nettopp bestilt nye Ampeg-kabinetter. Kanskje kunne vi brukt pengene på melk og brød, men vi er alle enige om hva som er viktigst.

Likevel er økonomien en smule romsligere nå. Etter Norgesturneen kunne de bevilge seg en slant. Og fan-skaren vokser. Kanskje kan det av og til bli i meste laget? Som da spøkefuglen Sna [sic] fortalte en journalist at han skulle slutte i bandet.

Alle trodde at journalisten forstod spøken, sier Cecilie. Men snart var "nyheten" ute på radioen, og telefonene strømmet inn til kontoret i Gregus gate. Det var veldig mange og sterke reaksjoner. Heldigvis kunne Cecilie berolige: Det var bare en spøk.

Bare de siste dagene har MP mottatt flere e-post-meldinger fra Australia.
Der går det visst rykter om en mulig Australia-turne.

Når vi merker at musikken betyr så mye for enkelte, føles det som en utrolig kompliment.
Det er musikken som er viktig. Vårt inntrykk er at det er slik for dem som liker MP også, sier Cecilie.