Article about the VoW vs. Motorpsycho-lawsuit
and it's meaning for the position of artists in general
taken from the Norwegian e-zine for music information
DAGENS NÆRLINGSLIV, 2000-10-20.
Sent in by Trond Brandal himself.

The same article appeared on the ballade-site, 2000-10-20.

Flere aviser – deriblant Dagens Næringsliv – har i sommer og høst vært opptatt av synkende salg for norske plater og smått med spill på radio. Bransjen har hatt en målsetting om en norskandel på 25 prosent, mens den reelle markedsandelen nå er på rundt 15 prosent.

Som henholdsvis fagforening for skapende og utøvende kunstnere og deres faste advokatforbindelse er selvsagt også vi bekymret for situasjonen. I motsetning til flere andre mener imidlertid vi at musikkbransjen langt på vei kan takke seg selv.

Musikkbransjen omsetter for enorme summer, også i Norge, og burde være opptatt av å gi musikerne akseptable forhold. Men dessverre har mange norske plateartister kontrakter med sine selskaper som kan få Onkel Toms arbeidsavtale til å se ut som en kopi av arbeidsmiljøloven.

Et av disse bandene, Motorpsycho, inngikk i 1991, -92 og -93 tre samarbeidsavtaler med det norske selskapet Voices of Wonder Records as. Samarbeidsklimaet surnet, bandet mente at selskapet ikke oppfylte sine forpliktelser, men utelukkende var opptatt av å få mest mulig penger ut av utgivelsene med minst mulig anstrengelse. Det hele toppet seg med en fire dagers rettssak i Oslo byrett i juni i år. Bandet krevde eiendomsretten til sine egne innspillinger. De krevde også å få tilvirkervederlagene fra GRAMO utbetalt til seg og ikke til plateselskapet. Videre krevde bandet å få viderebetalt statlig produksjonsstøtte som Voices of Wonder Records hadde mottatt for innspillinger bandet selv hadde bekostet.

Plateselskapet på sin side svarte med å rette et motsøksmål mot Motorpsycho. De krevde erstatning for at bandet ikke hadde gitt dem en anledning til å gi ut en live-innspilling og de krevde erstatning for at bandet ikke hadde skrevet under på en forlagsavtale med selskapet.

Dom i saken falt i begynnelsen av august og resultatet av de fem tvistepunktene ble 3-2 i Motorpsychos favør. Det viktigste stridsspørsmålet, hvem som har eiendomsretten til Mortorpsychos gamle innspillinger på Voices of Wonder Records, fikk bandet ikke medhold i. Retten kom til at bandet var bundet til ordlyden i de avtalene de hadde inngått med selskapet på begynnelsen av 90-tallet. Selv om realiteten i samarbeidet mellom partene innebar at bandet selv bekostet sine innspillinger. Til tross for at retten mente at selskapet hadde forsømt sitt ansvar etter avtalene, fastslo retten at kontraktens ordlyd var slik at plateselskapet hadde fått overdratt eiendomsretten for alltid. Motorpsycho fikk heller ikke rettens medhold i at innspillingsstøtte som var utbetalt plateselskapet egentlig skulle tilfalle bandet, til tross for at de selv hadde bekostet innspillingene.

Oslo byrett fastslo imidlertid at Motorpsycho var berettiget til å få utbetalt tilvirkevederlag fra GRAMO. Dette er en viktig prinsipiell avgjørelse, som kan gi store konsekvenser ved at en større andel av inntektene overføres fra plateselskap til musikere. Videre kom retten til at Voices of Wonder Records ikke hadde krav på å få utgi noen live-innspilling og at selskapet ikke hadde krav på erstatning fordi bandet hadde nektet å inngå forlagsavtale.

Dommen er for de to punktene som Motorpsycho tapte, anket inn for lagmannsretten. Det vil derfor ventelig ta lang tid før vi har en endelig avklaring av disse viktige prinsipielle spørsmålene.

Motorpsychos skjebne er imidlertid ikke spesiell. Fra internasjonal musikk kjenner vi mange liknende; George Michael som gikk i årevis uten å kunne få utgitt noe ny musikk fordi han var bastet og bundet til et plateselskap han ikke kunne samarbeide med. Prince gikk så langt at han måtte kalle seg "Artisten uten navn" og malte "slave" på kinnene for å markere hvorledes han opplevde behandlingen fra sitt plateselskap. Denne listen kan gjøre mye lenger.

Vi mener at platebransjen selv kan gjøre mye for å bedre situasjonen for norsk musikk, både når det gjelder platesalg og når det gjelder radiospilling. For det første bør de behandle sine artister anstendig.

For det andre bør de i større utstrekning enn i dag erkjenne at plateselskapene er et ledd mellom musikere og musikkelskere. Det er kun i denne funksjonen de har sin eksistensberettigelse. En erkjennelse av denne rollen bør medføre at artistene i langt større utstrekning enn i dag blir tatt med på råd og gis anledning til å bestemme over sin egen karriere.

For det tredje håper vi at en erkjennelse av artistenes rettigheter vil føre til at vi kan skrinlegge flere av de nye rettssakene vi har på gang. En domstolsavgjørelse er en kostbar og tidkrevende prosess, som for artisten tar mye krefter og energi som burde vært forbeholdt skapende virksomhet.

Den belgiske fotballspilleren Bosman har revolusjonert overgangsmarkedet i europeisk fotball. La oss nå håpe at det ikke går så langt at det norske bandet Motorpsycho er nødt til å gå en like tung vei på vegne av hele den internasjonale musikkbransjen.

Trond Brandal
(Norsk Musikerforbund)
Erik Nadheim
(advokat)