Forum Replies Created
-
Posts
-
More about the UFFA gig, mostly about UFFA but some mention of the gig
Well last time I saw any of those guys play UFFA was Tomas playing HC/Grindcore with Forræderi, thats how versetail he is.
Quote:Album review: Norway's finest rockers add to their legacy on 'The Crucible'When it was announced that the latest platter from one of the world's best rock bands — Norway's 30-year-old space-rock veterans Motorpsycho — would contain only three tracks, it was an intriguing bit of news, but it wasn't as shocking as it would've been if any other group had revealed that info. After all, the trio once put out a double-album (the incredible "Little Lucid Moments") with only four tracks on it, and they not too long ago released a five-track, full-length ("Still Life With Eggplant").
Still, though, letting your entire creative statement be contained within three tracks is a risky move. If one of them doesn't work, that's three-quarters of your album that's a failure. Luckily, we're talking about Motorpsycho, a band that rarely, if ever, makes a misstep. They never bottom out like so many bands and release sub-par or embarrassing material. If anything, everything they do is varying degrees of excellent. Their batting average is higher than just about every rock band in history, and hardly anyone knows about them. So it goes, as somebody once said.
In any event, "The Crucible" is a wonder. It's Motorpsycho in full-tilt prog mode, and it sounds like the group is pushing themselves into areas they've hinted at on past records, yet it still sounds like the next step forward from their last album, "The Tower," which was a much more varied double-record that boasted heavy-metal jammers alongside Crosby, Stills, Nash & Young soundalikes. Here, the band is folding all their influences and abilities into each composition, culminating in the 20-minute title track, which is a song that basically is about as close as any rock band can get to performing full-on bombastic orchestral music. For real: Motorpsycho is making music that would sound incredible if a symphony played it.
Opener "Psychotzar" finds the band in heavy-lidded rock mode and offering subtle commentary on the state of world politics. "It's not paranoia / we all choose what to believe," vocalist/bassist Bent Saether sings in harmony with vocalist/guitarist Hans Magnus Ryan. "If you don't understand it / you're easy to deceive." As always, the two are in perfect sync as singers and players. As the song unfolds, Ryan lets loose guitar solo after guitar solo, each one ratcheting up the tension, each one played in a slightly different style. Sometimes, Ryan goes for ragged Jimmy Page drama, sometimes for John McLaughlin fluidity, sometimes for Carlos Santana intensity. Other times, he just goes crazy making wild Thurston Moore noises for minutes at a time.
The band's influences are always there, but they have a way of not lingering on any one for too long. In the 11-minute "Lux Aeterna," Pink Floyd is there, as are CSNY, but so is Hawkwind and Yes. So is Van der Graff Generator. In the middle of the song, after a stunning melodic bit packed with yearning, the song abruptly shifts gears into King Crimson territory, the guitars suddenly sound like choking saxophones, and drummer Tomas Jarmyr goes off on a jazz odyssey. And then, somehow, it all winds back around, and the band is once again singing about the impermanence of life and love while Mellotrons and horns weep in the background. The title track is the biggie, though. Vocals don't appear until five minutes in, long after the band has been going off in seven-eighths time like The Who in algebra class and stacking ascending harmonized guitar lines with abandon. For a while, the band hangs in a kind of Flaming Lips hippie-pop mode, and then all hell breaks loose, and they're noise-jamming over a crushing riff for three minutes straight. Later, they sound for all the world like Led Zeppelin doing "Achilles' Last Stand" during one triumphant section.
Thing is, Motorpsycho is as good or better than all their influences, and they manage to never sound like anyone but themselves, at the end of the day. "The Crucible" is another astounding, Herculean effort of mind-boggling creativity and musical mastery from a band that, in a perfect world, would be rocking arenas across North America. Being that this world is decidedly not perfect, another amazing Motorpsycho record is about to fly under the radar. Shame on all of us.
Artist: Motorpsycho
Album: "The Crucible"
Produced by: Andrew Schoeps and Deathprod
Website: http://www.motorpsycho.no
Personnel: Bent Saether (vocals, bass, guitar, Mellotron), Hans Magnus Ryan (vocals, guitar, piano), Tomas Jarmyr (drums, vocals, Mellotron)
Tomas didnt take the front of stage, but as there isnt much stage at UFFA so they managed quite well. Have been to smaller places with the boys..
You cant hear (but then so cant I and I wore ear plugs :MPD:)
[url=https://www.adress
Quote:a.no/pluss/kultur/2019/02/15/Sterk-videref%C3%B8ring-av-et-mesterverk-18473788.ece]Adressa[/url]5 out of 6
Quote:For et drøyt år siden utga Motorpsycho mesterverket «The Tower». Albumet inneholdt 80 minutter med musikk og hadde stor spennvidde, fra det lette og lekne til det tunge, seige og dystre.Noe av det samme kan sies om «Crucible», som består av tre lange og svært sammensatte kutt. Bandet gjør som Bent Sæther sa i et intervju med Adresseavisen torsdag, de dyrker sine egne ytterpunkter.
Dette albumet inneholder både florlette, nesten sakrale partier og lange klangpartier som er tunge og massive. Det tar tid å danne seg et helhetlig bilde av verket. Ved første gjennomlytting kan det virke nesten utmattende. Selv savnet jeg i hvert fall en og annen streit låt som pustepause.
«Crucible» krever med andre ord tålmodighet, men det gjør mange av Motorpsychos beste utgivelser, og den tålmodige får som vanlig belønning. Musikken vokser for hver gjennomlytting, og vi oppdager etter hvert at de lange låtene har en logisk oppbygging, en sammenheng som det riktignok tar tid å få tak på.
Det hele starter tungt og hardt med «Psychotzar». Som så ofte ellers i karrieren tar bandet utgangspunkt i krysningspunktet mellom heavy og progrock anno cirka 1970. Men som vanlig har Sæther, Snah og den relativt ferske trommeslageren Tomas Järmyr en rekke originale vrier og overraskende nyanser å by på, slik at musikken blir fullt og helt deres egen. Snah byr på en sterk solo tidlig i låten, og sterke melodiføringer gjør at de ellers høyst ulike elementene henger sammen.
Kutt nummer to, «Lux Aeterna», starter helt annerledes, med akustisk gitar og myk vokal. Som mange andre steder på albumet nærmer de seg det sakrale, noe som også var tydelig på forgjengeren. «The Tower» var inspirert av Første Moseboks fortelling om Babels tårn, og «Crucible» er på mange måter en videreføring.
Men mens sakral musikk kan bli meditativ og gjentakende, er Motorpsycho stadig i bevegelse. Omtrent halvveis i «Lux Aeterna» slår over fra skjøre vokalharmonier til aggressiv frijazz i høyt tempo, før de mykner igjen og skaper lengre klangflater som kan gi assosiasjoner til tidlig Pink Floyd.
Det lengste og mest ambisiøse kuttet er «Crucible», som starter med langvarig skurring og en slags dommedagsklokker før bandet går inn i karakteristisk, energisk driv der Järmyr briljerer på trommer. Også denne låten har mange ulike elementer, men den henger fint sammen, og når den er slutt, har vi ikke annet valg enn å gå tilbake til start og ta det hele en gang til. For hva var det egentlig som skjedde underveis? Ganske mye, og det er en fryd å ta seg tid til å oppdage alt.
Anmeldt av Trygve Lundemo
Klassekampens Musikkekstra
Mange ben å stå på: Med minst ett av dem i den harde rocken fra 70-tallet. 5 of 6 stars
Stjerne- smelt
Quote:«Psychotzar». «Lux Aeterna». «The Crucible». Det er låttitlene. 8:43. 10:56. 20:51. Det er låtlengdene. Mine damer og herrer: Et nytt Motorpsycho-album er her.De har for lengst lagt bak seg album nummer 30 nå, selv om vi regner bort både doble og triple varianter. Det er det ingen andre norske rockeband som kan matche. Og det blir mer og mer klart at det er totalen av produksjonen som er den virkelige gevinsten. Jo da, enkelte album er bedre enn andre. Noen sanger er mer umiddelbart fengende, andre er kunstnerisk ambisiøse. Men det er først og fremst som et stadig ekspanderende lyd-univers at Motorpsycho imponerer.
Deres forrige utgivelse het «The Tower», og representerte en reise bakover mot de mer heavy røttene, samtidig som den nye trommeslageren Tomas Järmyr skulle finne sin plass. Men den bød også på kortere, mer pastorale låter, noe jeg kanskje savner litt her. «The Crucible» blir en nokså massiv affære – ofte som en vibrerende vegg av bass, trommer, gitar og melotron.
Men det er også rom for variasjoner, temaer og finstemt fremdrift i hver eneste av de tre låtene. «Psychotzar» er nærmest en ruglete, rumlende mini-symfoni, fra de basstunge, Hawkwind-aktige åpningsriffene til de tunge sirene-støtene som bringer låten i havn. Også teksten, som fremføres gjennom god harmonisang, er alarmistisk, og handler om dagens storpolitikk, med den amerikanske presidenten, grådighetskulturen og muren som skyte-
Skiver.
«Tittelkuttet er det beste. Temaet er første verdenskrig, der sangen starter i de skjøre timene rett før konflikten bryter løs.»
It’s not paranoia, we all choose what to believe / If you don’t understand it, you’re easy to deceive, advarer Bent Sæther.
Med «Lux Aeterna» går vi fra dagens storpolitikk til tanker rundt døden – et sprang i temaer som en nokså sint og pessimistisk Sæther neppe synes er så stort. Men samtidig fremstilles døden også som en mulig befrier, med muligheten for et oppklarende lys i kjærligheten og evigheten. Den er det nærmeste vi kommer en poplåt på platen, særlig i starten, der blåserne til Lars Horntveth tilføyer fine detaljer. Susanna gjør en god gjesteopptreden på vokal, mens nummeret får et oppjaget, halvt atonalt midtparti, og deretter sakte dempes – helt i tråd med teksten.
Da gjenstår bare tittelkuttet, som både er det lengste og antakelig det beste. Denne gangen er temaet første verdenskrig, der sangen starter i de skjøre timene rett før konflikten bryter løs. In the hours before the fire rained down / And turned the evening into day / All was quiet, all was so serene / And all our thoughts were far away. Det er et massivt spor, der Snah igjen og igjen viser hvilken original og drivende gitarist han er, samtidig som rytmeseksjonen er tungt på plass.
Dette er Motorpsycho anno 2019, 30 år etter oppstarten i Trondheim: progressivt, politisk og psykedelisk, med mer enn ett ben i den harde og ambisiøse rocken fra 70-tallet. Så har de da også mer enn ett ben å stå på. Crucible betyr en vond tid med prøvelser, men også en situasjon der noe nytt kan oppstå. Og det er et uttrykk som brukes om smelting av metaller ved ekstremt høye temperaturer.
Ikke overraskende er albumet svært bra produsert av Helge «Deathprod» Sten og Andrew Sheps. De har rattet en sound som kanskje ligger et sted mellom «Animals»-utgaven av Pink Floyd og den mer metalliske delen av King Crimson. Men først og fremst er det umiskjennelig Motorpsycho, svøpt i svartsyn og smeltet metall.
13. april spiller Motorpsycho på Folken i Stavanger og 11. mai på Sentrum Scene i Oslo. I løpet av sommeren skal de oppføre bestillingsverk på Olavsfestdagene og på Øya.
By Arvid Skancke-Knutsen
Quote:ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.
Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.
Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.
«Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.Åpningssporet er en flamboyant oppvisning i klassisk, progressiv hardrock som krever kløkt, oppfinnsomhet og finesse for å få det til å leve på den måten Motorpsycho gjør her. Sånn når vi snakker gamle kunster omdefinert og pakket inn på ny.
Fra låt nummer to er det psykedelia, pop og prog etter alle kunstens regler. Mektig, melodiøst, sakralt og alt i mellom. King Crimson og deres likemenn ville nok applaudert med voldsom begeistring om de fikk den slags servert fra scenekanten.
Men det er vel ingen som tror at gjengen har tenkt å gi seg der. Før det kvitteres ut har «The Crucible» 20 minutter med overveldende instrumentalarbeid å by på. Mest av alt er det nykommer og trommetrollmann, Järmyr som utmerker seg. Melodier og riff spinner elegant rundt hans markante energiøs. Noe som gir låten en taktfast oppdrift man må bla seg tilbake til Rainbows «Stargazer» for å skjønne omfanget av. Det bråker naturligvis mer av Motorpsycho, men så har man også vokallinjene til Bent Sæther som er med på å dra lasset.
Det er virtuost uten å være oppe i fjeset ditt. Jeg tror ikke Motorpsycho har noe skrikende behov for å markere at de er gode til å spille, det handler bare om å lette hjertet, og da blir det mye informasjon som skal ut.
Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.
Men Motorpsycho er tydeligvis ikke som alle andre band.
MP isnt like all other bands but that we knew allready :MPD:
Vegard, said or regarding the two song. The Cr was just partly what they played of the Crucible just because they havent learned the whole song as Thor Egil said above :roll:
Song from 69 must be Black to Comm as its a MC5 cover or Into the Sun as it is a Grandfunk Railroad cover. and the gig wasaround 1hour,55ish long. (58?)
The sound was intense…!
Not a review but a commentary made by Ando Woltman of King Midas
Quote:En gang befant jeg meg på kunstmesse i Berlin, vandrende rundt i en gigantisk trikkestall i bydelen Wedding. Det må ha vært i installasjonskunstens gullalder, på den tiden da kunstnere gjerne bygget og stilte ut fullt operative barer og kinoer, hallen var full av byggverk. Dette var den tredje største messen i byen den helgen, et slags alternativ til alternativet, og enn så interessant kunsten så ut var det en liten, snerpete vaktmesterstemme inni meg som stadig spurte: Men hvor blir den av etterpå, all denne kunsten? Kjøres den på dynga? Er dette særlig miljøvennlig, da?Kunstformen musikk har heldigvis fordelen av å være gjennomsiktig. I hvert fall helt til plateselskapene begynner å gi ut kostbare samlebokser og de luxe-utgaver, for ikke å snakke om musikkbøker og annet merchandise innkjøpt i blodtåke. Er du fan av et band som fyller 30 år, har du garantert noen titalls hyllecentimetere i papp, plast og størknet olje nær stereoanlegget, samt noen utvaskede T-skjorter innerst i skapet. Og hadde det vært en Spellemannspris for kontinuitet og antall utgivelser hadde Motorpsycho vært aktuelle kandidater hvert eneste år. Deres kreative kran har kun én innstilling: åpen.Til feiringen av sitt 30-årsjubileum gir trøndertrioen like godt ut et splitter nytt album. Tittelen på The Crucible kan oversettes til smeltedigel, men også spille på Arthur Millers berømte drama med samme navn, om hekseprosessene i Salem – en allegori for senator Joseph McCarthys jakt på kommunister i 50-tallets USA. Begge tolkninger må sies å passe godt til et band som har holdt frikerflagget høyt hevet siden 80-tallet, og som med sitt unike amalgam av prog, space jazz, psykedelia og heavy rock aldri har strøket noen med hårene. Dette er et album med mye av alt, selv til Motorpsycho å være, og med neandertalske rockeriff, komplekse rytmemønstre, orkestrale crescendoer og lyriske strekk låter det like (unnskyld uttrykket) episk og livsbejaende som i 89.
Det finnes nemlig en annen akse også: tid. Nei, så blir det visst heller ikke i dette livet at jeg får lyttet meg gjennom den greske sangeren Nana Mouskouris 450 album. Ei heller den japanske støykunstneren Merzbows 401 (litt under ett album i måneden siden 1980) eller livsverket til den indiske Guinness-rekordholderen Pulapaka Susheela Mohan, som har spilt inn opp mot 17 695 låter. Jeg har Bowie-bokser og en påbegynt outtake-serie av Pink Floyd å ta meg av her! For ikke å snakke om The Bootleg Series med Miles Davis & John Coltrane. I seks volumer.Motorpsycho har for lengst begynt å gi ut egne musikalske obelisker, i form av særs utvidede bokser med albumklassikere, liveinnspillinger og bestillingsverk. Så får det bli opp til hver enkelt fan å sjekke oppsparte timer og røde dager man kan avse. Kanskje ligger oppskriften hos Joseph Fink og John Darnielles mye hedrede podkast, I Only Listen to The Mountain Goats, som tar for seg det Oslo-aktuelle kultbandets karriere låt for låt. Foreløpig med 17 av angivelig over 600 episoder i boks.
Ok, så er fysisk format er et farlig stoff å bli hekta på, men jeg er villig til å gi Motorpsycho dispensasjon her. Å følge dette bandet utfolde seg på skyhøyt nivå i sanntid er et nesten ærefullt lytteroppdrag. Men spar meg gjerne for alt det ekstra. Her om dagen hørte jeg et intervju med Englands fremste spesial- og de luxe-utgave-samler. Han hørtes ut som en veldig trøtt mann.
Thor Egil, yes have ticket, not a spare though. And not because of me though, have a wonderful partner.
Tickets was sold at hoopla but they are long gone…
