home

  [media stories: appealing the second ruling]




Platekontrakter og urimelighet

Article on the situation
in the VoW vs. Motorpsycho lawsuit
taken from the Norwegian lawyer company's site:
WIKBORG, REIN & CO:, 2002-01-28.
Found at the wrco site by Trond Brandal.


Motorpsycho, et av 1990-tallets mest suksessrike norske band samt en av Norges musikkindustris største eksportvarer, har anket saken mot sitt tidligere plateselskap inn for Høyesterett. Tvisten dreier seg om bandets rett til å gi ut tre plateinnspillinger som bandet ferdigstilte for egen regning tidlig på 1990-tallet. Saken er interessant; for det første fordi det er svært få saker med dette temaet som i det hele tatt blir undergitt rettslig behandling i Norge, og også fordi den setter søkelys på en bransje som både i Norge og internasjonalt har vært kritisert for en svært ensidig kontraktspraksis.

Motorpsycho inngikk tre avtaler med plateselskapet Voices of Wonder om utgivelse av tre plater tidlig på 1990-tallet. Medlemmene var den gang 20 år gamle. Arbeidsfordelingen under kontrakten var annerledes enn den tradisjonelle fordelingen under en platekontrakt. Bandet stod for hele produksjonen av de tre platene, fra å levere ferdige mastertapes til å utforme plateomslagene. Voices of Wonder's rolle var å stå for salg og distribusjon. På tross av dette la avtalene til grunn en overskuddsfordeling på 40/60 i plateselskapets favør. Avtalene ble sagt opp fra bandets side i 1995.

Avtalene overfører rettighetene til å selge og distribuere plateinnspillingene til Voices of Wonder. I en dom høsten 2000 slo Oslo byrett fast at bandet var opphavsmann og rettighetshaver til musikken, men at disse rettighetene var overdratt til plateselskapet, i alle former uten tidsbegrensning.

Borgarting Lagmannsrett avsa dom i ankesaken 4. desember 2001. Bandet anførte for Lagmannsretten prinsipalt at avtalene måtte tolkes som tidsbegrensede. Subsidiært at det forelå vesentlig mislighold fra plateselskapet, da det ikke utførte salget og distribusjonen på en tilfredstillende måte. Atter subsidiært ble det anført at avtalene måtte lempes i medhold av avtalelovens § 36, fordi de var svært urimelige etter sitt innhold. Bandets påstand var at medlemmene var unge da avtalen ble inngått, og at de ble lurt til å skrive under på noe de ikke forstod rekkevidden av.

Lagmannsretten kom frem til, på grunnlag av ren avtalefortolkning, at rettighetene var overdratt uten tidsbegrensning. Bandets atter subsidiære påstand blir også tilbakevist, da det ble lagt til grunn at de hadde god tid til å rådføre seg med andre i forbindelse med kontraktsforhandlingene. Til tross for at lagmannsretten ikke åpnet for en lemping av avtalene i medhold av avtalelovens § 36, la retten til grunn at overskuddsfordelingen var spesiell på bakgrunn av den avtalte arbeidsfordeling.

Dommen er uheldig dersom den blir stående, i og med at den forsterker og legitimerer den bruk av sterk ensidig kontraktspraksis som spesielt plateselskaper har blitt kritisert for å anvende. Unge talenter omfavnes tidlig og knyttes til kontrakter som det kan være vanskelig å se rekkevidden av, og som i ytterste konsekvens, som i dette tilfellet, legger tidsubegrensede bånd på egne verk.

Dommen viser også viktigheten av at utøvende artister er kritiske og bør rådføre seg med ekspertise i forbindelse med konkrete kontraktsforhandlinger. Resultatet av denne dommen er at unnlatelsen av å gjøre dette kan bli brukt mot artistene senere.

Lars Berge Andersen