- This topic has 77 replies, 32 voices, and was last updated 5 years, 9 months ago by
.
-
Posts
-
from Morgenbladet by Ando Woltman (King Midas)
Quote:Sabbath i kjerka
MUSIKK
Om den geografiske avstanden mellom «fristaden» Svartlamon og Nidarosdomen ikke er stort lenger enn ei god spyttklyse, er det tydelig en lang strekning mentalt. Å skulle tre inn i varmen på andre siden av Nidelva, i alle betydninger av ordet, er en oppgave gammal-frikerne i Motorpsycho i fjor sommer må ha tatt på seg med både ærefrykt, ambivalens og en god dose humor.
De omdiskuterte Olavsfestdagene i Trondheim er soft-is på brillesnoren, duskregn i sepia-fargede vimpler på en litt for kald sommerdag, teologi-interessert publikum i allværsjakker, Sting-konsert på kvelden og alt annet du måtte forbinde med et slags statsautorisert kulturuttrykk. Kort oppsummert, alt det man mistenker at Norges mest kompromissløse band har hånledd av i bandbussen siden oppstarten i 1989.
Uten å rette kulturpistolen mot noen her, er det interessant hvordan ord som «alternativt» og «undergrunn» er like hule og meningstomme i dagens kultur-Norge som «kjøttdeig» og «kortreist» er det i næringssektoren. Staten er i dag en trygg arbeidsgiver for norske kunstnere, ikke en man viser langefingeren til.
Ambivalens på hellig grunn. Det er da også i denne spenningen og i disse paradoksene at Motorpsycho og Ståle Storløkkens bestillingsverk, En konsert for folk flest, treffer blink. Sammen med kammerkoret Aurum og stykerduoen Kari Rønnekleiv og Ole Henrik Moe jr. fremførte de verket foran en fullsatt Nidarosdom, med utgangspunkt i festdagenes tema-ord, «folk».
Huspoet Johan Harstad er med som tekstkonsulent, og det er i hans tekst, Manifest for folk flest (hvem vi er & hva vi gjør), at man finner mye av tankegodset til verket. For å sitere vaskeseddelen: «Hvem er folk flest? Og hva tenker de om seg selv og landet de bor i? Er vi folk flest? Er det våre tanker som er folk flests?»
Røverspråk. Komponistene Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Ståle Storløkken sirkler seg på hvert sitt vis inn i den norske folkesjela og pirker rundt med skrutrekker. Resultatet er musikalsk episk og storslagent, tekstmessig overraskende politisk og samfunnsengasjert. Og for første gang: på norsk.
Som stammer flest har også Motorpsycho et fullt utviklet røverspråk. I låta «Mammonumamikoma» lanseres ord som «kjøttdiskoteksos» og «sinnsykkelturbandittogdatt», alt fremført av skolerte korister som gjør sitt beste for å holde maske og tunge på plass.
I «Kebabels tårn» synges det om «NAVlelotus» og «kebabylon» før det messes «folk flest finnes (ikke)» til man blir helt svimmel. Avslutningsporet «Grandiosa» ender med tekstlinjen «folketom nisseånd/skal velte moder jord på rygg…»
Er det ren folkeforakt, samfunnsrefs eller et rop om å våkne opp og tenke sjæl? Innholdsmessig må dette være noe av det mest tankevekkende bandet har laget. Fullt av ambivalens til både folk flest og verkets egen eksistens. Fremført på hellig grunn i deres egen hjemby.
Noe for alle. Alle som har sett Motorpsycho live, vet at det aldri skorter på musikk, og heller ikke eminente Ståle Storløkken er noen utpreget minimalist foran det nyoppussede Steinmeyer-orgelet i domen over alle domer. Med en kontroll og virtuositet (og en jakke) som hadde imponert både Keith Emerson og Rick Wakeman.
I over 60 minutter forlystes man med alt fra samtidsmusikk og kraut til jazzrock, prog, heavy, droner, Black Sabbath-riff, Âkirkeorgelmusikk og west coast i en god, motorpsykedelisk blanding. I et sÃ¥pass storslagent Âprosjekt er det faktisk musikken som overrasker minst, selv om det den mangler av gode og eleverende temaer tas igjen i dynamikk og dyktig arrangerte stemninger.
Lander på føttene. Vinylutgivelsen som nå foreligger i begrenset opplag, inneholder i tillegg cd, 24-siders bok og egen dvd med både konsert- og bakom-film. Sistnevnte så blass at den får et Norge Rundt-innslag fra 1985 til å virke som MTV, men samtidig full av verdifull innsikt om prosjektet.
Jeg har alltid vært fascinert av Motorpsychos anale interesse for albumomslag, vinylpressinger og rørforsterkere, men samtidig totale likegyldighet overfor klær, image og estetikk generelt. Det hviler en jovial, arbeidsom, midt-norsk aura rundt dem, som på mange måter tillater dem å kunne suse ut i et storslagent musikalsk kosmos og likevel lande med føttene på trøndersk jord.
Jeg har heller aldri hørt et live-album som begynner med 4 minutter (!) mumling om «nødutganga» og «toaletta». Kanskje er Motorpsycho virkelig på vei til å bli et folkelig band? I så fall er folk muligens bedre enn sitt rykte.
(Read in Chris Traeger's voice): This is literally the greatest piece of music created in the history of mankind!
At least that's how I feel after watching the DVD. I think I like this release better than being at the actual concert – because, the sound is so much better than where I sat in the church, and I couldn't see very much from where I sat, so the DVD is in many ways a superior experience for me personally.
I also had to laugh at the opening and closing tracks ("Stille før stormen"/"Silence before the storm" and "Folket reiser seg"/"The People Rises") which were labeled as "Trad.arr:" – I didn't remember anything from the concert sounding like a traditional song, so I was confused, but then realised that those were just the opening announcements/band walking on stage and the applause at the end… I kind of expected the last track "Folket reiser seg" to be the climax I remember from the concert.
That climax though (on "Grandiosa"). So grandiose, so beautiful.
:MPD:
Overall, a really beautiful experience, on so many levels, both live and in the comfort of my living room.
PS! To the translator/subtitle maker: it's "bareback", not "bearback"…
@kippenhok: didn't receive my copy yet. Ordered at Stickman. Guess we'll be getting nrs 1999 and 2000!
Quote:Anybody in Holland got their copy already?Yup. Post.nl tried to deliver it on Friday when I was not home. Picked it up yesterday in town.
Fra Dagsavisen
Quote:4
ROCK
Motorpsycho
«En konsert for folk flest»
Rune Grammofon
– Det blir ikke større enn dette, gliser Bent Sæther, foran Nidarosdomen, på den litt kjedelige dokumentarfilmen som følger med denne omfangsrike utgivelsen: Live-opptak et av bestillingsverket Motorpsycho fremførte under Olavsfestdagene i fjor, sammen med kammerkoret Aurum og mangeårig samarbeidspartner Ståle Storløkken på orgel. I boks med to LP-er, CD, DVD og stort hefte.
Det vil si, det Bent Sæther sier, med sin merkverdige amerikanske aksent, er: «This is the biggest church in Norway! You can’t go any bigger than this! We’ve peaked!». I den promo-aktige filmen, lagd av en nederlender, snakker alle nemlig engelsk, for å nå et internasjonalt Motorpsycho-publikum, når bandet for første gang har lagd musikk med norske tekster. Paradoksene står altså i kø ved dette verket og denne utgivelsen – som utgis i begrenset opplag, om du trengte enda et tankekors. Musikk for folk flest, kun 2.000 eksemplarer. «En konsert for folk flest» føyer seg pent inn i rekken av stormannsgale Motorpsycho-prosjekter de siste årene. I prosessen fram mot konserten lurer bandet om de virkelig vil klare dette: Å komponere et timelangt verk, med kammerkor og norske tekster – begge fremmede uttrykksformer for Motorpsycho, fremført under kirkemusikkfestival. Men de kommer ned på beina, «En konsert for folk flest» står seg bra på plate. Men aller best på konsertfilmen, der musikken inngår i grandiose omgivelser og der Pekka Stokkes lysshow spiller sammen med Storløkken på de enorme orgelpipene.
Olavsfestdagene ba Motorpsycho, som outsidere i denne sammenhengen, lage et verk som problematiserte begrepet Folket. Hvem er innenfor og hvem er utenfor? Motorpsycho tok inspirasjon fra pamfletten «Manifest for folk flest» (Flamme Forlag, 2013). av bandets kronikør og kamerat, forfatter Johan Harstad. Tekstene fremføres av koret, og er skrevet av Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, med utgangspunkt i hvordan de pleier å leke med å sette sammen ord – lykkepilegrim, bipolarsirkelen, navlelotus, osv. Det er blitt en slags modernistisk collage over ord og begrep som skal skildre tomheten i det moderne Norge. Innimellom interessant, innimellom platt. Det er ikke lenger spesielt originalt å bruke Grandiosa som symbol på folkelighet.
De åtte sporene veksler mellom partier der bandet holder en karakteristisk riffbasert Motorpsycho-groove gående, mens koret messer fram de kantete og underlige tekstene, og partier med bare orgel og kor. I disse partiene forsvinner Motorpsycho og dermed litt av poenget, da kunne man like gjerne hørt på et hvilket som helst annet verk for kor og orgel. Men for eksempel i «Kebabels tårn» og fram mot den mektige avslutningen trekker koret og Motorpsycho sammen med det enorme orgelet, og skaper noe nytt og kraftfullt.
Det forblir likevel litt vagt hva de egentlig prøver å få fram. Forordet i det medfølgende heftet er et overraskende skarpt essay om begrepet «folk flest»; forfattet av Bent Sæther selv under sitt alias Bob LeBad (hvor han kaller FrP «a nationalistic right-wing party» – må utgivelsen dermed trekkes tilbake?). Her er det flere gode poenger, men det er akkurat som de forsvinner når Sæther skal ta dem med inn i sine store byggverk av lyd. Det enorme rommet og den lange romklangen i Nidarosdomen gjør at de må sette ned tempoet, holde igjen, og får ikke helt sin vanlige presisjon som band. Motorpsycho får ikke helt til å være seg selv innenfor disse rammene, i disse omgivelsene. De vil være av folket, og utenfor folket. De vil stige ned til publikum og heve seg over dem. De virker egentlig ikke helt komfortable med dette her.
I bestillingsverket de gjorde i Operaen, fantastiske «The Death Defying Unicorn» (2012), klarte de å skape en fantasiverden av lyd og tekst der de kunne uttrykke noe om menneskets kamp på en medrivende måte. Litt på samme måte er Harstads manifest drivende stilsikkert i sitt egenartede uttrykk, det er gjengitt i sin helhet i tekstheftet, og forblir det beste med denne utgivelsen. Men filmen har noen fine bilder av Svartlamoen i sol, med noen pirrende glimt av Motorpsycho hjemme i øvingslokalet, der de spiller uanstrengt sammen. Det er jo dette folk flest liker med Motorpsycho.
I cannot speak and read norwegian. Oh, I have forgotten. Norwegian is one of the most speaking languages in the world. I wonder why Motorpsycho sing their songs in english :lol:
Adressa 21-04-15
text for GT
Quote:EN KONSERT FOR FOLK FLEST
KaiKristiansen
album
Motorpsycho og Ståle Storløkken
Det er gode tider for psychonauts.
Etter at Kenneth Kapstad ble med i 2007, har Motorpsycho hoppet fra prosjekt til prosjekt, det ene mer halsbrekkende enn det andre, mens de omtrent årlig har gitt ut gode, «modne» studioalbum. Den ene dagen spiller de uannonsert bakgårdskonsert på Svartlamoen, den neste fremfører de «The Death Defying Unicorn» i Operaen (og Olavshallen). Og til høsten åpner en større retrospektiv Motorpsycho-utstilling på Rockheim.
LES OGSÅ: Motorpsycho-utstilling på Rockheim: – Det har vært en mental prosess (Pluss-sak)
Men et bestillingsverk til Olavsfestdagene med kor og norske tekster i Nidarosdomen, var det nok ikke mange som så komme.
31. juli i fjor – sammen med Kammerkoret Aurum (som synger alle tekstene), strykerduoen Sheriffs of Nothingness (Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv) og lyskunstner Pekka Stokke – fikk Ståle Storløkken og Motorpsycho pipene på det ruvende Steinmeyerorgelet til å dirre, i en konsert som fremsto som et storstilt gesamtkunstwerk, så over the top som det var mulig å komme.
Selv om det var vanskelig å oppfatte alle nyanser, var det umulig ikke å la seg imponere.
Den gang avsluttet jeg den begeistrede konsertanmeldelsen med å etterlyse en live-utgivelse fra konserten – og her er den: På dobbel vinyl, cd, live dvd, dokumentar og et 24-siders hefte, blant annet med Johan Harstads essay «Manifest for folk flest» (det litterære bakteppet for tekstene) og et essay signert sjefen sjøl, Bob LeBad, alias Bent Sæther. En storstilt pakke, altså, til folk flest – i 2000 nummererte eksemplarer.
Verken den nederlandske filmskaperen Mark Bakkers dokumentar eller konsert-dvden yter prosjektet rettferdighet. Det er interessant å følge bandet på øving og høre deres tanker om konserten, men det stadig noe uklart hva de egentlig prøver på, utover å pløye ny mark.
–You can't go any bigger than this. We've peaked! som Sæther sier i filmen.
Til tross for bruken av imponerende mange kameraer i konsertfilmen, er kvaliteten på bildene så som så. Stokkes fantastiske videokunst kommer i bakgrunnen, og du får ikke akkurat konserten inn i stua di.
LES OGSÅ: Bygde karrieren på Motorpsycho
Men det er spennende å dykke inn i den nyskrevne musikken, ofte sentrert rundt Storløkken og Steiemmeyeret, og lese tekstene som de 24 koristene messer frem, i et forsøk på å fange den norske mentaliteten og ideen om folk flest, i kantede og stadig skiftende taktarter.
Aller best blir det når når bandet trer fram og går inn i karakteristisk Motorpsycho-groove, i samspill med orgelet og koret. Som på «Mammonumamikoma», «Kebabels Tårn» og ikke minst i den mektige avslutningen, «Grandiosa». Da føles dette virkelig som noe stort og nyskapende.
Som dokumentasjon av et storstilt prosjekt er dette gull. Men det blir neppe den mest spilte Motorpsycho-platen i min samling.
I've got stickman no. 0060 for about a week now – and I still haven't watched it. I'm so awestruck that I barely managed to read a few pages of the booklet so far. This release needs to be celebrated properly…
- You must be logged in to reply to this topic.