Article about the VOW-lawsuit
taken from the Norwegian news agency
NTB PLUSS, 1999-11-03.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.
Oslo: I disse dager forhandler Motorpsycho og Voices of Wonder for fullt for å unngå rettssak. Likevel regner bransjen med at dette bare er starten på liknende søksmål mellom andre norske artister og deres plateselskaper.
Det dreier seg naturligvis om fordeling av penger, og varighet av kontrakt. Nå venter utøverorganisasjonene et ras av liknende saker. GramArt (Grammofonartistenes Forening) har hittil i år opplevd en eksplosjon i antall henvendelser fra artister med problemer.
Norsk Musikerforbund, som fører saken for Motorpsycho varsler nå sine medlemmer om at de må vise varsomhet når de inngår platekontrakt. Ikke minst må de følge med på om selskapene følger opp sine konstraktsfestede forpliktelser.
Vi har sett flere saker som ligner på situasjonen til Motorpsycho. Nå er det høyst påkrevd at det blir slått alarm, sier Trond Brandal i Norsk Musikerforbund.
Motorpsycho vil ut av de gamle platekontraktene de har skrevet med Voices of Wonder, og få tilbake rettighetene til utgivelsene. Dermed har bandet gått til sak mot sitt mangeårige plateselskap der de bestrider gyldigheten av tre kontrakter fra perioden 1991 til 1993. Dette inkluderer utgivelsene «Lobotomizer» (1991), «8 Soothing Songs For Ruth» (1992) og «Demon Box» (1993). Etter disse albumene vinket Motorpsycho, som allerede hadde rukket å gjøre seg godt bemerket både i inn- og utland, farvel.
Alle utgivelsene har solgt godt. Gruppa mener de har krav på en større andel av fortjenesten av salget enn det de har fått. Motorpsycho har selv tatt alle kostnader ved innspilling og er kommet til plateselskapet med ferdig produkt, en såkalt mastertape, som nærmest kan sendes rett til trykking.
I arbeidet med kontraktstvisten viser det seg også at plateselskapet Voices of Wonder har mottatt stønad fra kassettavgiftsfondet på 195.000 kroner til blant annet innspilling. Bandet viser i den forbindelse til at de aldri har fått glede av støtten selv om de har betalt alle studioinnspillingene.
Det er også uenighet mellom Motorpsycho og plateselskapet om en forlagsavtale som er nevnt i kontrakten. Da partene skrev kontrakt, ble de aldri enige om dette og noen forlagsavtale ble aldri underskrevet.
Motorpsycho gikk til sak mot Voices of Wonder i vår. Nå er partene i full gang med forhandlinger før rettssaken kommer i gang. Blir det et forlik, vil denne saken unnlates fra offentlighetens øyne, slik musikkbransjen har for vane.
Lommerusk, det er det mange norske artister risikerer å bli sittende igjen med. Jeg har sett hårreisende kontraktstilbud. Nylig ble vi presentert en kontrakt hvor artisten var avspist med usle 15 prosent royalty i en lisensavtale - og det var først etter at alle utgifter for plateselskapet var trukket fra, forteller Brandal hos Norsk Musikerforbund. Han advarer artister mot å haste etter å skrive under kontrakter, som ofte ikke er så forferdelig gunstige. Han minner om at det i dag finnes en standardkontrakt som kan være et godt utgangspunkt.
Jeg har truffet band som har fått 48 timer på seg til å si ja eller nei til en platekontrakt. Det er useriøst, sier Brandal og ber nå utøverne i underholdningsindustrien om å ta av seg solbrillene.
Motorpsycho hadde avtalt en 40/60 fordeling med Voices of Wonder. I standardkontrakter som er framforhandlet av bransjen i fellesskap anbefales en fordeling på 50/50.
En musikkinnspilling koster i dag en brøkdel av hva det kostet å gå i studio i musikkbransjens barndom. Derfor er det i dag vanlig at bandene eller artisten kommer til plateselskapene med en ferdiginnspilt mastertape under armen.
I USA, hvor underholdningsverden er langt mer profesjonalisert, er det vanlig at plateselskapets utgivelse og distribusjon skjer ved lisensiering (lån av rettigheten). Men det er artisten selv som eier selve innspillingen og har dermed kontroll over for eksempel «Best of...»-samlinger, som ofte har vært rot til bitter strid mellom artister og plateselskaper.
Helle Høiness
