Article / Interview taken from the website of the
Norwegian tv-station
TV 2, 2000-01-28.
Norwegian. Found at the tv 2-site.

Motorpsychos nyeste plate og singel er ute nå. Fra 15. mars turnerer gruppen i Norge. "Resten" av Europa står for tur i april.

Det er nesten sånn "O-hill - store-guruer"-stemning etter plateslippet. "Endelig er de her med storplata si", skriver for eksempel et stort musikkmagasin i Nederland. I Tyskland ble vi kåret til månedens skive i et eller annet forum, forteller Bent Sæther - vokalis og bassist i Motorpsycho.

Med plater som "Lobotomizer" og "Demon Box" har Motorpsycho sikret seg posisjonen som norges sjangerløse band.

Det er vi enda. Vi suger til oss som griske svamper og siterer og refererer all slags musikk. Men vi har muligens gjort oss mer tilgjengelige med "Let them eat cake". Vi har laget episke, harde plater før. Denne gangen har vi satt sammen en vakker plate, sier Sæther videre.

Det var litt nifst å ta vekk kjennetegnene våre, som for eksempel fuzza gitarer. Vi har valgt å satse på stryk og blås denne gangen, forteller trommisen som foretrekker navnet Gebhardt.

Motorpsyko bedyrer at det ikke ligger noen utspekulert plan bak imaget "sjangerløs". De har bare kommet frem til at den musikalske arena er stor - svært stor. Så hvorfor ikke boltre seg i et koldtbord av musikalske smaksopplevelser: Hardrock når man er i det lune, 60-talls pop en annen dag - og country hvis det høver seg slik.

Vår målgruppe er alle mennesker i hele verden.

Da kan man ikke låse seg i en sjanger, fremholder Bent med troverdighet i hver bokstav.

Det dreier seg i stor grad om forskning, fortsetter gitarist Snah.

Vi suger til oss som svamper og klemmer ut av oss det vi har samlet opp - spytter det ganske enkelt ut på vår egen måte, sier han.

I ren respekt for musikken velger vi å forholde oss så fritt til sjangerbegrepene. For oss er musikk hellig, sier Gebhardt.

Kommersielt er frihetsbehovet ett minus. Vi selger ikke mye. Men så har vi aldri hatt noe salgsmotiv. Vi vil bare drive på med vår greie, fortsetter Bent Sæther. Han får støtte fra sine medsammensvorne.

Det er slik vi blir inspirert. Vi bruker ikke opp oss sjøl, sier Gebhardt og håper inspirasjonen er både hørbar og smittsom.

Skal en nå hele verden med sin musikk, må en våge å spille på mange, mange strenger. Hele registeret, tilføyer Bent med et skøyersmil.

Motorpsycho har unnlatt å trykke tekstene i inner-coveret. Dette henger ikke sammen med, bedyrer Bent, at tekstene er flaue og dårlige. Men å feste tekstene til et stykke papir, er som å vedta noe. Folk står mye friere til å tolke når de bare har ørene til hjelp, mener han.

Det gir tekstene mer intigritet og sikrer folk et mer personlig forhold til dem, fortsetter vokalisten.

Bent er i det hele tatt en stor tenker. Han har blant annet en teori om at det i alle låter finnes potensial til en opphøyd, perfekte form. Denne filosofiske betraktningen har smittet over på de andre. For Motorpsycho er nærmest å regne som en eneste stor kollektiv hjerne. De har holdt sammen i nærmere ti år - og de har bare kranlga en eller to ganger.

At det finnes en perfekt form for alle låter, hersker det derfor ikke den minste tvil om innad i trioen. Det blir fort mye eksperimentering av sånt. Ulike stilarter og instrumenter utprøves før troikaen sammen - alltid sammen - finner det uttrykket som er nærmest det perfekte.

Letingen etter den ultimate lyden tar tid. Men vi er nøye på det - sånn er det bare sier svartluggen Snah.

Har det skjedd mye spennende på muskkfronten i det siste? Spørsmålet går til de alle tre.
Det kryr av boyband. Helt greit det. En ærlig sak å være glatt og platt. Bare dumt at de selger så bra og tar fra oss vår markedsandel, sier Bent.

Kizz var på en måte et boyband de også. De rendyrket hver sitt image. Village People er også et boyband med medlemmer som representerer ulike typer.

Men dere er ikke et boyband?
Nei, vi er jo en kollektiv hjerne, sier de i kor.
Snah forteller at det blir øving 6 dager i uka. Intens øving. Dette er livet. Ingenting kan konkurrere med musikk.

Ikke engang damer?
Hmmm. Nei. På ungdomsskolen begynte jentene å løpe etter eldre gutter. Siden da har det bare vært trommer for meg, flirer Gebhardt.

Veronica Karlsen
(NTB Pluss)