Concert review of the Samfundet-gig / 2000-03-17 taken from the
Norwegian newspaper
VG, 2000-03-19.
Transcribed and sent in by Rolf Klausen.

Konsert: Motorpsycho
Sted: Samfundet, Trondheim
Publikum: Ca. 1500 (veldig utsolgt)
Terningkast: 5

Ikke så mye. Ikke så lenge du kjenner Motorpsycho fra før. De gir blaffen. Iallfall så lenge de selv kan bestemme hva de skal gjøre. Og hva de skal spille.

Det har de gjort i alle år. Men - for å bli akademisk - det er faktorer og kontemporære variabler som tilsier at de til tider introverte Motorpsycho nå kanskje burde inrette seg mer etter offentligheten, ikke bare etter sitt eget forgodtbefinnende. For eksempel listeplasseringene. I løpet av en knapp måned på nyåret var nemlig den ti år gamle sære kvalitetstrioen for aller første gang å finne på toppen av alle de tre offisielle hitlistene i Norge - hit40 (den norske radiolista) samt VGs single- og albumliste. Så å si samtidig. Motorpsycho var ikke lenger for menigheten - de var allemannseie.

En morsom freak-greie å ta med seg, uttalte Bent Sæther til VG i februar. Og fortsatte som før. For Motorpsycho live er fremdeles en fiftyfiftyblanding av genuine - og ofte uinteressante - syretripper inn i et landskap du må røyke mer enn vanlig tobakk for å ta en del av. Før de brått slår over i kontante rockere som ingen - jeg gjentar, ingen! - norske band tidligere har vært i nærheten av å levere fra en scene. Jeg mener - hvem andre kan starte et live-sett på hjemmebane med en tolv minutter lang versjon av Allman Brothers-klassikeren og instrumentalen "In Memory of Elizabeth Reed"? Hvem andre kan bruke 25 minutter på sine første tre sanger, stirre uavbrutt på sine egen sko, mens luggen dunker i gitarstrengene og likevel slippe unna med det?

Det nye Motorpsycho-medlemmet (kun live), keyboardisten Baard Slagsvold fra de sovende Tre Små Kinesere, må ta sin del av æren for den sterkt tilstedeværende Doors-faktoren, men er uansett et sårt savnet tilskudd i et lydbilde som etter så mange år begynner å bli statisk og altfor velkjent.

Etter å ha fulgt Motorpsycho ivrig det siste decenniet siden "8 soothing songs for Rut" må jeg si meg noen lynde mettet med en del av bandets psykedeliske utflukter. Jeg har sagt det før - det er nettopp det uforutsigbare ved bandet som er i ferd med å bli forutsigbart. Samtidig som "S.T.G.", ferske "Go To California", "Hey Jane", "The Nerve Tattoo", "Walkin' with J." og "Vortex Surfer" gir meg lyst til å grine av pur poplykke. Motorpsycho i et nøtteskall.

Stein Østbø