Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Motorpsycho-dommen i Oslo byrett gir både interessante og skremmende perspektiver på den rettslige stillingen mellom artist og plateselskap. På den ene side fastslår dommen at en artist som selv har bekostet en utgitt plateinnspilling, er kvalifisert til medlemskap i GRAMOs produsentsektor.

På den annen side viser retten til at rettighetene til slike innspillinger tradisjonelt ligger hos plateselskapet, at det så å si er vanlig praksis at artisten overdrar rettighetene til sine prestasjoner for den tida innspillingen er beskyttet. På dette punktet skurrer dommen, både i Motorpsychos ører og i andres, nettopp fordi bandet selv eier innspillingene.

I de tilfeller hvor et plateselskap engasjerer en artist for selskapets risiko, er det ingen tvil om at selskapet eier både innspillingen og utnyttelsesrettighetene. Men hva er situasjonen når artisten har tatt all risiko? Kan «vanlig praksis» i bransjen uten videre overføres på en type avtaleforhold som i hvert fall i 1991 slett ikke var vanlig?

Rettens konklusjon minner mye om å summere epler og pærer, fordi man har forsøkt å finne minste felles multiplum for to helt ulike former for samarbeid mellom artist og selskap. At enkelte deler av kontraktene tolkes strengt etter sin ordlyd, mens andre deler visstnok ikke skal tas bokstavlig, gjør ikke forvirringen mindre.

Vi er blitt lurt, sa medlemmene av Motorpsycho da pressen ba om bandets kommentar under rettssaken i juni. Den oppfatningen kan ingen ta fra dem, selv ikke domstolene.

Norsk Musikerblad er selv blitt ført bak lyset av Ketil Sveen, daglig leder i Voices of Wonder. Året var 1994, måneden var april, og anledningen var vår journalist Bård Skars artikkel med tittelen «Konger og treller i platebransjen». Sveen uttalte at Voices of Wonder aldri hadde tatt imot en ferdig master, og at de aldri ville komme til å gjøre det heller.

På det tidspunktet fantes det sju Motorpsycho-utgivelser i butikkhyllene. Alle var produsert på grunnlag av ferdige mastertapes som bandet hadde levert til Voices of Wonder.

Trond Brandal


[media stories: after the ruling]
	Farlige forbindelser Commentary on the ruling in the VoW vs. Motorpsycho-lawsuit taken from the Norwegian musicians' magazine NORSK MUSIKERBLAD #7/8, 2000 [vol.87] on 2000-08-29. Sent in by Trond Brandal himself. Motorpsycho-dommen i Oslo byrett gir både interessante og skremmende perspektiver på den rettslige stillingen mellom artist og plateselskap. På den ene side fastslår dommen at en artist som selv har bekostet en utgitt plateinnspilling, er kvalifisert til medlemskap i GRAMOs produsentsektor. På den annen side viser retten til at rettighetene til slike innspillinger tradisjonelt ligger hos plateselskapet, at det så å si er vanlig praksis at artisten overdrar rettighetene til sine prestasjoner for den tida innspillingen er beskyttet. På dette punktet skurrer dommen, både i Motorpsychos ører og i andres, nettopp fordi bandet selv eier innspillingene. I de tilfeller hvor et plateselskap engasjerer en artist for selskapets risiko, er det ingen tvil om at selskapet eier både innspillingen og utnyttelsesrettighetene. Men hva er situasjonen når artisten har tatt all risiko? Kan «vanlig praksis» i bransjen uten videre overføres på en type avtaleforhold som i hvert fall i 1991 slett ikke var vanlig? Rettens konklusjon minner mye om å summere epler og pærer, fordi man har forsøkt å finne minste felles multiplum for to helt ulike former for samarbeid mellom artist og selskap. At enkelte deler av kontraktene tolkes strengt etter sin ordlyd, mens andre deler visstnok ikke skal tas bokstavlig, gjør ikke forvirringen mindre. Vi er blitt lurt, sa medlemmene av Motorpsycho da pressen ba om bandets kommentar under rettssaken i juni. Den oppfatningen kan ingen ta fra dem, selv ikke domstolene. Norsk Musikerblad er selv blitt ført bak lyset av Ketil Sveen, daglig leder i Voices of Wonder. Året var 1994, måneden var april, og anledningen var vår journalist Bård Skars artikkel med tittelen «Konger og treller i platebransjen». Sveen uttalte at Voices of Wonder aldri hadde tatt imot en ferdig master, og at de aldri ville komme til å gjøre det heller. På det tidspunktet fantes det sju Motorpsycho-utgivelser i butikkhyllene. Alle var produsert på grunnlag av ferdige mastertapes som bandet hadde levert til Voices of Wonder. Trond Brandal Back to the Motorpsycho vs. Voices of Wonder page...