Interview with Bent taken from the
Norwegian magazine
UNGDOMSAVISA, 1998-12-31.

Mange ville krabbet milevis på hender og knær for å få møte Bent Sæther, vokalist i Motorpsycho. Vi var heldige, og benyttet den enestående muligheten til å spørre ham om hvor Motorpsycho går musikalsk, i og med utgivelsen av "Trust Us". Det visste han ikke.

Det er for nært, jeg klarer ikke å få det på avstand enda. Det tar litt tid før man ser sånt, sier han. Musikken vår har i hvertfall blitt lengre, mer monoton, og samtidig mer minimalistisk. Vi har ett riff, og ikke fire. Det virker som om vi beveger oss mer mot det trance-aktige, sier han. På spørsmål om gruppa er ute på musikalsk gåtur (med en floskel: på vandring) fnyser Bent i håret.
Musikk er musikk, og bra musikk er bra musikk. Vi øver veldig mye når vi ikke er i studio eller på turné, noe sånt som 6 dager i uka, og aldri på gamle ting. Primærmålet vårt har hele tida vært utvikling, sier Bent. Vi vil unngå å falle i "deLillos-fella", der alle skivene høres helt like ut. Platene blir som en dagbok - det var der vi var da. Når noen sier at de synes den siste plata er helt forskjellig fra de forrige, blir jeg fornøyd.
Det er så få som eksperimenterer nå for tida, og da blir det ofte mye av det samma - over den samme malen, schmakk, ferdig med den - standard. Vi har løse rammer, eksperimenterer mye, leiker og flipper masse med lyder og instrumenter. Ofte er sangene våre skrevet ferdige til dit - og ikke lengre. Derfra har vi bare tonearten og tempoet - og så skjer det som skjer. På den måten oppstår mange av sangene i utgangspunktet også.

En nesten religiøs opplevelse På genialt vis formidler Bent hvordan musikken like genialt vokser fram i samspillet mellom medlemmene i Motorpsycho. Det går ikke alltid; men de gangene det går!
Noen ganger på konserter er vi plutselig helt i sync, helt på level, musikken ligger der og vibrerer. Jeg kikker ut i salen, og der står 1000 mennesker og digger med øya lukka og bare lytter og lytter; det blir nesten en religiøs opplevelse.

Er det noen ganger du har ønsket deg at konserten hadde blitt tapa?
Noen ganger går det i studio også, f.eks. på "Demon Box" - men det er mye vanskeligere å spille mot en tapemaskin enn mot tusen mennesker som står og lytter. Jeg liker det når vi på en konsert klarer å spille litt over hodet på folk - "Skjønte de egentlig noe av det der, tro? De klarer i hvertfall ikke å nynne på det når de kommer hjem!" Jeg tror det er en del av sadisten i meg som slår inn da, sier han.

Dere har skifta plateselskap noen ganger - er dere fornøyd nå?
Ja, absolutt. Den første kontrakten vår var med Voices, og det var egentlig ikke noen bra deal. Derfor kom vi oss ut av den så fort vi kunne. Fra det forrige selskapet - EMI - fulgte Motorpsycho de folka de kjente best - og hadde best samarbeid med, over til Sony.
Det var naturlig å bytte sammen med dem. Da vi skrev kontrakten med SONY, hadde vi fått såpass bra status at vi kunne diktere den sjøl. Den er helt enkel, og har ingen feller - jeg tror vi er det bandet i Norge med best kontrakt i dag, skryter Bent.
Vi har ikke noe management som styrer oss heller, fortsetter han. Kjæresten min gjør alle avtalene for oss, vi holder det i familien på en måte. Det er vår musikk, våre plater, våre konserter og våre penger, hvis det blir noen... Bent forteller videre om hva det betyr å bo i Trondheim, i motsetning til i Oslo. Det er ikke noen platebransje å snakke om i Trondheim. Vi har ikke Smuget der alle kunstnerne og musikerne sitter og vi er heller ikke del av noen klikk, men holder oss mer usynlige, sier han.
I utlandet samarbeider Motorpsycho med "Stickman", som gir ut platene i Tyskland, Sveits og Østerrike, og lisensierer utgivelsene videre. Men det er ikke mye penger inne i bildet - så de kan ikke kjøpe annonser i blader eller pushe MTV til å vise videoene deres.
Det føles godt å ikke ha kjøpt seg inn noe sted, at det er kvalitet som har gjort oss store. Platebransjen er pil råtten. Det er penga, og ikke kvaliten som avgjør om et produkt godtas. For meg blir det helt feil, bare det å kalle en plate for "et produkt", sier Bent. Da vi nevner at en av skivene deres nå går for ca 800 kr stykket (og da er du "heldig", karen bak skranka hadde greit solgt den for høvdingen), rister han på hodet.
Da må vi trykke opp flere - for det er helt råttent, sykt! Musikk er ikke noe vi gjør for at feite platebutikk-folk skal tjene seg rike.

Motorpsycho gir alltid ut platene på vinyl - ofte med låter som ikke er med på CDene.
Vinylen er plata for meg, sier Bent, CDen er bare en salgsdings. Gruppas to første plater kom bare ut på vinyl, til tross for at plateselskapet prøvde å presse dem til CDutgivelse.
Vi er et vinylband i bevisstheten til mange. Covrene er bedre, mer håndfaste, bildene kommer mer til sin rett. Dessuten blir en CD alt for mye for meg, sier Bent. Etter 20 minutter trenger jeg å ta en kopp kaffe og tenke på noe annet, mens jeg snur plata.

Om låtskrivning forteller Bent at han begynte å skrive allerede på ungdomsskolen, og serverer så en gedigen klisjé:
Folk lurte på hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde - det var jo ikke det de ville høre. Men det stemte aldri for meg; jeg måtte spille det jeg ville spille! Dessuten skjønte jeg fort at jeg har så sær musikksmak, at det bare er jeg som kan lage det jeg vil høre. Nå går låtskrivninga hans i veldige bølgedaler. Det kan gå et halvt år uten at han skriver en eneste linje og det kan komme 12 låter på en uke.
Jeg samler opp inntrykk, som til slutt kommer ut. Det er en måte å konversere med seg selv på , sier han. Stort sett er han ganske fornøyd, selv om han også har noen tekster han kunne tenkt seg ikke å ha skrevet.
Men de er sannsynligvis favorittlåtene dine, smiler han.

Utover nå er det konsertene som er mest interessante for Motorpsycho. Når vi nå er ferdige i Norge, har vi tre konserter i Sverige. I april har vi ganske mye fri, og så skal vi turnere i Europa; i Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike og England, fram til fotball- VM, da skal jeg hjem og se på TV.
Min verden strekker seg til VM, og ikke særlig mye lengre nå, sier Bent.

Anne og Ole Andreas
© 1998 Kongsberg videregående skole