gjør vitterlig:

DOM

av 11. august 2000

i sak nr. 99-03181 A/69

Det ble etter dette avsagt slik

Saken gjelder tvist om forståelsen av tre kontrakter vedrørende utgivelse av plateinnspillinger som musikkgruppen Motorpsycho inngikk med plateselskapet Voices of Wonder Records (VOW) i årene 1991 - 1993.

"Bandet" Motorpsycho startet opp i 1989, og bestod den gang av Kjell Runar Jensen, Bent Sæther og Hans Magnus Ryan. I løpet av det første året spilte de sporadiske konserter, og hadde også utgitt en såkalt demo-kassett, før de i desember 1990 gikk i studio. For egen regning spilte de inn det som skulle bli deres første grammofonutgivelse, "Lobotomizer". I løpet av våren 1991 kom de via Kjell Runar Jensen i kontakt med VOW, og sistnevnte påtok seg å utgi innspillingen.

Voices of Wonder Records er et såkalt uavhengig plateselskap (independent/indie - label), og ble satte i gang av Per Thomas Lund, Ketil Sveen og Dag Krogsvold i 1987. Etableringen skjedde etter mønster av de britiske uavhengige plateselskapene som f.eks. Factory og Creation. Utgivelsene til selskapet siktet seg inn på et smalt segment av musikkmarkedet, og med vekt på "treffe" platekjøpere med en sær(lig) interesse for musikk. En uttalt policy for VOW (og for andre uavhengige selskaper) var å utgi musikken på artistens premisser. Inntil våren 1991 hadde VOW 25 utgivelser bak seg, og hadde markert seg som en nyskapning blant norske plateselskap. Det er imidlertid en realitet at selskapet til da ikke hadde tjent penger på sine utgivelser.

Det ble inngått kontrakt den 25. mai 1991 med Motorpsycho. I henhold til avtalen skulle Motorpsycho bidra med en ferdigstilt mastertape som var egnet for utgivelse. Kostnadene til dette skulle de dekke selv. VOW påtok seg å utgi innspillingen herunder mangfoldiggjøre innspillingen i LP formatet, samt distribusjon og markedsføring. Samtidig fikk selskapet opsjon på to LP/CD utgivelser til. Opsjonsklausulen er utformet slik at selskapet har opsjon på

"utgivelse av 1 LP/CD, hvert år i de følgende 2 år (heretter omtalt som opsjonsperioden). Opsjonen må gjøres gjeldende innen den i det enkelte år. Dersom selskapet ikke gjør opsjonen gjeldende innen den ovennevnte dato det enkelte år, kan opsjonen heller ikke gjøres gjeldende i de påfølgende år, og selskapets rettigheter til utgivelser med artisten bortfaller i sin helhet. Dersom artisten ikke spiller inn verker som er egnet til utgivelse innen den nevnte dato det enkelte år, bortfaller ikke selskapets opsjonsrettigheter. I sistnevnte tilfelle får selskapet forlenget sin frist med å gjøre opsjonen gjeldende til påfølgende år.

(.....)

Selskapet har, med det unntak som er nevnt ovenfor, eksklusive rettigheter til utgivelser med artisten og de individuelle musikere i opsjonsperioden.

Motorpsycho påtok seg utformingen av omslag og label, mens selskapet skulle dekke kostnadene innenfor en viss ramme.

Av kontraktens § 3 siste del fremgår:

Selskapet forplikter seg til å betale NCB-avgift i.h.t. TONO`s regelverk

Det skal tegnes en forlagsavtale mellom selskap og artist/-komponist.

Videre heter det i § 5:

Selskapet har eksklusive rettigheter til å utgi musikkverket i det antall, den form (som angitt i § 2), og i de opplag de finner det fornuftig og hensiktsmessig. Disse rettighetene er ikke tidsbegrenset.
(.....)

Selskapets rettigheter til musikkverket gjelder hele verden.

Artisten har eiendomsretten til mastertapen.

neste bestemmelse fremgår det at mastertapen til innspillingen skal selskapet besitte med mindre Motorpsycho ønsker noe annet. Om inntektsfordelingen følger det i § 7:

Selskapet får sine utgifter i forbindelse med prosjektet (ferdigstillelse, distribusjon, markedsføring etc.) dekket gjennom salg av musikkverket og andre inntekter som prosjektet måtte generere. Disse utgifter som relaterer seg direkte til prosjektet skal kunne dokumenteres på en ordentlig måte, og artisten kan kreve å få se orginalbilagene.

Selskapet har til hensikt å søke NKAF (Norsk Kassettavgifts Fond) om støtte til prosjektet. Eventuell innvilget støtte til prosjektet går til reduksjon av selskapets utgifter (se foregående avsnitt). Artisten står fritt til selv å søke om innspillingsstøtte fra NKAF, eventuell innvilget støtte tilfaller da artisten i sin helhet.

Når ovennevnte kostnader er dekket, deles det fremkomne overskudd mellom selskap og artist etter følgende fordelingsnøkkel:

Lobotomizer kom ut høsten 1991, og samtidig med dette sluttet Kjell Runar Jensen. Inn som nytt medlem i gruppen kom Håkon Gebhardt. Platen ble godt mottatt og ga løfte om at Motorpsycho hadde potensiale til å levere mer og bedre. Det ble tidlig klart at VOW ønsket å benytte sin opsjon til å gi ut oppfølgeren; Soothe. Den 28. mars 1992 inngikk partene avtale for denne innspillingen. Innholdet i avtalen er tilsvarende som den første, dog med den modifikasjon at det gjenstod opsjon på én utgivelse til. Bandet turnerte ekstensivt og opparbeidet seg en viss tilhengerskare, etter hvert også ellers i Europa. I denne tiden kom Helge Steen inn som assosiert medlem av gruppen.

Høsten 1992 gikk Motorpsycho i studio og spilte inn materialet til det som skulle bli neste utgivelse; Demon Box. Det ble lydfestet et omfattende materiale, og gruppen ønsket å gi ut dette som dobbel LP/dobbel CD. En slik utgivelse er beheftet med betydelige kostnader og det ble avtalt å gi ut en dobbel LP og en forkortet CD utgave. På grunn av kostnadene med denne utgivelsen ble det enighet om at VOW skulle få opsjon på en mini-CD og en live-CD. I avtalen er dette formulert slik:

Selskapet har opsjon på utgivelse av en live CD og en mini CD inneholdende LP-sporene fra "Demon Box" samt studio outtakes fra innspillingen av "Demon Box".

Utgivelsene skal finne sted innen 31/12-94.

Selskapet har eksklusive rettigheter til utgivelser med artisten frem til 31/12-93.

For øvrig er ordlyden den samme som i de andre avtalene. Den siste avtalen ble undertegnet den 13. januar 1993. På denne tiden hadde gruppen et tett turnèprogram og var på vei til Tyskland på sin første utenlandsturnè. Senere på året ble ”The Mountain EP” gitt ut. Demon Box ble nominert til Spillemannsprisen i kategorien "rock", og etter årsskiftet 1993/94 ga gruppen også ut EPen "Another Ugly EP".

VOW søkte om produksjonsstøtte fra Norsk Kassettavgiftsfond for utgivelsene Demon Box, Mountain EP og Another Ugly EP. Støtte ble innvilget med henholdsvis 75 000, 60 000 og 60 000 kroner.

Kommunikasjonen mellom Motorpsycho og VOW utviklet seg negativt. Sommeren 1993 oversendte VOW et forslag til forlagsavtale som var ferdig undertegnet av selskapet uten at Motorpsycho responderte på dette. I henhold til forslaget til avtalen skulle opphavsmannen overlate til Voices of Wonder Publishing rettighetene til tekst og melodi i alle land for alle verk som gis ut på VOW Records i de neste fem årene. Royalty på salg av noter ble satt til 5 % av utsalgspris. De mekaniske royalty for salg i Norge skulle fordeles med 2/3 til Motorpsycho og 1/3 til forlaget. Videre skulle opphavsmannen ha 50 % av de mekaniske royalty i utlandet (sub-publishing), mens resterende fordeles mellom forlag og sub-publisher. For publikasjon av tekstmaterialet var godtgjørelsen til Motorpsycho satt til 50 % av det honoraret som forlaget mottar. Avtalen er bare tidsbegrenset av beskyttelsestiden i åndsverkloven.

Utover i 1994 signaliserte Motorpsycho at de verken ønsket å inngå en forlagsavtale med VOW og heller ikke anså seg forpliktet til å utgi Live-CD.

Den 26. januar 1995 meddelte Motorpsycho sin manager, Cecilie Lykke, VOW at:

Vi har fått en advokat til å gå igjennom kontraktene Motorpsycho har skrevet under med Voices Of Wonder.
Vi anser samarbeidet for opphørt, da opsjonen i eksisterende avtaler har utløpt.
Det er ikke aktuelt for Motorpsycho å inngå nye avtaler med Voices of Wonder.
Dette gjelder for både live-utgivelsen og forlagsavtalen.

Etter dette var det liten eller ingen kontakt mellom partene, før det mot slutten av 1996 var en del brevveksling. Den 25. november 1996 ble det da også meddelt fra Motorpsycho at man oppfattet det slik at bandet rettmessig kunne overlate videre produksjon, markedsføring og salg av tidligere utgivelser til sitt nye plateselskap.

Partene inngikk den 17. mars 1997 avtale om tre måneders suspensjon av eventuelle foreldelsesfrister. Partene har heller ikke etter dette kommet til enighet om de omtvistede forholdene.

I 1998 tok Motorpsycho kontakt med vederlagsbyrået GRAMO, og gjorde gjeldende at de måtte anses som tilvirker i relasjon til åndsverkloven § 45 b. Bandet oppfattet det derfor slik at de var berettiget til tilvirkervederlaget ved kringkasting av Motorpsycho sine utgivelser på VOW. GRAMO meddelte den 15. desember 1998 at fremtidig tilvirkervederlag holdes tilbake inntil spørsmålet om hvem som er å anse som tilvirker er avgjort.

Ved stevning til Oslo byrett av 23. mars 1999 gikk Motorpsycho til søksmål mot Voices of Wonder Records med påstand om at avtalene er lovlig oppsagt, subsidiært lovlig hevet. Videre er det lagt ned påstand om at saksøker har rett til vederlag for tilvirkerrettighetene og den produksjonsstøtten som selskapet har mottatt fra kassettavgiftsfondet. I tillegg kommer saksomkostninger. Voices of Wonder innga rettidig tilsvar, og tok samtidig ut motsøksmål. I hovedsøksmålet ble det påstått frifinnelse og i motsøksmålet er nedlagt påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

Den 7. oktober 2000 ble det avholdt rettsmeklingsmøte, uten at det kom til en løsning på saken.

Hovedforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus i tiden 26. - 29. juni 2000. Saksøkerne møtte med sin prosessfullmektig, advokat Erik Nadheim. Både Håkon Gebhardt, Hans Magnus Ryan og Bent Sæther avga partsforklaring. Voices of Wonder møtte med sin prosessfullmektig, advokat Peter G. Nitter. Styrets leder, Dag Krogsvold, avga partsforklaring for saksøkte. Det ble under hovedforhandlingen avhørt åtte vitner, og for øvrig er det foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.

Saksøker har i det vesentlige anført:
Det er enighet mellom partene at de tre inngåtte avtalene ikke kan forstås etter sin ordlyd, men uenighet om hvilke deler av avtalene dette gjelder for.

I henhold til ordlyden i avtalene er utgivelsesretten ikke tidsbegrenset. For samtlige av de tre (fem) utgivelsene på VOW har Motorpsycho selv stått for innspilling og produksjon av lydmaterialet, og herunder bekostet studioutgifter og materialbruk. I henhold til foreliggende avtaler er Motorpsycho eier av mastertapene, og innholdet på disse. Ketil Sveen har forklart at bakgrunnen for denne klausulen var at gruppen skulle ha kontroll på innspillingen f. eks. ved en konkurs i VOW slik at den ikke gikk inn som en del av boet. For øvrig vises det til at medlemmene i bandet har gitt uttrykk for at de trodde dette ga dem kontroll over innspillingen etter kontraktstidens utløp, d.v.s. når eventuelle opsjonsforpliktelser var oppfylt eller bortfalt.

De foreliggende avtaler må forstås som lisensavtaler, d.v.s. en samarbeidsavtale mellom eier av mastertapen og selskapet, hvor sistnevnte leier innholdet for utgivelse. Det typiske ved en lisensavtale er at lisensgiveren leverer et ferdig innspilt materiale, og lisenshaverne mangfoldiggjør og distribuerer innspillingen. Kostnadsfordelingen/overskuddsfordelingen trekker også i retning av at kontraktene gjelder lisensiering.

Det er vanlig at en lisensavtale begrenses i tid, og at partene har adgang til å si opp avtalen. I den sammenheng vises det til pkt. 4 i standardavtalene utarbeidet av GRAMART og FONO, "Lisensavtale". Slik oppsigelsesadgang må derfor også innfortolkes i de foreliggende avtalene. Dette underbygges av den oppfatning som Motorpsycho hadde om at avtalen utløp, og at dersom partene ikke ønsket å samarbeide videre var man enige om at det var greit.

Forutsatt at retten kommer til at det ikke kan innfortolkes en oppsigelsesklausul, må denne delen av avtalen settes til side i medhold av avtaleloven § 36. En lisensavtale hvor VOW er gitt eksklusiv utgivelsesrett i hele den tiden innspillingen er beskyttet (life of copyright) er sterkt urimelig og ensidig bebyrdende for Motorpsycho. Samarbeidsavtalene som sådan er begrenset i tid, og det blir derfor ikke sammenheng i avtalene at VOW skal sitte med alle rettighetene til utgivelsene etter at samarbeidet mellom partene er opphørt. Det anføres også at VOW har forsømt sitt ansvar etter samarbeidsavtalene med ikke å holde utgivelsene tilgjengelig for publikum. Både er det mangler ved de format som senere er benyttet, og det er store vanskeligheter med distribusjonen utenfor Norge. Motorpsycho sine tilhengere i utlandet har store problemer med å få tak i eldre utgivelser, særlig gjelder det LP-formatet (grammofonplate).

Motorpsycho var ved kontraktsinngåelsen unge mennesker uten særlig erfaring med slike avtaleforhold. De hadde verken den kunnskap eller innsikt som trengtes for å kunne vurdere risikoen ved disse avtalene, og hadde heller ikke forutsetning for å se de fremtidige konsekvensene med å inngå avtalene. Også lojalitetsplikten i avtaleforhold må her få betydning. VOW var den profesjonelle part og som utformer av avtaleteksten hadde de opplysningsplikt overfor Motorpsycho, herunder måtte det forventes at de redegjorde for hvilke fremtidige forpliktelser og konsekvenser avtalen kunne føre til. Også den konsekvens at bandet risikerte å bli nektet rettighetene til sin egen innspilling, en innspilling som de selv leverte og hadde bekostet.

Det forhold at foreliggende avtaler avviker fra de standardavtalene som er utviklet av bransjens organisasjoner taler også for at den aktuelle klausulen må settes til side som ugyldig, jf. avtaleloven § 36.

Atter subsidiært anføres at VOW har misligholdt avtalen på en slik måte at det gir grunnlag for å heve avtalen. Den aktuelle klausulen gir saksøkte stor kontroll over verket, og dette forutsetter at plateselskapet utviser stor lojalitet vis-à-vis Motorpsycho ved sin forvaltning av verkene. VOW har misligholdt avtalen både ved manglende distribusjon i utlandet og ved dårlig markedsføringen av utgivelsene. Ved sine turneer i utlandet har gruppen til stadighet blitt konfrontert med publikum som etterlyser de eldre utgivelsene.

Utgangspunktet er at ved vanlige innspillingskontrakter blir plateselskapet ansett som tilvirker og har krav på de vederlagene som følger av denne stillingen. I nærværende sak må Motorpsycho selv anses som tilvirker og har derfor også krav på tilvirkervederlaget ved kringkasting som innkreves via GRAMO.

FONO har i retten uttalt at normalt er det den som eier matertapen som er å anse som tilvirker. Det følger klart av avtalen at Motorpsycho har eierrettighetene til denne. I tillegg kommer det forhold at saksøkerne selv har bekostet og foretatt innspillingen/lysfestningen av samtlige verk. Selskapet har således ikke bidratt på noen måte ved lydfestingen som kan rettferdiggjøre at selskapet skal anses å ha tilvirkerrettighetene og derigjennom motta tilvirkervederlaget.
I tillegg kommer det forhold at avtalene som er inngått mellom partene må anses som lisensavtaler, og ved slike avtaler er det lisensgiver som anses som tilvirker.

På den bakgrunn må Motorpsycho være den som har retten til tilvirkervederlagene som formidlet via GRAMO.

VOW har mottatt produksjonsstøtte fra NKAF med til sammen 195 000 kroner. For saksøker er det uklart hva motparten har brukt disse midlene til. Utgangspunktet må være at produksjonsstøtten skal tilfalle den som har hatt utgiftene til produksjonen av verket, og i dette tilfellet er det Motorpsycho. De har selv foretatt og bekostet lydfestingen, herunder miksing av materialet til ferdig mastertape. Disse utgiftene er også de største utgiftene ved produksjonen. En vesentlig del av denne støtten skulle derfor vært viderebetalt til Motorpsycho.

Saksøkte har i sitt prosesskrift av 20. juni 2000 anført som grunnlag for frifinnelse at kravet er foreldet. For det første må anførselen være for sent fremsatt, jf. tvml. § 333. Uansett foreligger det ikke foreldelse all den tid Motorpsycho først i desember 1998 fikk kunnskap om at VOW hadde mottatt den aktuelle støtten. Det er først fra dette tidspunkt foreldelsesfristen tar til å løpe, jf. § 10 i foreldelsesloven.

I motsøksmålet er det fremmet krav om erstatning for tap som følge av at Motorpsycho nektet å inngå forlagsavtale, samt for manglende live-CD utgivelse.

Prinsipalt gjør saksøker gjeldende at VOW sine krav etter avtalene er foreldet. Foreldelsesloven gjelder også krav om kontraktsforpliktelser på annet enn pengefordringer, og fristen løper fra den dag VOW først hadde rett til å få kravet oppfylt, jf. § 3. Fristen avbrytes bare ved søksmål, jf. foreldelsesloven § 14. Ved Cecilie Lykke sitt brev av 26. januar 1995 ble VOW kjent med at Motorpsycho ikke aktet å oppfylle de aktuelle forpliktelsene, og fristen tok til å løpe senest fra dette tidspunkt. 25. mai 1999 gikk saksøkte til motsøksmål om kravet, og først da ble foreldelsesfristen avbrutt. Foreldelse var på det tidspunkt inntrådt.

For spørsmålet om forlagsavtale gjøres det subsidiært gjeldende at denne i utgangspunktet var en intensjonserklæring mellom partene, og at slik avtale skulle inngås forutsatt at partene ble enige om vilkårene i en slik avtale. Det har i ettertid vist seg at VOW utelukkende ønsket å inngå en forlagsavtale for å bedre sin økonomisk situasjon, ved at VOW skulle få en andel av bandets økonomiske utbytte av de mekaniske royalties. Det var ikke kjent for Motorpsycho i 1991 - 1993 at en forlagsavtale ville medføre at en del av gruppens inntekter ved en slik avtale ville tilfalle VOW.

For øvrig vises det til åndsverkloven § 39 d som inneholder regler om hvilke plikter et forlag har. Det er på det rene at VOW ikke hadde planer om å utgi verken noter eller tekstmaterialet, og heller ikke på annen måte foreta seg noe som kune medføre ekstra inntekter for Motorpsycho. Saksøker må derfor ha rett til å reservere seg mot å inngå en avtale som ikke fører til annet enn tapte inntekter.

Subsidiært for så vidt gjelder utgivelse av Live-CD anføres at avtalen satt en endelig frist for opsjonen til den 31.12.94. Motorpsycho maktet ikke å gjøre live-opptak av en kvalitet, herunder både kunstnerisk og teknisk, som det kunne forsvares å utgi. Bandet gjorde gjentatte forsøk i denne perioden på å lydfeste konsertopptredener. Dette var det forbundet kostnader ved, og VOW ønsket heller ikke å bidra til å dekke utgifter til en slik innspilling.

I tillegg kommer det forhold at bandet våren 1994 ga ut Another Ugly EP på VOW, og selskapet har uansett fikk dekt opp eventuelle inntekter ved denne.

Motorpsycho v/Gebhardt, Ryan og Sæther nedla etter dette slik

I hovedsøksmålet:

1. Samarbeidsavtalene mellom Motorpsycho og Voices of Wonder
    Records av 25.01.91, 28.03.92 og 13.01.93 er lovlig oppsagt.

Subsidiært:
    Samarbeidsavtalene av 25.01.91, 28.03.92 og 13.01.93 mellom
    Motorpsycho og Voices of Wonder Records AS er lovlig hevet
    pga mislighold.

2. Motorpsycho har rett til økonomisk vederlag for tilvirkerrettighetene,
    opptjent fra og med 1998.

3. Voices of Wonder Records AS tilpliktes å betale Motorpsycho
    produksjonsstøtte til dekning av innspillingsutgifter, fastsatt etter
    rettens skjønn, som selskapet har mottatt i fra Norsk
    Kassettavgiftsfond.

I motsøksmålet:
4. Motorpsycho frifinnes.

I begge søksmål:
5. Voices of Wonder Records AS tilpliktes å erstatte Motorpsycho
    sakens omkostninger innen 14 - fjorten - dager etter dommens
    forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall og til
    betaling skjer.

Saksøkte har i det vesentlige anført:
I henhold til § 5 i avtalene mellom Motorpsycho og VOW har sistnevnte rettighetene til de aktuelle innspillingene, og har derigjennom rett til å forvalte og utnytte disse kommersielt så lenge de er opphavsrettslig beskyttet.

Det er viktig å ha for seg at Motorpsycho utelukkende har overført rettighetene til innspillingene (fremføringen), men sitter fortsatt med opphavsretten til materialet (komposisjon og tekst). Bandet er således fri til å fremføre materialet i den form de måtte ønske, herunder å foreta ny innspilling av det samme låtmaterialet som finnes på utgivelsene på VOW.

En slik overdragelse av rettighetene til innspillingene som Motorpsycho har gjort er både vanlig og uproblematisk, også for det forholdet at overdragelsen gjelder i hele innspillingens beskyttelsestid (life of copyright).

Motorpsycho har gjort gjeldende at det må innfortolkes en adgang til å si opp avtalen, også med hensyn til overføringen av rettighetene til de aktuelle innspillingene. Dette synes å bygge på en argumentasjon om at avtalen er en lisensavtale, og at lisensiering av musikkutgivelser (grammofonplate/CD) normalt er tidsbegrenset. En lisens/lisensavtale er en avgrenset/begrenset overdragelse, d.v.s. en innskrenket overdragelse. Imidlertid følger det ingen spesiell betydning eller virkning av begrepsbruken. Det vil si at det ikke er avgjørende for om det er adgangen til å si opp avtalen at den er eller ikke er en lisensavtale.

Ordlyden i avtalen er klar, og for saksøkte var dette et viktig punkt i avtalen. VOW påtok seg en betydelig økonomisk risiko når de inngikk avtalen om å utgi bandets innspillinger. Ingen plateselskap ville gitt bandet en platekontrakt uten kontroll med utgivelsen og derved en sikkerhet for at en kunne få igjen pengene dersom utgivelsene solgte bra. Det kan derfor vanskelig innfortolkes en klausul i avtalen om at den kunne sies opp, også med virkning for de aktuelle rettighetene.

Når det gjelder motpartens anførsel om mislighold av avtalene er dette noe selskapet først ble konfrontert med ved uttak av stevningen, og det foreligger således ingen reklamasjon som kan grunngi heving av avtalen p.g.a. mislighold. Anførselen om mislighold synes å bygge på to forhold; manglende markedsføring og dårlig distribusjon i utlandet. Ved vurderingen av denne anførselen må det tas i betraktning at VOW er et lite selskap, med en nisjepreget profil og med begrensede distribusjonskanaler. Dette var Motorpsycho kjent med da de inngikk kontrakt med selskapet. Videre har bandet nektet VOW å benytte de distribusjonskanaler i utlandet som gruppens etterfølgende utgivelser er solgt gjennom. For øvrig har det formodningen mot seg at VOW ikke har gjort tilstrekkelig til å selge (markedsføre/distribuere) utgivelsene. For det første har Motorpsycho sin backkatalog solgt jevnt godt hele tiden, særlig tatt i betraktning alderen på utgivelsene. I tillegg kommer at dette er blant de utgivelser som VOW har solgt mest av, og som er av de mest lønnsomme utgivelsene for selskapet å selge. Grunnen er at tidligere opplag har betalt de faste produksjonskostnadene, og det er det derfor særlig god butikk for VOW å selge Motorpsycho platene.

VOW kan heller ikke se at det er grunnlag for sette til side den aktuelle delen av avtalen i medhold av avtaleloven § 36. Vurderingstemaet er den eventuelle urimeligheten i det aktuelle avsnittet i avtalen holdt opp mot det avtalerettslige utgangspunkt at avtaler skal holdes. Verken bandmedlemmenes unge alder eller deres eventuelle manglende evne til å forstå rekkevidden av at avtalen var tidsubegrenset på det aktuelle punkt tilsier at avtalen kan settes til side. Avtalens innhold atskiller seg ikke fra det som ellers er vanlig i bransjen, d.v.s. at det er vanlig at utgiverselskapet får en tidsubegrenset rett til å utgivelsen. Videre ble avtaleteksten ved den første avtalen gått nøye igjennom, og bandet fikk god tid til å vurdere den. Det må også ha betydning at avtalen gir bandet en relativt stor del av overskuddet ved salg i forhold til hva som ellers er vanlig i bransjen. Ytterligere kommer det forhold at VOW tok en betydelig risiko ved å gi bandet en platekontrakt, og brukte mye ressurser på å innarbeide bandet i markedet. I den aktuelle perioden (1991 - 1993) utga VOW nesten ingen plater med andre artister, men valgte å involvere/engasjere seg i Motorpsycho. Det må således anses som urimelig dersom selskapet skulle bli fratatt muligheten til å høste gevinsten av det arbeidet som er nedlagt tidligere. For øvrig må det ha betydning at den omstridte klausulen bare gjelder innspillingene og ikke verkene (musikk og tekst) som sådan.

Saksøkte har i motsøksmålet krevd erstatning for manglende oppfyllelse av kontraktene. Det gjelder både for Motorpsycho aldri leverte materialet til en Live-CD, og for manglende forlagsavtale.

VOW reserverer seg mot den oppfatning at Motorpsycho kunne la være å levere materiale til en Live CD. Opsjonen som selskapet hadde på en slik utgivelse var viktig for selskapets økonomi. Det hadde påtatt seg en stor risiko ved å utgi en dobbel LP (Demon Box), og ønsket en mulighet til å dekke opp et tap dersom utgivelsen salgsmessig ble mislykket. Den formuleringen som ble benyttet i avtalen med hensyn til tidsfrister må sees på som en arbeidsplan/tidsplan, og hvor bandet skulle ha klart et liveopptak som var egnet for utgivelse. Dersom bandet ikke maktet å fremskaffe et slikt materiale ble de ikke fri sin forpliktelse, men den ble skjøvet fremover i tid.

Når bandet til slutt nektet å samarbeide om å fremskaffe egnet materiale til en live-utgivelsen er dette et mislighold av avtalen som utløser erstatningsansvar. Motorpsycho har i ettertid utgitt en Live-CD, og denne solgte ca. 12 000 eksemplarer. Det må antas VOW ville maktet å selge et tilsvarende antall dersom Motorpsycho hadde levert materiale til en slik CD. Dette ville gitt et overskudd på ca. 489 000 kroner, hvorav VOW sin andel av dette (60 %) utgjør ca. 293 000 kroner og som kreves erstattet.

Det følger av samtlige av platekontraktene at det skal inngås en forlagsavtale mellom Motorpsycho og VOW. Dette er en vanlig fremgangsmåte, og er mellom annet inntatt som en mulighet i de standardkontrakter som Gramart og FONO har utarbeidet for m.a. innspillings- og enerettskontrakter. Som argumentasjon for ikke å inngå en slik avtale er det vist til at denne utelukkende skulle gi VOW inntekter på bekostning av Motorpsycho og at dette var et forhold som saksøkerne ikke var kjent med ved inngåelsen av platekontraktene. VOW avviser dette og viser til den aktivitetsplikt som selskapet har etter § 6 i det utkastet til forlagsavtale som VOW oversendte bandet.

For øvrig er innholdet i forlagsavtalen ordinært og inneholder ingen formuleringer eller klausuler som ligger utenfor det som er vanlig i bransjen. Motorpsycho gjorde heller ikke VOW kjent med hvilke forhold som medførte at man ikke lenger var villig til å inngå en forlagsavtale, eventuelt hvilke formuleringer man var uenige om. Det fremmes krav på erstatning for tapte inntekter som en slik forlagsavtale ville gitt.

Frem til og med 1999 har VOW innbetalt 324 184 kroner netto i NCB avgift og som er gått til Motorpsycho. 33 % av dette ville gitt VOW en utgiftsreduksjon på 108 051 kroner. Når det gjelder fremtidig tap er netto NCB avgift beregnet til ca. 37 000 kroner årlig, og VOW sin andel av dette er 12 303 kroner. Estimatet fremover ber basert på 8 år og en faktor på 10 som gir et estimert fremtidig tap på 123 026 kroner. I tillegg kommer tapte inntekter for kringkasting, antatt stort ca. kr 23 000. Samlet tap for dette blir ca. 254 000 kroner.

Saksøker har gjort gjeldende at kravene i motsøksmålet er foreldet. For det første tok fristen for foreldelse først til å løpe den 25. november 1996. Det var først fra dette tidspunkt VOW ble kjent med at Motorpsycho ikke aktet å oppfylle sine forpliktelser. Uansett om foreldelsesfristen tok til å løpe på et tidligere tidspunkt er foreldelse utelukket. Det er koneksitet mellom VOW sine krav om erstatning mot Motorpsycho og siste nevnte sitt krav mot VOW for urettmessig å ha mottatt produksjonsstøtte fra Kassettavgiftsfondet.

Det er VOW som har krav på det vederlaget som tilfaller tilvirkeren ( jf. åndsverkloven § 45 b) ved kringkasting av de aktuelle platene. Dette vederlaget er godtgjørelse for den innsats som plateprodusenten bidrar med ved innspilling og produksjonen av det aktuelle fonogrammet. Loven gir ingen klar løsning på hvem som er å anse som tilvirker, men normalt er dette plateselskapet. Selv om Motorpsycho selv har bekostet innspillingene av fonogrammene utgjør en plateproduksjon mer enn innspilling og miksing av lydmaterialet. Det er selskapet som har stått for den videre produksjonen av lydmaterialet ved å overføre mastertapen til glassmaster o.s.v., og som er grunnlaget for selve prosessen med å trykke opp grammofonplatene og CD.

Forutsatt at retten kommer til at selskapet ikke er å anse som tilvirker slik dette begrepet må forstås i relasjon til § 45 b, har VOW uansett krav på tilvirkervederlaget. Dette følger av § 7 første ledd i samtlige av de tre avtalene som er inngått med Motorpsycho, hvor det heter at selskapet får dekt sine utgiver med den enkelte produksjon gjennom "salg av musikkverket og andre inntekter som prosjektet måtte generere". Ander inntekter må her forstås også å innbefatte tilvirkervederlaget ved kringkasting.

Det følger av § 7 annet ledd i samtlige av de tre kontraktene at selskapet hadde til hensikt å søke produksjonsstøtte fra Norsk Kassettavgiftsfond til dekning av selskapets utgifter ved prosjektet. For øvrig stod Motorpsycho selv fritt til å søke om innspillingsstøtte fra NKAF. Det må således være på det rene at Motorpsycho ikke har krav på denne støtten.

Dersom VOW har mottatt støtte fra fondet på gale premisser er dette et forhold mellom fondet og selskapet. Det gir ikke Motorpsycho noe krav på andel av denne støtten.

Under alle omstendigheter er kravet fra bandet foreldet. Det vises til at det allerede i 1992 var kjent med at var innvilget produksjonsstøtte til VOW for de aktuelle platene.

Etter dette har Voices of Wonder Records nedlagt slik

I hovedsøksmålet:
Voices of Wonder Records AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

I motsøksmålet:
1. Motorpsycho v/Håkon Gebhardt, Hans Magnus Ryan og Bent
    Sæther dømmes til å betale Voices of Wonder Records AS
    erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. Voices of Wonder Records AS tilkjennes saksomkostninger.

---o0o---

Rettens merknader

Hovedsøksmålet
Retten behandler først spørsmålet om hvorvidt de tre samarbeidsavtalene er lovlig oppsagt, eventuelt lovlig hevet på grunn av mislighold. Herunder også om deler av avtalen kan settes til side i medhold av avtaleloven § 36.

Det sentrale punkt i avtalen er § 5, hvor selskapet er gitt eksklusive rettigheter til å gi ut innspillingen i det antall, den form og de opplag som VOW finner er fornuftig og hensiktsmessig. Denne rettigheten er bare tidsavgrenset av innspillingens beskyttelsestid på 50 år. Dette betyr at VOW beholder rettighetene til utgivelsen selv om samarbeidet om ytterligere/nye utgivelser med Motorpsycho har opphørt. Ingen av de tre avtalene fra 1991 - 1993 inneholder en klausul som gir adgang til å si opp denne delen av avtalen.

Retten kan vanskelig innfortolke en oppsigelsesadgang m.h.t. utgivelsesrettighetene i de foreliggende avtalene. Slik som ordlyden er formulert peker den klart i retning av at rettighetene til å utgi de aktuelle innspillingene er overdratt til VOW i hele innspillingens beskyttelsestid. De øvrige omstendighetene tilsier at dette var gjennomtenkt og hensikten ved inngåelsen av avtalen. De vises til at plateselskapet påtok seg økonomisk risiko da de "signet" Motorpsycho, og retten til å utgi innspillingen er den sentrale økonomiske inntektsmuligheten for selskapet til å få dekket sine omkostninger, eventuelt få overskudd på investeringen. For øvrig vises det til at dette er en vanlig bestemmelse i avtaler mellom artist og plateselskap.

Fra saksøkersiden er det anført at avtalen slik den er formulert er en lisensavtale, og at det ut fra avtaletypen kan utledes en adgang til å si oppavtalen, under henvisning særlig til at slike avtaler normalt er tidsbegrenset. Retten er enig i at det er mange forhold ved avtalene som gjør at de ligner en lisensavtaler slik disse normalt synes å være utformet i bransjen. Dette kan imidlertid være avgjørende. Avtalen og dens tekst må forstås ut fra sine formuleringer og forutsetninger.

Etter rettens vurdering synes det heller ikke å være grunn til å legge avgjørende vekt på at bandet har eiendomsretten til mastertapen, jf. åndsverkloven § 39 annet ledd.

All den tid både tekst og formål klart peker på i retning av at det ikke foreligger oppsigelsesadgang for utgivelsesretten kan en vanskelig kommet til et annet resultat enn at rettigheten til å utgi innspillingene ikke kan lovlig sies opp.

Retten kan heller ikke se at det er forhold som gjør at denne delen av avtalen kan settes til side i medhold av avtaleloven § 36. Det er verken påvist forhold fra da avtalene ble inngått eller en utvikling i ettertid som gir grunnlag for avtalesensur. Som anførsel har det vært vist til at Motorpsycho bestod av unge musikere den gang avtalene ble inngått, uten kunnskap om de forpliktelsene og rettighetene de gjorde avtale om. Det er for retten godtgjort at partene ved den første kontraktsinngåelsen gjennomgikk avtaleteksten sammen, og at Motorpsycho fikk god tid til å vurdere kontrakten. Bandets medlemmer var myndige og Motorpsycho hadde i tillegg anledning til å forelegge avtaleutkastet for utenforstående til vurdering. Det er da også slik at Bent Sæther forela avtalen for sin far. De fikk også anledning til å komme med innspill til kontraktsutformingen. Retten må derfor legge til grunn at medlemmene av gruppen i det vesentlige måtte skjønne hva de forpliktet seg til den gang avtalene ble undertegnet.

Retten kan heller ikke se at det har vært en utvikling i ettertid som har medført at balansen i avtalen er vesentlig forskjøvet. Den overskuddsfordelingen som var fastsatt den gang må vurderes som god tatt i betraktning at gruppen da var ukjent og det var usikkert hvorvidt bandet kom til å selge godt. Det forhold at bandet ved sine utgivelser i dag har en bedre overskuddsfordeling kan ikke i seg selv medføre at avtalene med VOW fremstår som urimelig for Motorpsycho. Avtalene må vurderes ut fra de forutsetninger som gjaldt den gang, og på det tidspunkt var artisten et ukjent band med en usikker prognose til å selge i markedet.

Det er videre reist som problemstilling at VOW har misligholdt avtalen og at dette gir Motorpsycho rettmessig grunnlag for å heve avtalen. Det fra saksøkerne særlig ført tre anførsler som støtter opp om dette grunnlaget; henholdsvis manglende og dårlig distribusjon av utgivelsene i utlandet, samt liten eller ingen markedsføring av utgivelsene.
Videre er det ført i marken at VOW ikke har sørget for å holde samtlige av de tidligere utgivelsene tilgjengelig i relevant form og format.

For at Motorpsycho skal kunne heve avtalen må VOW ha misligholdt avtalen vesentlig. Etter rettens oppfatning må en da ta i betraktning de forutsetningene som lå til grunn ved avtaleinngåelsen. Ut fra foreliggende dokumentasjon og bevisførsel er det vanskelig å se at VOW har sviktet ved markedsføring og distribusjon av Motorpsycho sine utgivelser i et slikt omfang at det foreligger vesentlig misligholdt avtalen. Det vises både til at VOW var og er et nisjepreget plateselskap med et smalt nedslagsfelt, og i det vesentlige drevet av entusiaster på sin fritid. I tillegg kommer at Motorpsycho faktisk har hatt et ikke ubetydelig salg av sine gamle utgivelser etter at samarbeidet med VOW opphørte. Dette kan ha ulike forklaringer, men tilsier uansett at VOW sin distribusjonen av Motorpsycho har fungert på et visst nivå.

Når retten likevel alvorlig har vurdert om det foreligger et vesentlig mislighold fra VOW sin side grunner dette seg særlig på hvordan deres sentrale verk på VOW, Demon Box, er blitt "forvaltet". Utgivelsen er/var primært en dobbel Lp, og var også ønsket utgitt som en dobbel Cd. Som en følge av kostnadene ved dette inngikk partene et kompromiss, slik at det ble avtalt utgivelse av en dobbel Lp, mens Cd-utgivelsen ble enkel. Dette medførte at ikke alt materialet fikk plass på Cd-utgivelsen, men ble delvis gitt ut på en mini-Cd. Senere har VOW stoppet å utgi Lp-utgaven i flere opplag og den eneste som "holdes i live" er Cd versjonen. Verket i det som artisten anser som dets opprinnelige form er således ikke holdt tilgjengelig lenger.

Det må videre legges til grunn at VOW er/var godt kjent med at Lp-formatet (dobbel-Lpen) var artistisk viktig for Motorpsycho.

Spørsmålet som kan reise er hvorvidt manglende utgivelse av dobbel-Lpen innebærer et vesentlig mislighold av avtalen fra januar 1993. Som det følger av avtalen (§ 5) at VOW "eksklusive rettigheter til å utgi musikkverket i den antall, den form (som angitt i § 2), og i de opplag de finner det fornuftig og hensiktsmessig.". Av § 2 fremgår det at "Musikkverket skal gis ut på dobbel LP og enkel CD."

Retten legger til grunn at foreligger et mislighold av avtalen fra VOW sin side. Som nevnt var det kjent for VOW at utgivelsen i sin opprinnelige form var viktig for bandet. Videre "betalte" bandet for de merkostnadene som heftet ved dobbel-Lp formatet ved opsjon på ytterligere to utgivelser. Dette var særlig begrunnet med at dersom Demon Box ikke solgte fikk VOW mulighet til å tjene penger på en mini CD og en live CD. Imidlertid solgte Demon Box godt og ga VOW gode inntekter. I tillegg hadde VOW betydelige inntekter på de to etterfølgende utgivelsene, Mountain EP og Another Ugly EP.

Det følger imidlertid av avtalen at VOW har stor frihet til å bestemme antall og opplag som fonogrammene skal utgis i. Imidlertid anser retten det for godtgjort at det er etterspørsel etter denne utgivelsen, og bandet har et betydelig backkatalogsalg. Det vises også til at Motorpsycho sin nåværende utgiver utenfor Norge - Stickman Records - har anmodet VOW om å få lisens til å utgi Demon Box i Lp-formatet. VOW har ikke gitt samtykke til dette.

Det er ved vurderingen også tatt hensyn til at avtalen gjelder et åndsverk, og etter rettens vurdering må det da stilles strenge krav til rettighetshavernes forvaltning av dette.
Disse forholdene samlet sett trekker i retning av at det foreligger et vesentlig mislighold av avtalen fra 1993 vedrørende Demon Box.

Når retten likevel er kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å heve avtalen skyldes dette at det ikke foreligger dokumentasjon på at Motorpsycho har kommunisert sin misnøye vedrørende dette forholdet på en tilfredsstillende måte. Heving er en misligholdsbeføyelse som terminerer et avtaleforhold og medfører en betydelig inngripen i et etablert kontraktsforhold. Før heving kan bli aktuelt må det derfor forutsettes at partene har forsøkt å komme frem til løsninger som kan fungere tilfredsstillende dem imellom. En reell reklamasjon er normalt innledningen til et slikt forsøk, og ville normalt kunne initiert en endret holdning hos kontraktsmotparten. Slik reklamasjon er ikke dokumentert.

Saksøkernes primære påstand om at avtalen er rettmessig sagt opp, subsidiært lovlig hevet tas derfor ikke til følge. Dette utelukker ikke en fremtidig heving av avtalen dersom VOW i fortsettelsen ikke tilgjengeliggjør de utgivelsene i de avtalte format som det fortsatt er etterspørsel etter.

Motorpsycho anser seg berettiget til produsentvederlaget (tilvirker) ved kringkasting av utgivelsene i medhold av åndsverkloven § 45 b. Frem til GRAMO besluttet å holde tilbake produsentvederlaget den 15. desember 1998 var dette vederlaget utbetalt til VOW.

Åndsverkloven § 45 b gir ingen avklaring i seg selv på hvem som er å anse som produsent (tilvirker) av et fonogram. Normalt er det det plateselskap som utgir innspillingen som mottar tilvirkervederlaget ved kringkasting av fonogrammet, men det er ingen formelle eller reelle skranker for at artisten også kan stå som produsent og har krav på tilvirkervederlaget.

Det følger av kommentarene til § 45 i Anne Lise Sijthoff Stray sin "Opphavsretten" (1989) at det vern som produsenten (tilvirkeren) har etter bestemmelsen synes å være begrunnet i den innsats som ligger bak studioproduksjonen. "Det kan være den tekniske og kunstneriske innsats som gjøres i studio ved innspilling, dertil innsatsen ved hele opplegget med engasjementer av eksekutører og andre arrangementer, og ikke minst investeringer."

Det er på det rene i nærværende sak at Motorpsycho selv har stått for og bekostet alt arbeid med lydfesting og øvrig studioarbeid frem til ferdig mastertape. Det er også på det rene at Motorpsycho selv har eiendomsretten til samtlige mastertaper. Det synes ikke godtgjort at VOW på noen måte har tatt del i den kreative prosess som har skjedd ved innspillingene, men utelukkende har mottatt en ferdig innspilling som var klar til mangfoldiggjøring. Heller ikke er det fremkommet dokumentasjon på at VOW økonomisk har tatt del i innspillingsprosessen.
Retten kan derfor vanskelig se det på annen måte enn at Motorpsycho ikke bare må anses som opphavsmenn og utøver, men også er tilvirker av lydopptakene.

Når det angår saksøktes subsidiære anførsel knyttet til kravet er det vanskelig å se hvorfor bestemmelsen om inntektsfordeling i de tre avtalene (§ 7 første ledd) gjør at VOW skal ha inntektene som tilfaller fonogramprodusenten.

Motorpsycho må etter dette gis medhold i at de har krav på det økonomiske vederlaget som tilfaller tilvirkeren ved kringkasting av innspillingene utgitt på VOW.

Motorpsycho har også gjort krav på andel av den produksjonsstøtten som VOW mottok fra Kassettavgiftsfondet for utgivelsene Demon Box, Mountain EP og Another Ugly EP, til sammen 195 000 kroner.

Grunnlaget for dette kravet fremstår noe uklart for retten. Det kan synes som om det bygger på en forutsetning om at den som er tilvirker (produsent) av et fonogram i medhold av åndsverkloven § 45 b er den som har krav på produksjonsstøtten fra kassettavgiftsfondet. Retten tar ikke stilling til hvorvidt VOW har mottatt støtte av fondet på uriktige premisser, men dette er heller ikke avgjørende for om saksøkerne har krav på den støtten som er utbetalt.

Det følger av samtlige tre avtaler inngått mellom partene i årene 1991 - 1993 (§ 7 annet ledd) at VOW hadde til hensikt å søke om støtte til prosjektet fra Kassettavgiftsfondet. Det fremgår også at innvilget støtte går til reduksjon av selskapets utgifter, men at det står artisten fritt til selv å søke om innspillingsstøtte fra fondet.

En kan på den bakgrunn vanskelig se at det foreligger noe rettslig grunnlag som kan grunngi kravet til Motorpsycho. Saksøktes påstand om frifinnelse må også tas til følge for denne delen av søksmålet.

Motsøksmålet
VOW har i motsøksmålet fremmet krav om erstatning. Det underliggende forhold som kravet bygger på er to forhold. For det første manglende kontraktsoppfyllelse for så vidt gjelder opsjonen på en Live CD. Det andre forholdet er at Motorpsycho ikke har etterkommet intensjonen i de tre platekontraktene om å inngå en forlagsavtale med VOW.

Retten kan vanskelig se at VOW har sitt krav i behold, m.a.o. kravet er foreldet. Dette må gjelde uansett om det tas utgangspunkt i at foreldelsesfristen tar til å løpe fra det tidspunkt VOW tidligst kunne krevet å få oppfylt kravet om inngåelse av en forlagsavtale og gjort opsjonen om Live-CD gjeldende (foreldelsesloven § 3 nr. 1), eller om en tar utgangspunkt i at erstatningskravet oppstod da mislighold av forpliktelsene inntrådte (foreldelsesloven § 3 nr. 2.).

Retten legger til grunn at slikt mislighold skjedde fra januar 1995. Det vises til at partene hadde korrespondanse og møter om både inngåelse av forlagsavtale og utgivelse av Live CD høsten 1994. På det tidspunkt (høsten 94) var det på det rene at Motorpsycho var motvillig til å oppfylle sine gjenværende forpliktelser. I brev av 26. januar 1995 ble det også meddelt fra bandets representant følgende:

Vi har fått en advokat til å gå igjennom kontraktene Motorpsycho har skrevet under med Voices Of Wonder.
Vi anser samarbeidet for opphørt, da opsjon i eksisterende avtaler har utløpt.
Det er ikke aktuelt for Motorpsycho å inngå nye avtaler med Voices Of Wonder.
Dette gjelder for både live-utgivelse og forlagsavtalen.

Dersom et eventuelt mislighold ikke hadde inntrådt før dette tidspunktet, må det være på det rene at fra dette tidspunkt inntrådte slikt mislighold som er utgangspunkt for foreldelsesfristen. Partene inngikk avtale den 17. mars 1997 om å suspendere/stoppe fristen fra å løpe i tre måneder fra den dato.

Fristavbrudd skjedde først ved stevningen i motsøksmålet av 25. mai 1999, d.v.s. mer enn ett år etter at 3 års fristen var utløpt.

Dersom det tas utgangspunkt i at foreldelsesfristen tok til å løpe fra det tidspunkt VOW kunne krevd oppfyllelse av eventuelle forpliktelser, inntrådte foreldelse på et enda tidligere tidspunkt.

Motorpsycho må etter dette frifinnes for erstatningskravet i motsøksmålet.

Saksomkostninger
I og med at saken omfatter både et hovedsøksmål og et motsøksmål må det foretas en fordeling av omkostningene på disse. I henhold til Jens Edvin A. Skoghøy, "Tvistemål" s. 1006 - 1007 skal omkostningene i saker hvor søksmålene gjelder forskjellige krav fordeles mellom hoved- og motsøksmålet etter deres omfang, vanskelighetsgrad m.v. Partene har i sine omkostningsoppgaver ikke foretatt fordeling av kostnadene, og retten må derfor foreta en skjønnsmessig vurdering av dette. Motsøksmålet slik dette ble prosedert utgjorde en vesentlig mindre del enn hovedsøksmålet. På den bakgrunn fordeles omkostningene med 2/3 på hovedsøksmålet og 1/3 på motsøksmålet.

I hovedsøksmålet har saksøkerne vunnet frem på ett påstandspunkt, nemlig spørsmålet om hvem som har rett produsentvederlaget ved kringkasting av innspillingene. Dette søksmålet skal derfor anses dels vunnet dels tapt, og omkostningsspørsmålet skal derfor avgjøres etter tvistemålsloven § 174. Utgangspunktet er at kostnadene ved dette søksmålet skal hver av partene bære selv. Det tvistepunkt som saksøkerne vant frem på, spørsmålet om hvem som er berettiget til produsentvederlaget ved kringkasting, gjelder et lite beløp. Av partene er det anslått at innestående produsentvederlag hos Gramo utgjør et sted mellom 5 000 og 15 000 kroner. På den bakgrunn finner retten det riktig at saksøkerne tilpliktes å betale VOW sine omkostninger forbundet med hovedsøksmålet, jf. tvistemålsloven § 174 annet ledd.

Advokat Nitter har krevd dekket sine omkostninger med til sammen 136 200 kroner, hvorav 135 000 er salær og resterende gjelder utgifter. Motparten har ikke kommet med innvendinger til kravet og retten legger til grunn omkostningsoppgaven ved saksomkostingsavgjørelsen. 2/3 av samlet omkostninger utgjør etter dette 90 800 kroner, og som VOW skal ha dekket av saksøkerne.

Når det gjelder motsøksmålet må denne delen av søksmålet anses helt ut tapt av VOW, og disse skal derfor helt ut dekke motparten sine omkostninger, jf. tvistemålsloven § 172 første ledd. Retten finner ikke grunnlag for å anvende unntaket i annet ledd.

Advokat Nadheim har fremmet et omkostningskrav på til sammen 205 309 kroner, hvorav 142 000 kroner utgjør salær, mens det øvrige er utgifter. Det er krevd til sammen 59 129 i utgifter til reise og opphold i forbindelse med hovedforhandlingen og rettsmeklingen. VOW har anført det ville vært tilstrekkelig for bandet å ha en representant til stede under hovedforhandlingen og rettsmeklingen, og at disse utgiftene derfor burde vært satt ned til 15 000 kroner. Samtlige av medlemmene i bandet er personlig part i saken, og må ha anledning til å være til sted under hele hovedforhandlingen. For øvrig lot det seg heller ikke gjøre å avklare hvilken betydning de tilreisende vitnene kunne få for sakens utfall. Retten finner derfor ikke grunn til å sette ned saksøkernes utgiftskrav. 1/3 del av de totale saksomkostningene til saksøkerne utgjør 68 436 kroner og som Motorpsycho har krav på å få dekket av motparten.

I hovedsøksmålet:
1. Voices of Wonder Records AS v/styrets formann frifinnes for     punkt 1 og 3 i påstanden.

2. Motorpsycho har krav på det økonomiske vederlaget som følger
    tilvirkerrettighetene på grammofonutgivelsene Lobotomizer, Soothe,
    3 Songs for Rut, 8 Soothing Songs for Rut, Demon Box,
    The Mountain Ep og Another Ugly Ep, og som er opptjent fra
    og med 1998.

3. Motorpsycho v/Håkon Gebhardt, Hans M. Ryan og Bent Sæther
    dømmes - en for alle, alle for en - å betale Voices of Wonder
    Records AS sine saksomkostninger med 90 800
    - nittitusenogåttehundre - kroner.

I motsøksmålet:
1. Motorpsycho v/Håkon Gebhardt, Hans Magnus Ryan og
    Bent Sæther frifinnes.

2. Voices of Wonder Records AS v/styrets formann dømmes til å
    betale Motorpsycho v/Håkon Gebhardt, Hans Magnus Ryan og
    Bent Sæther sine saksomkostninger med 68 436 -
    sekstiåttetusenfirehundreogtrettiseks - kroner, med tillegg av
    12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

*****

Dommen kan påankes til Borgarting lagmannsrett. Anken må erklæres for nærværende rett innen 1 - en - måned fra dommens forkynnelse.

Ankeerklæringen må være medundertegnet eller underskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og få ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.

Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr. Ankegebyret utgjør 15 000 kroner. Dersom anken gjelder en formuesverdi under 20 000 kroner kan den ikke fremmes uten samtykke av førstelagmannen. Søknaden om samtykke må i disse tilfelle innsendes samtidig med ankeerklæringen.

Retten hevet

Geir-Olav Jensen