Til å begynne med tror jeg det er lurt å avklare noen få definisjoner, slik at jeg ikke kommer i skade for å snakke om noe annet enn hva dere tror jeg snakker om.

"Plateselskap" er et vanlig ord i norsk dagligtale. Et plateselskap kan imidlertid ha mange ulike funksjoner, og i vår sammenheng blir begrepet upresist.

I GRAMO-sammenheng kalles plateselskapene for "produsenter". Fordi produsentbegrepet i tillegg har en helt annen betydning i vår bransje, blir også det upresist i denne forsamlingen.

Siden bakteppet for dette foredraget er en rettstvist med utgangspunkt i blant annet åndsverkloven, nemlig tvisten mellom Motorpsycho og Voices of Wonder Records AS, kan det være fornuftig å se på hvilke definisjoner loven bruker. Til tross for at loven bl.a. omhandler rettigheter til plateutgivelser, bruker den hverken ordet "plateselskap" eller ordet "produsent". Derimot finner vi begrepet "tilvirkeren av opptaket". Det framgår av lovens paragraf 45 b at "tilvirkeren av opptaket" sammenfaller med GRAMOs produsentbegrep.

Derfor, mine damer og herrer, gir jeg dere "tilvirkeren".

På den andre siden av mikrofonene finner vi i dagligtale "artisten", "kunstneren", "musikerne" og så videre. Åndsverkloven bruker begrepet "utøvende kunstner". Med forsamlingens velsignelse vil jeg forkorte det til "utøveren".

Dermed har vi sirklet inn to av rettighetshaverne til enhver plateutgivelse, nemlig "utøveren" og "tilvirkeren". Den tredje rettighetshaveren som åndsverkloven beskriver i forbindelse med platebransjen, nemlig "opphavsmannen", har egentlig ingen selvstendig rolle i vårt tema idag, men vil såvidt bli berørt om en liten stund.

Når dere nå vet at jeg vil snakke om utøveren og tilvirkeren, er det på sin plass med ytterligere en presisering. Selv om jeg i praksis arbeider for Motorpsycho, er min framtreden her idag ikke ment som noe partsinnlegg i den tvisten som bandet har med Voices of Wonder Records AS. Derimot vil jeg etter beste evne prøve å beskrive hva tvisten dreier seg om, hvor den står etter å ha vært behandlet i Oslo byrett, og hvilke mulige konsekvenser saken vil kunne få for aktørene i platebransjen.

For ordens skyld skal jeg også gjøre oppmerksom på at mitt opphold her i Tromsø betales av GRAMOs utøversektor. Det er i hvert fall hva GRAMOs utøversektor har fortalt meg. Dermed er det forventet at jeg særlig skal henvende meg til utøvere. Det vil jeg også gjøre, avslutningsvis.

Tvisten mellom Motorpsycho og Voices of Wonder har sitt utspring i en situasjon som etter hvert er blitt ganske vanlig i musikkbransjen: Utøveren ferdigstiller en mastertape for egen regning og risiko, og ønsker at opptakene skal gjøres tilgjengelig for publikum.

Det skal altså framstilles fysiske, kommersielle eksemplarer med utgangspunkt i mastertapen. Disse eksemplarene skal ha et profesjonelt utseende, og de skal distribueres til forretninger og kringkastere, gjerne også i utlandet.

Svært få utøvere har selv et apparat til å gjøre dette. Løsningen blir å ta kontakt med en eksisterende aktør i bransjen som har kompetanse og nettverk til å få skivene framstilt og sendt ut i markedet.

Motorpsycho fikk napp hos en slik aktør, nemlig Voices of Wonder. Det ble først inngått én avtale mellom partene i 1991, deretter to avtaler til i '92 og '93. Samarbeidet ledet til ialt sju utgivelser fram til 1994.

Nå forløp ikke dette samarbeidet helt uten friksjon. Musikerne reagerte på at utgivelsene var vanskelig tilgjengelig på vinyl, ikke minst i utlandet. Voices of Wonder mente på sin side at de, gjennom de inngåtte avtalene, hadde en ekslusiv rett til å avgjøre hvilket format musikken skulle utgis i. Voices of Wonder foretrakk i det lange løp CD-formatet.

I 1994 opphørte i praksis samarbeidet, og Motorpsycho gikk til andre for å få utgitt innholdet på sine nye mastertapes på vinyl og CD.

Som det vil være kjent fra media, har både Motorpsycho og Voices of Wonder i ettertid hevdet å ha krav mot den annen part.

Voices of Wonder har vist til at de inngåtte avtalene forplikter bandet til å utgi et live-album på Voices of Wonder, og til å inngå forlagsavtale med selskapet. Dessuten mener selskapet at de allerede inngåtte avtalene ikke kan sies opp av Motorpsycho.

Motorpsycho har på sin side hevdet at avtalene er å anse som hevet, og at selskapets opsjoner er utløpt. Dessuten har bandet gjort krav på produksjonsstøtte som Voices of Wonder har mottatt fra Norsk Kassettavgiftsfond til 3 av de 7 utgivelsene. Endelig har Motorpsycho krevd å motta GRAMO- vederlag i egenskap av å være tilvirker.

Partene klarte ikke å bli enige om disse tvistepunktene, og saken havnet derfor i rettsapparatet.

Det sentrale tema i saken er spørsmålet om retten til å utnytte mastertapene.

Voices of Wonder har anført at de inngåtte avtalene etter deres mening gir selskapet en uinnskrenket rett til å utgi innholdet på tapene. Uinnskrenket i tid og rom. Men kanskje ikke lenger enn innholdet på tapene er vernet etter åndsverkloven, det vil si i 50 år regnet fra utløpet av utgivelsesåret.

Motorpsycho har på sin side lagt til grunn at avtalene var tidsbegrenset, og at Voices of Wonders eksklusive rett til å utnytte tapene dermed også måtte være tidsbegrenset.

Et annet spørsmål som retten skulle ta stilling til var altså hvem av partene som er berettiget til vederlag for de såkalte tilvirkerrettighetene. På bransjespråket snakker vi her om plateselskapets andel av GRAMO-pengene.

Oslo byrett kom til at Motorpsycho har retten til vederlag som tilvirker av opptakene. Det er som vi har hørt i samsvar med bandets påstand. Dommen etterlater her ingen tvil om hvem som eier mastertapene, og hvem som skal ha betalt når musikk fra de sju ulike platene spilles på radio og TV. Motorpsycho skal ha GRAMO-pengene både som utøver og som tilvirker.

Når det gjelder produksjonsstøtten fra Kassettavgiftsfondet, kunne byretten "vanskelig se at det foreligger noe rettslig grunnlag som kan grunngi kravet til Motorpsycho". Her fikk altså bandet ikke rettens medhold.

På den annen side fant byretten at Voices of Wonders krav om at bandet er forpliktet til å stille til rådighet materiale til et live-album, og til å inngå forlagsavtale med Voices of Wonder, var foreldet.

Jeg sa tidligere at den tredje rettighetshaveren til utgitte plater, opphavsmannen, ikke har noen selvstendig rolle i dette bildet. For kuriositetens skyld nevner jeg likevel at Motorpsycho i kraft av byrettens dom innehar følgende roller i forhold til de plateutgivelsene som rettstvisten gjelder: De er opphavsmenn, utøvere - og tilvirker.

Flere rettighetshavere finnes det ikke i platebransjen.

Oslo byrett sier imidlertid også noe annet og viktigere i sin dom. Byretten slår fast at den eksklusive retten til å utgi innholdet på de aktuelle mastertapene ligger hos Voices of Wonder så lenge opptakene er opphavsrettslig beskyttet. For "Demon Box" betyr det til og med nyttårsaften 2043.

Platebransjen er ikke ukjent med at lovfestede rettigheter overdras fra én aktør til en annen. Tvert imot er slik overdragelse av rettigheter tvingende nødvendig for at en plate skal kunne utgis. Jeg snakker nå om utøverens rettigheter. Det er disse som må overdras.

Vi kan tenke oss GRAMO som et stilisert bilde av platebransjen, en slags musikkindustriens yin og yang. GRAMO har to sektorer, en for produsenter, unnskyld - tilvirkere, og en for utøvere. GRAMO innkrever, forvalter og utbetaler vederlag for kringkasting av utgitte fonogrammer. Tilvirker og utøver får 50 prosent hver av dette vederlaget, brutt ned på hver enkelt låt som spilles på radio eller TV.

I praksis er det som regel tilvirkeren som utgir plata. Hvis saxofonisten Karl Seglem ønsker å utgi en ren soloplate med seg selv, hvor han spiller egenkomponert musikk, på sitt eget selskap NOR-CD, trenger han i egenskap av tilvirker ikke tillatelse fra andre enn utøveren Karl Seglem. Vel, formelt har han nok også behov for samtykke fra TONO, som forvalter komponisten Karl Seglems rettigheter.

Men hvis Seglem spiller duo med slagverkeren Terje Isungset, trenger Seglem - eller rettere sagt NOR-CD - en formell overdragelse av Isungsets rettigheter som utøver i forhold til det innspilte materialet som skal utgis på plate.

Overdragelsen av utøverrettighetene skjer vanligvis for opptakets såkalte vernetid, altså 50 år. Til gjengjeld for overdragelsen mottar utøveren betaling fra tilvirkeren for utnyttelsen av utøverens prestasjoner. Dette kan skje på flere måter. Royalty-avtaler er vanlige for solister og band, men det kan også avtales engangsbeløp. Det kan for den saks skyld også tenkes ulike kombinasjoner av disse, forskudd på royalty-andel av forventet omsetning, og så videre.

Så snart tilvirker og utøver er enige om vilkårene for overdragelsen av utøverens rettigheter, kan plata utgis. Og eneretten til å utgi plata ligger dermed hos tilvirkeren - i 50 år.

En hypotetisk situasjon, eller kanskje ikke: Hvis utøver og tilvirker ikke blir enige om vilkårene for overdragelsen av utøverens rettigheter, kan plata faktisk ikke utgis. Derfor er det like mye i tilvirkerens som i utøverens interesse at en innspillingsavtale er på plass før opptakene er gjort.

Så kan man spørre hva Oslo byrett egentlig har ment å uttrykke med sin dom. På den ene side skal utøvernes rettigheter være overdratt til Voices of Wonder for en periode av 50 år. På den annen side fastslår byretten at Motorpsycho er tilvirker av opptakene.

Byretten har, nær sagt på den tredje side, implisitt avklart det faktum at Motorpsycho må ha overdratt sine utøverrettigheter til seg selv - i rollen som tilvirker. Uten denne overdragelsen kunne platene nemlig ikke vært utgitt i det hele tatt.

Uansett hva Borgarting lagmannsrett i høst måtte komme fram til i spørmålet om hvem som har retten til å utgi Motorpsychos tidlige innspillinger, er det altså nå rettslig avklart at den som har tatt risikoen ved innspillingen er å regne som tilvirker.

Dette får konsekvenser for resten av platebransjen.

Jeg vil her skyte inn en digresjon i form av et spørsmål: Hvilken betydning får det dersom utøveren mottar offentlig støtte til en innspilling som hun ellers har finansiert selv?

Svar: Det får ingen betydning. Selv om det offentlige yter produksjonsstøtte til et fonogram blir ikke offentligheten medeier i mastertapen.

Så endelig henvender jeg meg til utøverne og spør: Hva bør du egentlig huske på den dagen et plateselskap fatter interesse for en mastertape du selv har betalt for?

• Ta straks kontakt med en utøverorganisasjon som har kompetanse på dette området. I Norge har vi to stykker: Gramart og Musikernes fellesorganisasjon (MFO).
• Vær klar over at du - som tilvirker - sitter på alle de rettighetene som plateselskapet tradisjonelt sitter på.
• Det betyr i klartekst at de tradisjonelle rollene i platebransjen i ditt tilfelle er byttet fullstendig om. I samarbeid med et plateselskap er det du som tilvirker - ikke selskapet - som eier de verdiene som er vernet av åndsverkloven, og som forhåpentligvis vil gi penger i kassa.
• Det betyr igjen at du med god samvittighet kan tilby plateselskapet en royaltysats som tilsvarer en tradisjonell artist-royalty for å få benytte selskapets label. Betingelsen er sannsynligvis at du selv bærer alle kostnader og utfører all administrasjon i forbindelse med eksemplarframstilling, coverdesign og -produksjon, distribusjon, markedsføring og NCB-avgift. Jeg vet at slike avtaler nylig har vært inngått i Norge.
• Hvis du helst vil slippe å påta deg dette merarbeidet, kan du be selskapet om å gjøre det. Selskapet har jo allerede kompetanse på disse områdene. Men dermed kan du heller ikke forvente at selskapet skal nøye seg med 15% royalty etter break-even.
• En annen modell som jeg vet har vært praktisert i Norge, er at selskapet påtar seg all administrasjon av utgivelsen mot en 50-50-fordeling av overskuddet av salget.
• En tredje modell, som nødvendigvis gir selskapet enda bedre vilkår, er en 50-50-fordeling av salget fra første solgte eksemplar. En slik variant betyr at du dekker alle eksterne utgifter, mens selskapet tar all administrasjon.
• Hvilken avtale du og selskapet til slutt ender opp med, blir gjerne et spørsmål om forhandlingsstyrke. Er du et ubeskrevet blad som utøver, må du regne med at den goodwill du kjøper ved at musikken din gis ut på en etablert label, har en høyere pris enn om flere selskap konkurrerer om å få gi deg ut.
• På den annen side har du et viktig forhandlingskort i og med ditt eierskap til mastertapen. Hvis du får inntrykk av at selskapet er genuint interessert i innspillingen, kan du f.eks. innlede forhandlingene med å tilby selskapet retten til å utnytte tapen i ett år av gangen, og kanskje til og med i et begrenset territorium.
• Uansett bør du sørge for at avtalen ikke er av lengre varighet enn at den utløper av seg selv i overskuelig framtid. Er begge parter fornøyd med samarbeidet, er det jo bare å fornye avtalen. Er du misfornøyd, slipper du i hvert fall å gå rettens vei for å få avtalen hevet.
• Hva du enn gjør, så inngå ikke forlagsavtale med selskapet. Husk at du nå opptrer som tilvirker - ikke som opphavsmann. Da Motorpsycho etter hvert fant ut at de kunne trenge et forlag, startet de rett og slett sitt eget.
• Så har vi internett. Etter hvert som det utvikles ordninger for brukerbetaling for nedlasting av musikkfiler, vil kanskje omsetningen av CD-er stagnere eller bli redusert. Et annet spørsmål kan da bli hvorvidt selskapet skal administrere omsetningen på internett, og hva du som rettighetshaver i så fall skal betale selskapet for denne tjenesten.
• Og et sted der framme finnes det kanskje en virkelighet helt uten de tradisjonelle plateselskapene. En virkelighet hvor selskapenes utgivelseskataloger gradvis har skrumpet inn til null, og hvor markedet i stedet opplever en fullstendig utøverstyrt distribusjon og markedsføring via internett og andre kanaler. Hvem vet?

Det vi allerede vet, gjennom Oslo byretts dom, er at utøvernes tilgang på innspillingsteknologi vil spille platebransjen et alvorlig puss i årene som kommer.

Trond Brandal
(Norwegian Musicians' Union)