Forum Replies Created
-
Posts
-
@devotional: yep, looking forward to the two Bergen shows. They played Bergen twice in September 2017 as well, with two very different set lists. They played 15 songs the first night, 16 the next. Only 7 songs were played both nights (6 from The Tower, one from HBM), which meant that we got 24 different songs. I'm certainly hoping for a similar treatment this week.
Slightly off topic: Halfway through the review from itromsø/Feedback there comes a paragraph that refers to a long and thorough interview from 2018, where Bent discusses Demon Box and more. It may have been linked to earlier, but it's certainly worth a read.
Motorpsycho: The Crucible (Mojo, 4/5, review by Kieron Tyler)
Further idiosyncratic treats from Norway's venerable psychonauts.
The Crucible climaxes with its extraordinary 21-minute title track. A mellotron-coloured epic, it seamlessly mixes hectic bass, crunching guitar riffs, jazzy digressions and sweet vocal harmonies to posit a hard rock Yes taking on Four Sail-era Love. Yet the enthralling, rigidly structured track sounds unlike anything it evokes. This is what sets Norwegian exploratory rockers Motorpsycho apart – they push forward by recasting the music around them and assimilate it into who they already are. Bent Sæther and Hans Magnus Ryan formed the band 30 years ago, and The Crucible is their 22nd album. There have also been live sets and collaborations. Such a pedigree begs the question of whether they can keep things fresh or do anything different. Based on The Crucible's three tracks (the first two are nine and 11 minutes apiece), the answers are yes and yes.
@Johnny_H: In a recent interview with Adressa, Bent used the phrase "mange konserter i England og Spania", which translates as "many shows in England and Spain". I read it as meaning several shows both in England and in Spain.
(https://motorpsycho.fix.no/comeonin/forums/topic.php?id=10693#post-34063)
Dagbladet, 6/6
Psychobra Motorpsycho
Når ny formtopp på nytt album.
Torgrim Øyre
ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.
For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.
Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.
Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.
«Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.
Åpningssporet er en flamboyant oppvisning i klassisk, progressiv hardrock som krever kløkt, oppfinnsomhet og finesse for å få det til å leve på den måten Motorpsycho gjør her. Sånn når vi snakker gamle kunster omdefinert og pakket inn på ny.
Fra låt nummer to er det psykedelia, pop og prog etter alle kunstens regler. Mektig, melodiøst, sakralt og alt i mellom. King Crimson og deres likemenn ville nok applaudert med voldsom begeistring om de fikk den slags servert fra scenekanten.
Men det er vel ingen som tror at gjengen har tenkt å gi seg der. Før det kvitteres ut har «The Crucible» 20 minutter med overveldende instrumentalarbeid å by på. Mest av alt er det nykommer og trommetrollmann, Järmyr som utmerker seg. Melodier og riff spinner elegant rundt hans markante energiøs. Noe som gir låten en taktfast oppdrift man må bla seg tilbake til Rainbows «Stargazer» for å skjønne omfanget av. Det bråker naturligvis mer av Motorpsycho, men så har man også vokallinjene til Bent Sæther som er med på å dra lasset.
Det er virtuost uten å være oppe i fjeset ditt. Jeg tror ikke Motorpsycho har noe skrikende behov for å markere at de er gode til å spille, det handler bare om å lette hjertet, og da blir det mye informasjon som skal ut.
Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.
Men Motorpsycho er tydeligvis ikke som alle andre band.
https://www.dagbladet.no/kultur/psychobra-motorpsycho/70772001
Nytt album: «Så fett som bare Motorpsycho kan levere»
Nytt fra Motorpsycho betyr ikke noe «nytt». Heldigvis.
(Aftenposten/Robert Hoftun Gjerstad (5/6)
I år er det 30 år siden de tidligere skolekameratene Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan dro på vinylhandletur til London, og der og da bestemte seg for å danne Motorpsycho. Landets fremste, viktigste og mest hardtarbeidende rockeband, en evighetsmaskin som aldri slutter å imponere og fascinere.
Bandets mange album slippes med korte intervall, uten at kvaliteten forringes. The Crucible følger for så vidt i sporene av det 85 minutter lange og mesterlige albumet The Tower fra 2017, men bringer mer «motorpsykedelisk» spennvidde til bandets velkjente progrock-uttrykk. Ikke minst fordi gamlekompis og støymaker Deathprod igjen er involvert på produsentsiden.
Tungt og tøft om politiske storkarer
I bassist og vokalist Bent Sæthers følgeskrift til dette albumet understreker han for n-te gang at bandet opplever det som uheldig at Motorpsycho blir plassert i progrock-sjangeren.
Vel, det er ikke til å unngå denne gangen heller. Selv om det nesten ni minutter lange åpningskuttet «Psychotzar» dundrer ut av startblokkene med et Black Sabbath-aktig riff og gitarspill som minner om den rett – frem energiske hardrocken bandet bedrev på starten av 1990-tallet.
Som tittelen antyder, handler denne låten om alle selverklærte storkarer i det globale, politiske landskapet, og om hvordan deres gjerrighet og ønske om personlig vinning og makt ødelegger. Drevet av dyp bass og «Snahs» fantastiske gitarspill, blir den et nytt høydepunkt i bandets låtkatalog.
Så tungt og så fett som bare Motorpsycho kan levere.
Man blir ør av rockelykke
I mine ører sitter derimot ikke kutt to, «Lux Aeterna», like godt. Etter en mollstemt og akustisk start flyter låten ganske rolig og musikalsk fyldig av gårde, avbrutt av en sterk gitarsolo, men i sum hakket for langt ut i tidligere oppkjørt prog-land. Unnskyld, men begrepet måtte brukes igjen.
Skapet settes derimot realt på plass med det nesten 21 minutter lange tredjekuttet «The Crucible», der Bent, «Snah» og den fortsatt relativt ferske trommisen Tomas Järmyr virkelig gir seg selv boltreplass. Låten vender og vrir på hardrocken og progens mange musikalske muligheter, tungt og lett om hverandre, før den avsluttes med et to minutters crescendo av ypperste merke.
Ør av rockelykke vil man ikke annet enn å sette verket på igjen.
Intet rom for hvile
Nytt fra Motorpsycho betyr ikke noe «nytt». Heldigvis. Uansett hva man kaller det musikalske innholdet, leker The Crucible i terreng man kjenner godt fra før. Akkurat slik man vil ha det fra dette bandet.
Likevel skaper de to knallkuttene her nyvunnen fascinasjon for Motorpsycho og deres musikalske prosjekt. Tre tiår inn i karrieren er det intet rom for hvile, hverken for dem eller for oss.
(https://www.aftenposten.no/kultur/i/L0r7qx/Nytt-album-Sa-fett-som-bare-Motorpsycho-kan-levere)
Motorpsychos siste er kort, men intens
30 år og fremdeles viljesterk.
(Bergens Tidende, Alisa Larsen. 5/6)
«The Crucible» tar oss tilbake til hvor «The Tower» slapp for to år siden. Åpningen «Psychotzar» slår opp dørene som starten på en episk fortelling og arbeider med taktskifter som får den til å virke som kontemporær jazz i metallfåreklær.
Musikken lener likevel mot heavy metal i mer klassisk forstand, med rivende gitarer som fremkaller en suggererende, hypnotisk transe.
Majestetiske «Lux Aeterna» står som en sterk kontrast til forgjengeren, men med en rød tråd som kjennetegner bandets diskografi i øvrig. Dette er unektelig Motorpsycho’sk.
Låtene veksler stort mellom ømme, nesten viseaktige komposisjoner og maniske polytonale partier som understreker de dramatiske skiftene i sinnsstemning, slik de kommer til uttrykk på «The Crucible».
En åpenbar referanse er svensk progrocktradisjon, både av den gamle og nye skolen. Kanskje har den tidligere samarbeidspartneren Reine Fiske fra Dungen blitt en varig inspirasjon?
Selv sier de at platen oppsummerer deres egne interesser for øyeblikket, og låten som best inkarnerer dette er bautaen av en tittellåt, «The Crucible».
Over 20 minutter vever de tålmodig sammen intrikate lydtepper som hele tiden bytter ut enkelte elementer med nye soniske lag.
Den krever noe av lytteren; stemningsskiftene er mange og, fortellingen utarter seg til tider fragmentarisk.
Det er en munnfull. Men det er fint å la Motorpsycho sildre gjennom årene og okkupere deg en stund, uavbrutt. Låten blir en kompromissløs seanse med en altoppslukende kjerne i midten av låten, før de vender tilbake ut av mørket og tar oss videre.
I finalen knytter de sammen alle de løse trådene låten har introdusert sammen til en omfavnende og påfallende mild avslutning i psychrockens ånd.
Et særlig karaktertrekk ved Motorpsycho er deres uendelige musikalske nysgjerrighet. Den kommer ut i form av innflytelser fra alle hjørner av rocken; psych, punk, prog, jazz, støyrock.
I roten ligger hardrocken, men det er en formbar organisme. Kanskje er det hardt å overbevise folk om at det er en upretensiøs kvalitet, men det får meg også til å tro at det er det som har holdt Motorpsycho i live i såpass lang tid.
At Motorpsycho frigjør seg fra konvensjonene, gjør at lytterne blir konfrontert med det grenseløse. Motorpsycho er eksentriske, men ofte gir det gode resultater.
(https://www.bt.no/kultur/i/xR66KQ/Motorpsychos-siste-er-kort_-men-intens)
Nice interview.
"There will be tours of Europe before and after the summer's festival season. There will be several shows in England and in Spain, and in some new Eastern European countries [new for Motorpsycho, that is]. This summer there will be several shows, some of which have not been announced yet".
Meanwhile, over at Instagram: Yesterday, which was mother's day in Norway, Bent posted a photo of his mother, who died of cancer half a year ago. He used several hash-tags, including "eviglys" and "eternallight". Could the song be about his mother?
@mefisto: April 12th is the opening night of Vossa Jazz, the annual festival taking place in Voss, an hour or so east of Bergen. Some of us are hoping that the entire band, or one of two of them, will appear there.
Heh – a return to Hulen? That's where I attended my first Motorpsycho show, in March 1992. Back then the show started with a crowd of around a hundred, around half of us stayed until the end.
Re: Motorpsycho and drugs: This topic was also discussed back in 2002. Some interesting quotes from Bent and Snah here.
http://motorpsycho.fix.no/comeonin/oldforums/read.php?1,2985
Is this the interview you're referring to, Punj Lizard? It's from 2014, and Bent talks for fifteen minutes about what it's like to be in Motorpsycho – writing songs, touring, improvising, and so on. It certainly doesn't answer all your questions, but he touches upon some of them. And there are some great shots of the band on stage as well.
@ everybody: Thanks for the kind words re the blog. The blog's been going since 2009, so there are reports from all MP shows I've witnessed since then. The first of them, from Bergen, October 2009, includes a brief outline of how I've followed Motorpsycho since 1992.
@otheranders: you can claim a bonus point for your positive words about nynorsk. I may be mistaken after all these years, but I have a hunch that we met briefly in the line at Moldejazz in 2002, waiting to be admitted to the Motorpsycho show back then.
@ the visitant: It sounds better om paper than it did on stage. For me the opening impro om Chien, and the impro part before lift-off on the same song, was the least impressive parts of yesterday's show.
@ Spacebandit: Yes, you're right. A slightly un-adventourous setlist, seeing that most songs were from The Tower. But those songs are good, and, as you point out, Kristoffer and Ola make for some good playmates. Kristoffer is also great fun to watch, of the four frontmen he was the one most likely to dance around, clearly excited by the soundscape he's part of. (Maybe the others don't have the legs to do it anymore.)
As usual, I've written a couple of paragraphs about yesterday's show on my blog (Norwegian only): http://kulturguffen.blogspot.com/2018/07/motorpsycho-moldejazz-2172018.html
