- This topic has 142 replies, 54 voices, and was last updated 8 years, 6 months ago by
.
-
Posts
-
Have listened to it a few times now. Lacuna/Sunrise was my favorite of the Teknisk Museum-themes, and it doesn't disappoint on the album (even if I feel it sounds a bit rushed, could've been a minute or two longer) Beautiful epic chorus and even gospel-ish backing vocals.
Great guitarwork on Running With Scissors (both electric and acoustic). This one hasn't changed much from Teknisk Museum (except a bit shorter)
Inner Mounting Shame however has been drastically improved from Teknisk Museum. There I thought it sounded like a clone of X3, but on the album they made it more psychedelic, energetic & powerful. "The wrist is limp, the cock is hard"? Yeah, sure :lol: Great overlapping piano themes; complex shit.
Decent cover of Spin, Spin, Spin. But it just becomes extremely lightweight when surrounded by those other epics. So easily the worst track on the album even if it's not bad per se.
1 version of Sleepwalking should've been enough IMO.
Big Black Dog is obviously a masterpiece, and I agree with the comparisons to The Wheel: The hypnotic monotony is reminiscent of that one, but a bit more complex and more musical themes than just that one monster-riff. That build-up from the 11th to the 14th minute; seriously no other band in the world does that stuff better than MP.
Another solid MP-album! Repeated listens and time will tell how it stands up against the rest of the discography.
As mentioned here is the interview that implies there might be a Brazil tour in the works
review in adressa
Aftenposten (5/6, Norwegian only).
Bergens Tidende: 4/6 (cut and pasted here; it's behind a paywall)
Mønsterbruket Motorpsycho
Ingen mestrer mektige riff og stødig seigpirring som Motorpsycho. Spørsmålet er om de fremdeles kan lage poplåter.
4/6
Her finnes monster, sier platetittelen. Jo da, det er mulig det, men først og fremst finnes det et mønster. Gjennom 25 år som plateartister er Motorpsycho blitt mestere i å variere over samme oppskrift: Tung, seig rock med melodisk tilsnitt og store instrumentale muskler, ispedd roligere pustepauser.
I sin nærmest vitenskapelige eksperimentering med dette utgangspunktet har bandet prøvd ut utallige kombinasjoner av noen faste elementer: Langsomme oppbygninger, kontrastering mellom hardt og lett, veksling fra raskt til rolig, klimprende introer og hamrende avslutninger, hviskende vokal og brautende brøl.
Hver gang man skulle tro formelen var uttømt, kommer de opp med enda et friskt riff, en feiende overgang, et frittflygende refreng og et forrykende uvær av et soloparti. For blodfansen føles det nok like forløsende hver gang, for andre kan det bli vel forutsigbart.
Misforstå ikke, hvis det er ett band her i landet som alltid har lagt vekt på å utfordre seg selv, så er det trønderne. Rundt årtusenskiftet tok de konsekvensen av egne melodiferdigheter og lagde noen suverent fengende poplåter, samtidig som arrangementene med stort hell ble bygget ut med strykere, blåsere og alt mulig annet som hardrockere vanligvis bør styre unna.
Etter at Håkon Gebhardt ga seg bak slagverket, tok bassist Bent Sæther opp trommestikkene, mens han og gitarist Hans Ryan lette etter en ny makker. Med energiske Kenneth Kapstad om bord, beveget bandet seg mer mot det progressive og langstrukne. De leflet med bestillingsverk og rockeoperaer, og trakk inn flinke folk som Reine Fiske og Ståle Storløkken. Resultatet ble mektig musikk og suverene konsertopplevelser, men underveis ble dessverre poplåtene borte.
Bandets nittende studioalbum, om jeg har talt riktig, er typisk: Materialet var opprinnelig laget for hundreårsmarkeringen til Teknisk Museum. De syv sporene består av én god coverlåt, én grei instrumental, to pianosnutter, to tøffe rockelåter og ett episk monster.
Sistnevnte, 18 minutter lange «Big Black Dog», tåler sammenligning med de fleste lange låtene bandet har gitt ut. Spranget fra den andre halvdelen av «Timothy’s Monster» (1994) til «Here Be Monsters» merkes mest på at bandet er blitt dyktigere til å spille og mer nyansert i uttrykket. På «Big Black Dog» begynner det med fire minutter pen, fredfull gitarklimpring og tilnærmet Crosby, Stills, Nash & Young-sang, før det første rockegiret settes inn. De neste åtte minuttene er en oppvisning i seige fuzzriff, hamrende trommer og majestetiske synthlinjer. Etter et langstrukket, hvinende klimaks og en stemningsfull pustepause, gjentar bandet prosessen i kortversjon. Det hele er akkurat så knalltøft og godt gjennomført som man er vant med.
Mønstertro er også «Lacuna/Sunrise», en tilbakelent, drømmende syttitallsgroove med antisosiale teksttendenser. Mer overraskende er introen på «I. M. S.», hvor fire sirklende pianolinjer blir utgangspunkt for et buldrende hurtigtog av en rockelåt, som deretter durer i vei langs kjente spor.
Bandet byr ogsÃ¥ pÃ¥ sin tolkning av sekstitallslÃ¥ten «Spin, Spin, Spin» – skrevet av Terry Callier og videreforedlet av psykedelia-gruppen HP Lovecraft. Med lettbeint melodi og enkel oppbygning fungerer den som en fin avveksling pÃ¥ en intens plate. Sporet er dessuten en pÃ¥minnelse om den friske, umiddelbare siden av Motorpsycho som sjelden kommer til syne lenger.
For kommende utgivelser må det være lov å håpe at mønsteret har plass til flere poplåter innimellom monsterjakten.
ERIK FOSSEN
Beautiful Album! I like it a lot better than Beyond the Sun which didn't do much for me. forgive my ignorance (and laziness), but what's up with Teknisk Museum and the references a couple of posts earlier? Was this a one off show?
edit: got it: http://motorpsycho.no/gigs/jubileumskonsert/
It`s albumtime!
After a few listens, my favourite was Lacuna/Sunrise.
And as with all MP-albums my favourite changes alot during the first few weeks.
Now, IMS is my fav, and I know that Big Black Dog will be my favourite one day, but its a tune that takes time to really get into, as with all the songs on LLM, Ratcatcher etc.
Loving the album, but would like to have the Here Be Monsters track on there aswell. My least favourite is Spin, Spin, Spin, as I feel it misses some motorpsychedelicness.
@odindahle: I agree, I can't wait to hear the Here Be Monsters track. It was epic at the Opera-gig.
I must say i am listening for quite a week now…. No comment… lol
But i think Lacuna/Sunrise is an awesome masterpiece…i am lovin it…
Running with scissors is way good and IMS mad me headbanging almost the whole piece…
To me this Album is much better than Behind the Sun but it`s WAY TOO SHORT….
Anyway have fun
See you in Cologne… 28.4…
:STG:
Good move on MP's part to release a relatively short album this time. On first listening (via spotify, will be ordering the album very soon) I like it. Don't know if I like it better the Behind The Sun, that one grabbed me from the beginning and that was good, considering that I felt that Still Life With Eggplant was a huge letdown and possibly their worst album. I'm also no fan of the Unicorn album and the FFF one.
Big Black Dog is the obvious centrepiece (even though it's the last song) and I agree with the sentiment that it's nodding towards The Wheel. Lacuna is an other obvious highlight.
It's also a very good sounding album, the production is really crisp yet dynamic and fat. And they seem to have toned the higher pitched vocals down in favour of melodies more within their range.
I feel this album is gonna be a grower.
The independent is not that convinced 3/5 http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/reviews/motorpsycho-here-be-monsters-album-review-a6870071.html
- You must be logged in to reply to this topic.